Graden viser Statoils driftsresultat etter skatt for undersøkelse og produksjon 2001-2016 - for virksomhet i utlandet.

KOMMENTAR: Statoils internasjonale virksomhet

«Statoil har behov for en kritisk gjennomgang av sin internasjonale virksomhet»

Selskapet tjener penger i Norge, men virksomheten i utlandet, som helhet, bringer tap, for tredje år på rad, skriver bidragsyter Øystein Noreng.

Statoils årsrapport for 2016 bekrefter tendensen i senere år; selskapet tjener penger i Norge, men virksomheten i utlandet, som helhet, bringer tap, for tredje år på rad.

Statoils resultater for perioden 2001 – 2016 viser at privatiseringen ikke har vært vellykket.

Fjernet de samfunnsoppgavene

Privatiseringen og børsnoteringen i 2001 utvidet Statoils handlingsrom. Inntil den tid hadde Statoil vært pålagt samfunnsmessige oppgaver som å utvikle norsk teknologi og norsk leverandørindustri. Det hadde vært nær kontakt mellom selskapet og eieren, Olje- og energidepartementet, i spørsmål om både drift og strategi.

Børsnoteringen fjernet de samfunnsmessige oppgavene og svekket kontakten med departementet. Dette var en bevisst politikk, iverksatt av regjeringen Stoltenberg I. Vekst og aksjekursen ble ledestjernene. Under henvisning til aksjekursen kunne selskapets ledelse stort sett gjøre hva den ville.

I senere år har Statoil forgjeldet seg for å betale utbytte og støtte aksjekursen, men dette er ingen bærekraftig strategi.

Allerede ved privatiseringen i 2001 unnlot den norske stat, hovedaksjonæren å legge føringer for hva Statoil burde gjøre, og særlig ikke hva Statoil burde holde seg unna. Selskapet fikk frie hender til å vokse utenfor Norge. Med en passiv hovedaksjonær og et mindretall av mange små private aksjonærer kunne ledelsen opptre som en selvstendig aktør, uten sjenerende forstyrrelser fra staten eller fra finansmarkedene.

Ut i verden

Målet var å gå ut i verden, å bli stor ikke bare hjemme, men også ute. I 2001, året for privatiseringen, investerte Statoil over dobbelt så mye i leting og utvinning på norsk sokkel, 10,8 milliarder kroner, mot 5 milliarder i utlandet.

Allerede etter tre år, i 2004, var investeringene i leting og utvinning utlandet 19 milliarder kroner, høyere enn på norsk sokkel, 16,8 milliarder kroner. Siden den tid har, med unntak av 2006 og 2013, investeringene oppstrøms i utlandet vært høyere enn i Norge.

For hele perioden 2001-2016 har Statoils investeringer i leting og utvinning beløpt seg til nærmere 1100 milliarder kroner. Fordelingen har vært 483 milliarder kroner på norsk sokkel, 46 prosent, mot 576 milliarder kroner, 54 prosent, i utlandet.

Fra 2001 til 2015 økte Statoils samlede investeringer i leting og utvinning fra 16 til 116 milliarder kroner. Samlet, målt i løpende kroner, var beløpet i 2015 over syv ganger så høyt som i 2001, i utlandet var det tretten ganger så høyt, mens det på norsk sokkel knapt var fem ganger så høyt.

Gjennomsnittlig årlig økning i investeringene i leting og utvinning var 15 prosent for Statoil som helhet, 20 prosent i utlandet og 12 prosent på norsk sokkel.

Investeringslyst

Etter 2003 ansporet høye og stigende oljepriser Statoil til stadig høyere investeringer i leting etter og utvinning av olje gass, som nevnt først og fremst i utlandet.

Etter et par tiår med lave oljepriser var den norske porteføljen av felt klare for utbygging liten. For Statoil var oppkjøp i utlandet en fristende mulighet for et selskap med mange penger og stor handlefrihet.

Mange av utbyggingsprosjektene igangsatt etter 2010 var gamle funn fra tidligere leting, men de hadde ikke vært vurdert for utbygging på grunn av tekniske problemer som høyt trykk, vanskelige reservoarer, eller vanskelig beliggenhet, og derfor høye kostnader.

