Statoils årsrapport for 2016 bekrefter tendensen i senere år; selskapet tjener penger i Norge, men virksomheten i utlandet, som helhet, bringer tap, for tredje år på rad.
Statoils resultater for perioden 2001 – 2016 viser at privatiseringen ikke har vært vellykket.
Fjernet de samfunnsoppgavene
Privatiseringen og børsnoteringen i 2001 utvidet Statoils handlingsrom. Inntil den tid hadde Statoil vært pålagt samfunnsmessige oppgaver som å utvikle norsk teknologi og norsk leverandørindustri. Det hadde vært nær kontakt mellom selskapet og eieren, Olje- og energidepartementet, i spørsmål om både drift og strategi.
Børsnoteringen fjernet de samfunnsmessige oppgavene og svekket kontakten med departementet. Dette var en bevisst politikk, iverksatt av regjeringen Stoltenberg I. Vekst og aksjekursen ble ledestjernene. Under henvisning til aksjekursen kunne selskapets ledelse stort sett gjøre hva den ville.
I senere år har Statoil forgjeldet seg for å betale utbytte og støtte aksjekursen, men dette er ingen bærekraftig strategi.
Allerede ved privatiseringen i 2001 unnlot den norske stat, hovedaksjonæren å legge føringer for hva Statoil burde gjøre, og særlig ikke hva Statoil burde holde seg unna. Selskapet fikk frie hender til å vokse utenfor Norge. Med en passiv hovedaksjonær og et mindretall av mange små private aksjonærer kunne ledelsen opptre som en selvstendig aktør, uten sjenerende forstyrrelser fra staten eller fra finansmarkedene.
- BI-forsker ber oljebransjen endre seg: Oljebransjen ber forskeren dra til Sverige for å telle elbiler
Ut i verden
Målet var å gå ut i verden, å bli stor ikke bare hjemme, men også ute. I 2001, året for privatiseringen, investerte Statoil over dobbelt så mye i leting og utvinning på norsk sokkel, 10,8 milliarder kroner, mot 5 milliarder i utlandet.
Allerede etter tre år, i 2004, var investeringene i leting og utvinning utlandet 19 milliarder kroner, høyere enn på norsk sokkel, 16,8 milliarder kroner. Siden den tid har, med unntak av 2006 og 2013, investeringene oppstrøms i utlandet vært høyere enn i Norge.
For hele perioden 2001-2016 har Statoils investeringer i leting og utvinning beløpt seg til nærmere 1100 milliarder kroner. Fordelingen har vært 483 milliarder kroner på norsk sokkel, 46 prosent, mot 576 milliarder kroner, 54 prosent, i utlandet.
Fra 2001 til 2015 økte Statoils samlede investeringer i leting og utvinning fra 16 til 116 milliarder kroner. Samlet, målt i løpende kroner, var beløpet i 2015 over syv ganger så høyt som i 2001, i utlandet var det tretten ganger så høyt, mens det på norsk sokkel knapt var fem ganger så høyt.
Gjennomsnittlig årlig økning i investeringene i leting og utvinning var 15 prosent for Statoil som helhet, 20 prosent i utlandet og 12 prosent på norsk sokkel.
Investeringslyst
Etter 2003 ansporet høye og stigende oljepriser Statoil til stadig høyere investeringer i leting etter og utvinning av olje gass, som nevnt først og fremst i utlandet.
Etter et par tiår med lave oljepriser var den norske porteføljen av felt klare for utbygging liten. For Statoil var oppkjøp i utlandet en fristende mulighet for et selskap med mange penger og stor handlefrihet.
Mange av utbyggingsprosjektene igangsatt etter 2010 var gamle funn fra tidligere leting, men de hadde ikke vært vurdert for utbygging på grunn av tekniske problemer som høyt trykk, vanskelige reservoarer, eller vanskelig beliggenhet, og derfor høye kostnader.
Med høyere oljepriser ble mange av de gamle prospektene lønnsomme, også hjulpet av teknologiske nyvinninger. Investeringslysten hos Statoil ble skjerpet. Selv om oljeprisen steg, økte kostnadene enda raskere på grunn av aktivitetsnivået.
Oljeprisfallet i 2008 ga en viss demper, men etter en ny prisoppgang var investeringslysten på topp igjen i 2011. Selv med lave oljepriser var investeringene historisk høye i 2015 på grunn av prosjekter satt i gang før prisfallet på olje.
