President Putins grusomme overgrep mot Ukraina preger en hel verden. Selv vi som ble født godt etter andre verdenskrig får nå et inntrykk av hva det europeiske kontinentet gikk gjennom under Adolf Hitlers herjinger.
Som andre verdenskrig
Til tross for at det er tre kvart århundre mellom grusomhetene, gir bildene fra slagmarken inntrykk av store likheter. Stridsvogner står utbrente og forlatt langs landeveiene. Døde soldater ligger strødd i en varmende vårsol, etterlatt som stinkende kadavre uten så mye som et tegn på heder fra sine russiske overordnede. Ruinene fra utbombede boliger står igjen som skjeletter. Uskyldige sivile fortviler og må klare seg så godt de kan innimellom fortvilelse, sult og savn av sine nære.
For en som aldri har vært i nærheten av en krig (verneplikten ble avtjent på Forsvarets Datasentral på Akershus festning) kan det virke som om tiden har stått stille. Har ikke teknologiutviklingen gjort fremskritt siden andre verdenskrig? Hadde bildene fra Ukraina vært i sort-hvitt, kunne mange av scenene blitt forvekslet med tragedien på førtitallet i forrige århundre.
Men utviklingen har vært stor
Til tross for at tiden innimellom kan virke som om den har stått stille, har vitterlig teknologien utviklet seg. Den har tatt store sprang på de 75 årene som har gått siden sist en eneveldig despot truet Europa. Inntrykket av at lite har skjedd skyldes flere forhold.
-
Ukraina har god moral i sine forsvarsstyrker. President Zelenskyj er den nye vinen for de som er opptatt av presset lederskap. Smart krigføring gir god uttelling.
-
Russerne har åpenbart demotiverte styrker. Det senker fortrinnet med å ha suveren militærteknologisk overtak, både i volum og på teknologi.
- I tillegg har russerne vært dårlig forberedt og feilet på logistikk hva angår både drivstoff og mat til troppene. De fremstår som amatører, gitt sitt enorme og avanserte arsenal.
- Ei heller har de overgripende styrkene hatt tilstrekkelig kunnskap og teknologi hva angår kommunikasjon. De blir regelrett avlyttet av sivilisasjonen de forsøker å utrydde.
-
Ukrainas effektive bakke-til-luftvern har gjort det vanskelig for russerne å få herredømme i luften.
-
Viktigst av alt: Russerne har (hittil) ikke brukt sine taktiske atomvåpen.
Ingen grunn til å tro på Putin
I dette bildet skal vi selvfølgelig heller ikke være naive. Inntrykket av demotiverte og uorganiserte russiske styrker utelukker ikke sannsynligheten for at de faktisk kan lykkes med å avfyre taktiske kjernevåpen eller tømme deler av sitt store lager av kjemisk faenskap over Ukraina. Putins arsenal av masseødeleggelsesvåpen skal være velfylt. Forhåpentligvis slipper vi å få svaret på om bruken av også disse våpnene kan gjøres uten pinlige militære blundere.
Ei heller er det grunn til å tro på russiske indikasjoner på at de nå vil begrense angrepene til deler av Ukraina. Forhandlingene som nå foregår i Tyrkia fremstår som et spill. Å tro på russiske utspill om våpenhvile, korridorer for flyktninger eller avtaler om fred er vanskelig. Putin og hans menn har gjort det vanskelig selv. De er ikke lenger troverdige.
Svunnen gudstro
For oss som allerede før Ukraina-krigen var agnostikere, virker veien frem til gudstro enda lenger enn tidligere. Patriarker fra russisk geistlighet støtter til overmål slakteriene til Putin & Co. Derimot har troen på at en djevel faktisk finnes blitt styrket. Det vil ikke minst også den jevne russer få kjenne på dersom dagens regime blir sittende med makten.
For Norge og våre nærmeste i EU og Nato er prioriteringene åpenbare. Vi må samarbeide enda tettere, øke vår innsats til forsvar – og i fellesskap utvikle nye og enda mer effektiv forsvarsteknologi. Vårt forsvar er best når det er teknologisk ledende.
Men ikke minst må vi hjelpe de vi kan av både ukrainere og russere som har vært utsatt for Putin og hans helvetesdisipler i sin utøvelse av uhemmet ondskap.