Med høyere oljepriser ble mange av de gamle prospektene lønnsomme, også hjulpet av teknologiske nyvinninger. Investeringslysten hos Statoil ble skjerpet. Selv om oljeprisen steg, økte kostnadene enda raskere på grunn av aktivitetsnivået.

Oljeprisfallet i 2008 ga en viss demper, men etter en ny prisoppgang var investeringslysten på topp igjen i 2011. Selv med lave oljepriser var investeringene historisk høye i 2015 på grunn av prosjekter satt i gang før prisfallet på olje.

Statoil 2001-2016

I en kapitalintensiv virksomhet som oljeindustrien, med flere års avstand mellom de første investeringene og de første inntektene, er det lite fornuft i en sammenligning av investeringer og inntekter år for år. En sammenligning av lengre tidsserier, som over en periode på ti-femten år, kan derimot gi en pekepinn på resultatene av investeringene i ulike regioner.

I følgende tabeller sammenlignes Statoils driftsresultat i og utenfor Norge over perioden 2001 – 2016. Fra 2016 presenterer Statoils årsrapport tall bare i amerikanske dollar. I det følgende bygger omregningen til norske kroner seg på valutakursen ved årets utgang, 30.desember 2016, som var 8,62, i samsvar med Statoils praksis fra tidligere årsrapporter. Gjennomsnittlig valutakurs for amerikanske dollar mot norske kroner var imidlertid 8,40.

Driftsresultatet er en dårlig indikator, men enklere å beregne enn fri kontantstrøm, og derfor lettere å bruke og sammenligne. For selskapets ledelse er resultatet etter skatt av størst betydning, fordi det bestemmer kontantstrømmen.

For den norske stat (og dens borgere) som innkasserer 78 prosent skatt av overskuddet (og 70 prosent av utbyttet), er imidlertid resultatet før skatt av interesse. Finansmarkedene vurderer driftsresultat både før og etter skatt som en indikator på ledelsens kvalitet.

  • Statoils investeringer i leting og utvinning 2001-2016
  Investeringer Norge Investeringer Utlandet Sum investeringer Investeringer Norge Investeringer utlandet
2001 10 759 5 027 15 786 68 % 32 %
2002 11 023 5 995 17 018 65 % 35 %
2003 13 412 8 147 21 559 62 % 38 %
2004 16 776 18 987 35 763 47 % 53 %
2005 16 257 25 295 41 552 39 % 61 %
2006 29 200 28 900 58 100 50 % 50 %
2007 31 100 36 200 67 300 46 % 54 %
2008 34 900 48 700 83 600 42 % 58 %
2009 34 900 39 400 74 300 47 % 53 %
2010 31 900 40 400 72 300 44 % 56 %
2011 41 400 84 400 125 800 33 % 67 %
2012 48 600 54 600 103 200 47 % 53 %
2013 61 900 62 600 124 500 50 % 50 %
2014 59 300 73 300 132 600 45 % 55 %
2015 53 500 72 800 126 300 42 % 58 %
2016 50 798 59 685 110 483 46 % 54 %
Sum 483 227 575 751 1 058 978 46 % 54 %

Kilde: Statoils årsrapporter 2001-2016

99 prosent av driftsresultatet fra Norge

Den geografiske fordelingen av driftsresultatet samsvarer ikke med fordelingen av investeringene. I løpet av perioden 2001-2016 hadde Statoil et samlet oppstrøms driftsresultat før skatt på 1513 milliarder kroner, medregnet et underskudd på 8,5 milliarder kroner i 2015.

Av dette var 1494 milliarder kroner, 99 prosent realisert i Norge, og 19 milliarder kroner, 1 prosent, i utlandet.

Statoils driftsresultat i utlandet var negativt før skatt i 2014, 2015 og i 2016, med et samlet underskudd på 121 milliarder kroner. Tapet i disse tre årene motsvarte størstedelen av det samlede driftsresultatet før skatt fra virksomheten i utlandet siden 2001. 

I perioden 2001-2016 hadde Statoil et samlet driftsresultat etter skatt på 364 milliarder kroner. For årene 2001-2016 har Statoil hatt et samlet overskudd oppstrøms etter skatt i Norge på 431 milliarder kroner. I de samme årene har oppstrøms virksomhet i utlandet gitt et samlet underskudd på 67 milliarder kroner etter skatt. Konsernet som helhet har hatt underskudd etter skatt i 2015 og 2016.

  • Statoils driftsresultat undersøkelse og produksjon 2001-2016

I millioner løpende kroner.

  Driftsresultat før skatt Norge Driftsresultat før skatt utlandet Samlet driftsresultat før skatt Resultat etter skatt, Norge Resultat etter skatt, utlandet Resultat etter skatt, samlet
2001 40 697 1 291 41 988 11 458 904 12 362
2002 31 463 1 086 32 549 8 606 705 9 311
2003 37 589 1 702 39 291 9 720 1 049 10 769
2004 51 029 4 088 55 117 13 125 3 759 16 884
2005 74 132 8 364 82 496 18 102 5 337 23 439
2006 89 389 10 928 100 317 22 120 5 686 27 806
2007 123 160 12 161 135 321 41 754 512 42 266
2008 167 673 14 137 181 810 43 073 4 427 47 500
2009 104 297 4 659 108 956 28 607 3 059 31 666
2010 115 615 12 623 128 238 31 900 4 300 36 200
2011 152 600 31 900 184 500 40 000 21 000 61 000
2012 161 600 20 200 181 800 45 900 10 500 56 400
2013 137 000 17 000 154 000 46 100 5 300 51 400
2014 111 600 -18 700 92 900 36 800 -28 000 8 800
2015 57 600 -66 100 -8 500 18 800 -69 900 -51 100
2016 39 031 -36 661 2 371 15 240 -35 592 -20 352
Sum 1 494 475 18 678 1 513 154 431 305 -66 954 364 351

Kilde: Statoils årsrapporter 2001-2016.

Uheldige satsinger i Nord-Amerika

Statoils virksomhet på den norske kontinentalsokkelen har siden 2001 aldri gått med underskudd. Virksomheten i utlandet har samlet sett aldri vært noen god forretning for Statoil, men her er det store forskjeller.

Statoil har først og fremst hatt uheldige satsinger i Nord-Amerika; i andre deler av verden, særlig i Afrika, har resultatene vært vesentlig bedre. I Angola, for eksempel, fikk Statoil en gunstig avtale gjennom samarbeidet med BP, og har trolig hatt en høy avkastning på investeringene. Denne avtalen ble inngått før privatiseringen, av et helstatlig Statoil.

I årene fra 2001 til 2015 har selskapet investert nærmere 600 milliarder kroner i leting og utvinning utenfor Norge, med en samlet inntjening før skatt i overkant av tre prosent av dette beløpet.

Til sammenligning har Statoil i Norge i dette tidsrommet investert i underkant av 500 milliarder kroner, med et samlet driftsresultat før skatt på nærmere 1500 milliarder kroner.

Ble mer utsatt for prisrisiko

Den direkte foranledningen til tapene var nedgangen i oljeprisen senhøstes 2014. Den bakenforliggende årsaken er å finne i Statoils strategi for internasjonal vekst, som i ettertid fortoner seg som ukritisk.

Historisk har store oljeselskap vært integrerte. De har hatt oppstrøms virksomhet, leting og utvinning, og nedstrøms virksomhet, raffinering og distribusjon.

Historisk har prisene på råolje og prisene på oljeprodukter ikke svinget i takt. Det vært asymmetrisk tilpasning; når prisen på råolje stiger, går prisene på oljeprodukter også opp; når prisen på råolje faller, er det vanligvis bare en moderat prisnedgang på oljeprodukter. Likevel er lønnsomheten i nedstrøms oljevirksomhet vanligvis langt lavere enn i oppstrøms virksomhet.

Integrerte oljeselskap kan være mer robuste overfor svingninger i prisen på råolje, enn oljeselskap som bare har oppstrøms virksomhet. Selv om Statoils virksomhet nedstrøms var liten i forhold til virksomheten oppstrøms, bidro salget til å gjøre Statoil mer utsatt for prisrisikoen i oljemarkedet.

Statoil solgte seg ut av raffinering og distribusjon samtidig som selskapet satset sterkt på oppstrøms virksomhet store deler av verden. På den måten ble selskapet enda mer utsatt for prisrisikoen i oljemarkedet.

– Har kjøpt seg inn på gal tid

Fordi utviklingen av kunnskap og teknologi foregår internasjonalt, på tvers av landegrenser, er det fornuftig for et stort oljeselskap å gå ut i verden og å drive virksomhet i flere land. Det er heller ikke urimelig at et oljeselskap lider tap når oljeprisen plutselig faller med over femti prosent.

På denne bakgrunn er en generell kritikk av Statoils satsing i utlandet ikke på sin plass. Derimot synes Statoil i noen viktige tilfelle å ha kjøpt seg inn i prospekter til gal tid og ha utvist en feilaktig vurdering av oljemarkedet og oljeprisen.

Statoils satsing i Nord-Amerika har vært en stor belastning. Da Statoil fusjonerte med Norsk Hydros olje- og gassdivisjon fikk det med seg en betydelig oppstrøms virksomhet i Mexicogolfen. Den har vært lite lønnsom. På dette punkt bør kritikken rettes mot ledelsen i forhenværende Norsk Hydro.

Statoils egne oppkjøp oljesand i Canada har vist seg å være for høyt priset. Store summer måtte nedskrives. Lønnsomheten i deler av Statoils virksomhet på land i USA er også tvilsom. I USA har Statoil hatt og har trolig fortsatt, store fremførbare underskudd.

Tapte 140 mrd. på tre år

Allerede i 2013 måtte Statoil nedskrive investeringer i Amerika. På et tidspunkt da oljeprisen fortsatt var høy, utviste virksomheten i Amerika et tap på 5,7 milliarder kroner før skatt. I resten av verden gikk Statoil med overskudd.

I 2014, da oljeprisen var høy i elleve av årets tolv måneder, var tapet i Amerika vokst til 35,6 milliarder kroner før skatt. I 2015, med en lavere oljepris, var tapet i Amerika før skatt økt til 68,2 milliarder kroner. I 2016 var tapet i Amerika 36,7 milliarder kroner før skatt.

I løpet av tre år hadde Statoil før skatt tapt 140 milliarder kroner i Amerika.

Virksomheten i Afrika utviste også mindre tap. Tallene viser at Statoils portefølje av prosjekter i Amerika ikke var robust. Det er åpent spørsmål om ikke noen av Statoils eiendeler i USA fortsatt er for høyt priset. Dermed kan det være duket for nye nedskrivninger og nye tap.

  • Statoil Leting og Utvinning – Investeringer og driftsresultat før skatt Norge og utlandet

I millioner løpende kroner.

  Investeringer Norge Driftsresultat før skatt Norge Investeringer utlandet Driftsresultat før skatt utlandet
2001 10 759 40 697 5 027 1 291
2002 11 023 31 463 5 995 1 086
2003 13 412 37 589 8 147 1 702
2004 16 776 51 029 18 987 4 088
2005 16 257 74 132 25 295 8 364
2006 29 200 89 389 28 900 10 928
2007 31 100 123 160 36 200 12 161
2008 34 900 167 673 48 700 14 137
2009 34 900 104 297 39 400 4 659
2010 31 900 115 615 40 400 12 623
2011 41 400 152 600 84 400 31 900
2012 48 600 161 600 54 600 20 200
2013 57 300 137 000 52 900 17 000
2014 55 100 111 600 61 400 -18 700
2015 50 600 57 600 65 400 -66 100
2016 50 798 39 031 59 685 -36 661
Sum 534 025 1 494 475 635 436 18 678

Kilde: Statoils årsrapporter 2001-2016

Kontantstrøm og utbytte

Virksomheten i Norge har holdt selskapet oppe, men i 2015 var det negative driftsresultatet i utlandet større enn det positive resultatet i Norge, hvilket førte til at Statoil som helhet gikk med tap. I 2016 gikk konsernet så vidt med overskudd, takket være virksomheten i Norge.

Skattemessig er Statoils inntekter i Norge isolert fra selskapets internasjonale virksomhet. Statoil kan bruke sin kontantstrøm fra den norske virksomheten etter skatt og utbytte til å investere i utlandet, i tillegg til opplåning på grunnlag av selskapets samlede verdi. For Statoils handlefrihet er kontantstrømmen etter skatt og utbytte den kritiske størrelsen. Skattene er lovbestemte. Utbyttet bestemmes vanligvis av selskapet selv, med et øye for aksjekursen.

De første årene etter privatiseringen, under regjeringen Bondevik II, gikk størstedelen av resultatet etter skatt til utbytte til eierne. Etter hvert som oljeprisen steg og resultatet etter skatt ble sterkt forbedret, økte ikke utbyttet tilsvarende, slik at Statoils kontantstrøm etter skatt og utbytte økte sterkt fram til finanskrisen i 2008.

Høye oljepriser fra 2011 og en sterk bedring i resultatet etter skatt ble ikke fulgt opp av høyere utbyttebetaling. På det grunnlaget ble Statoils kontantstrøm etter skatt og utbytte sterkt forbedret i noen år.

Statoil har brukt handlefriheten til å ro seg ut med store, risikofylte investeringer i utlandet. For 2014 økte Statoil utbyttet, selv med et svakt resultat etter skatt. For 2015 var et stort underskudd etter skatt ingen hindring for fortsatt å betale et høyt utbytte.

Fornybarinvesteringer

Til tross for betaling av utbytte i motgangstider, reiser Statoils investeringer i fornybar energi spørsmål om den finansielle disiplineringen er tilstrekkelig stram. Økonomien i vindmøller er bestemt av innkjøpsprisene for vindkraft og investeringsstøtten, begge er politiske størrelser fastsatt av staten.

Det er et åpent spørsmål om Statoil investerer i fornybar energi på grunn av håp om fremtidig lønnsomhet, for eventuelt å sysselsette en overtallig stab av ingeniører, om satsingen er styrt av politikere, eller om Statoil vil tekkes media og en offentlighet opptatt av klima.

I et hvert fall er det påfallende at et overveiende statseid selskap med sterk kompetanse innenfor olje og gass satser på vind, samtidig som et heleid statlig selskap med kompetanse innenfor vannkraft gjør det samme.

Erfaringene fra satsingen på olje og gass i utlandet burde tilsi varsomhet.

Kostbare oppkjøp

Målt i verdiskapning for aksjonærene, ved utbytte og aksjekurs, har Statoil siden privatiseringen i 2001 ligget foran andre store oljeselskap. Referansegruppen for sammenligningen består av BP, Chevron, ConocoPhillips, Eni, ExxonMobil, Shell og Total.[1]

Dette har vært selvforsterkende ved å styrke børsverdien. Målt i avkastning på investert kapital har Statoil vært omtrent som gjennomsnittet, men svakere enn de beste, Exxon og Chevron. Statoil markerer seg imidlertid svakt i kostnadsstyring. Alle store oljeselskap opplever en kostnadsvekst når oljeprisen stiger, men i Statoils tilfelle er den vesentlig sterkere enn gjennomsnittet i referansegruppen.

I senere år har Statoil gjort seg bemerket ved store kostbare oppkjøp når oljeprisen er på topp. Eksempler er oppkjøpene av de amerikanske skiferfeltene Marcellus, Bakken og Eagleford i 2011. Kostbare oppkjøp til feilaktig tidspunkt er blitt etterfulgt av nedsalg av eiendeler i et svakere marked for å styrke kontantstrømmen.

Statoil har siden 2001 brukt mer penger enn selskapet har tjent, i motsetning til de fleste andre store oljeselskapene, med unntak av italienske Eni. På denne bakgrunn har Statoil siden privatiseringen utvist en forholdsvis høyere gjeldsbyrde enn de fleste andre store oljeselskapene.

Oljereservene

Reservene av olje og gass er den viktigste delen av et oljeselskaps kapital og deres bokføring er kritisk for finansmarkedenes verdivurdering og selskapets kredittverdighet. Til tross for en storstilet bruk av penger stiller Statoil forholdsvis svakt på reservefronten.

På grunn av børsnoteringen i New York må selskapet følge det amerikanske finanstilsynets regler. Det amerikanske finanstilsynet, Securities and Exchange Commission, SEC, har restriktive regler for klassifisering av oljereserver. I USA sondres det mellom:

  • Påviste reserver (proven reserves) som kan utnyttes med dagens priser og teknologi, og som har en høy sannsynlighet (90 prosent) av å bli utnyttet; nærhet til infrastruktur er av stor betydning.
  • Sannsynlige reserver (probable reserves) som med en rimelig sannsynlighet (50 prosent) vil bli utvunnet med dagens priser, teknologi og reguleringer.
  • Mulige reserver (possible reserves) som har en sjanse (10 prosent) til å bli utvunnet.

Kostbare utbygginger

Alle oljeselskap notert på børsen I New York, New York Stock Exchange, må rapportere sine reserver til SEC, som for bokføring bare anerkjenner kategorien påviste reserver, ikke sannsynlige og mulige reserver. Derfor vil de offisielle anslagene for et selskaps reserver vanligvis være forsiktige, lavere enn de reservene som selskapene antar foreligger.[2]

Statoil har i alle år siden 2001 hatt et lavere tall for forholdet mellom påviste reserver og utvinning enn gjennomsnittet av andre store oljeselskap i referansegruppen. I 2015 var forholdstallet kommet ned i 8:1, mens gjennomsnittet for andre store oljeselskap var 12:1. Selv om Statoil forvalter og markedsfører store volum olje for SDØE, kan ikke SDØEs reserver bokføres av Statoil.

Statoil har i senere år vært forholdsvis vellykket i sin letevirksomhet. I motsetning til de fleste andre store oljeselskapene i referansegruppen har Statoil gjort store funn i politisk stabile områder, først og fremst Norge.

En annen fordel er at Statoil har funnet mer olje enn gass, som er lettere omsettelig til høyere priser, igjen til forskjell fra de fleste andre store oljeselskapene.

Andelen av ressursene uten utbyggingsplaner kan imidlertid vanskelig klassifiseres som påviste reserver. En del av Statoils gjenværende reserver er forholdsvis kostbare å bygge ut.

– Ingen god kombinasjon

Statoil synes å bruke opp pengene raskere enn andre store oljeselskap. Det er i lengden ikke bærekraftig å prioritere utbytte til aksjonærene på bekostning av investeringer, finansiert ved nedsalg og opplåning.

Siden privatiseringen i 2001 er Statoil blitt båret fram av oljeprisen som har generert en høy kontantstrøm inntil skiftet kom i 2014. Kontantstrømmen ga Statoil en utvidet handlefrihet, som selskapet som nevnt brukte til å kjøpe seg inn i dårlige prospekter på dårlige tidspunkt.

Med høye kostnader er Statoil særlig utsatt for prisrisikoen i oljemarkedet; med høy gjeldsbyrde er selskapet særlig utsatt for renterisikoen i finansmarkedene. Dette er ingen god kombinasjon.

Det er tvilsomt om selskapet vil kunne fortsette å betale høyt utbytte i særlig lang tid, med mindre oljeprisen skulle stige betydelig. Med utsikter til renteoppgang vil lånekostnadene kunne stige. Ut fra selskapets disposisjoner til og med 2012-2013 synes det neppe å ha vært forberedt på lavere oljepriser.

Utbetaling av høyt utbytte etter at oljeprisen falt kan fortone seg som en panikkreaksjon for forsvare aksjekursen fremfor alt annet. Opplåningen synes å ha oversett risikoen for renteoppgang. Fra 2015 til 2016 steg gjelden i forhold til egenkapitalen fra 27 til 36 prosent.

– Kan bli behov for en redningsoperasjon

Med sitt høye kostnadsnivå er Statoils dominerende stilling en hemsko for norsk petroleumsvirksomhet. En potensielt vanskelig finansiell stilling gjør Statoil til en risikofaktor for norsk olje- og gassvirksomhet. Et dobbelt slag kan ikke utelukkes.

I USA er rentene på vei oppover. Erfaringsmessig kan høyere renter dempe etterspørselen etter olje.

Regjeringen Trump vurderer en omlegging av skattesystemet og innføring av en importavgift på 20 prosent. Resultatet vil kunne bli høyere oljepriser i USA, til gunst for landets egen oljeindustri, og lavere oljepriser i verdensmarkedet, til ulempe for ikke-amerikanske oljeprodusenter, også i Norge.

I verste fall, med en kombinasjon av lavere oljepriser og høyere renter, vil Statoil neppe kunne videreføre den lånefinansierte utbetalingen av høyt utbytte. I så fall kan det være duket for et fall i aksjekursen.

Behovet for en redningsaksjon fra statens side kan ikke utelukkes, kanskje en renasjonalisering av selskapet. I verste fall er det et opplegg for Norgeshistoriens største industriskandale.

– Privatiseringen var ikke vellykket

Statoil selv og den norske stat ville gjøre klokt i angripe problemene i forkant. Strategidirektør John Knights avgang er en god nyhet. Resultatene tatt i betraktning har de høyt betalte lederne for Statoils strategiutvikling og internasjonale virksomhet, plassert i London, vist seg vesentlig mindre kompetente enn sine mer beskjedent gasjerte kolleger, lederne for virksomheten i Norge, plassert på Forus.

Statoil har behov for en kritisk gjennomgang av sin internasjonale virksomhet og en nøktern revurdering av sine internasjonale ambisjoner.

For norske politikere er det som nevnt innledningsvis viktig å merke seg at privatiseringen av Statoil ikke har vært vellykket. Markedet er ingen universalløsning. Troen på rene markedsløsninger svekkes over hele verden, ikke minst i USA.

I stedet er det en økende forståelse for behovet for næringspolitikk, også i USA. Alle land beskytter sine viktigste næringsinteresser. Det har også vært norsk praksis.

Historisk har norsk oljepolitikk vært vellykket fordi den ikke satte sin lit til rene markedsløsninger, men brukte statlige virkemidler. Eksempler er bestemmelsene om statsdeltakelse fra 1969, vare- og tjenestepolitikken og opprettelsen av Statoil i 1972, som et redskap til å bygge opp petroleumsvirksomheten under norsk kontroll.

Dersom markedet hadde fått råde, for eksempel ved auksjonering av rettigheter, ville de høystbydende mest sannsynlig ha vært store multinasjonale oljeselskap; oljeindustrien ville neppe ha vært norsk, men utenlandsk.

Likeledes ville brorparten varer og tjenester ha vært importert fra utlandet uten vare- og tjenestepolitikken som prefererte norske leverandører.

– Videre privatisering er neppe veien å gå

Lærdommen er nå at videre privatisering og videre nedsalg i Statoil neppe er veien å gå. Et nedsalg av statens aksjer ville mest sannsynlig føre til utenlandsk dominans i Statoil, fordi det ikke finnes tilstrekkelig kapitalsterke norske investorer.

Alternativet er å revurdere det samlede statlige engasjement i norsk petroleumsvirksomhet og i den sammenheng trekke inn Statens Direkte Økonomiske Engasjement, SDØE, og Petoro. Sistnevnte har utmerket seg som den norske stats mest robuste pengemaskin.

På den bakgrunn kan én mulighet være å samle statens eierrettigheter i et holdingselskap som delegerer virksomheten til et større antall operative selskap, delvis statlige som private aktører.

En slik løsning ville kunne sikre større mangfold og mer konkurranse i norsk petroleumsvirksomhet, under ivaretakelse av nasjonal kontroll. Statoil kunne da deles opp i flere delvis statseide selskaper, med konkurranse seg imellom.

[1] Statoil, Equity Research, Handelsbanken Capital Markets, 11.mai 2016, www.handelsbanken.se/research/equity

[2] Leif Magne Meling, “The Origin of Challenge - Oil supply and Demand, Middle East Economic Survey, 12 juni 2006,

Kommentarer (9)

Kommentarer (9)