- Gass i luftinntak, havarert nødgenerator og full nedstengning: Her er den tekniske historien bak milliard-strømbruddet på Goliat
Statoil 2001-2016
I en kapitalintensiv virksomhet som oljeindustrien, med flere års avstand mellom de første investeringene og de første inntektene, er det lite fornuft i en sammenligning av investeringer og inntekter år for år. En sammenligning av lengre tidsserier, som over en periode på ti-femten år, kan derimot gi en pekepinn på resultatene av investeringene i ulike regioner.
I følgende tabeller sammenlignes Statoils driftsresultat i og utenfor Norge over perioden 2001 – 2016. Fra 2016 presenterer Statoils årsrapport tall bare i amerikanske dollar. I det følgende bygger omregningen til norske kroner seg på valutakursen ved årets utgang, 30.desember 2016, som var 8,62, i samsvar med Statoils praksis fra tidligere årsrapporter. Gjennomsnittlig valutakurs for amerikanske dollar mot norske kroner var imidlertid 8,40.
Driftsresultatet er en dårlig indikator, men enklere å beregne enn fri kontantstrøm, og derfor lettere å bruke og sammenligne. For selskapets ledelse er resultatet etter skatt av størst betydning, fordi det bestemmer kontantstrømmen.
For den norske stat (og dens borgere) som innkasserer 78 prosent skatt av overskuddet (og 70 prosent av utbyttet), er imidlertid resultatet før skatt av interesse. Finansmarkedene vurderer driftsresultat både før og etter skatt som en indikator på ledelsens kvalitet.
- Statoils investeringer i leting og utvinning 2001-2016
| Investeringer Norge | Investeringer Utlandet | Sum investeringer | Investeringer Norge | Investeringer utlandet | |
| 2001 | 10 759 | 5 027 | 15 786 | 68 % | 32 % |
| 2002 | 11 023 | 5 995 | 17 018 | 65 % | 35 % |
| 2003 | 13 412 | 8 147 | 21 559 | 62 % | 38 % |
| 2004 | 16 776 | 18 987 | 35 763 | 47 % | 53 % |
| 2005 | 16 257 | 25 295 | 41 552 | 39 % | 61 % |
| 2006 | 29 200 | 28 900 | 58 100 | 50 % | 50 % |
| 2007 | 31 100 | 36 200 | 67 300 | 46 % | 54 % |
| 2008 | 34 900 | 48 700 | 83 600 | 42 % | 58 % |
| 2009 | 34 900 | 39 400 | 74 300 | 47 % | 53 % |
| 2010 | 31 900 | 40 400 | 72 300 | 44 % | 56 % |
| 2011 | 41 400 | 84 400 | 125 800 | 33 % | 67 % |
| 2012 | 48 600 | 54 600 | 103 200 | 47 % | 53 % |
| 2013 | 61 900 | 62 600 | 124 500 | 50 % | 50 % |
| 2014 | 59 300 | 73 300 | 132 600 | 45 % | 55 % |
| 2015 | 53 500 | 72 800 | 126 300 | 42 % | 58 % |
| 2016 | 50 798 | 59 685 | 110 483 | 46 % | 54 % |
| Sum | 483 227 | 575 751 | 1 058 978 | 46 % | 54 % |
Kilde: Statoils årsrapporter 2001-2016
99 prosent av driftsresultatet fra Norge
Den geografiske fordelingen av driftsresultatet samsvarer ikke med fordelingen av investeringene. I løpet av perioden 2001-2016 hadde Statoil et samlet oppstrøms driftsresultat før skatt på 1513 milliarder kroner, medregnet et underskudd på 8,5 milliarder kroner i 2015.
Av dette var 1494 milliarder kroner, 99 prosent realisert i Norge, og 19 milliarder kroner, 1 prosent, i utlandet.
Statoils driftsresultat i utlandet var negativt før skatt i 2014, 2015 og i 2016, med et samlet underskudd på 121 milliarder kroner. Tapet i disse tre årene motsvarte størstedelen av det samlede driftsresultatet før skatt fra virksomheten i utlandet siden 2001.
I perioden 2001-2016 hadde Statoil et samlet driftsresultat etter skatt på 364 milliarder kroner. For årene 2001-2016 har Statoil hatt et samlet overskudd oppstrøms etter skatt i Norge på 431 milliarder kroner. I de samme årene har oppstrøms virksomhet i utlandet gitt et samlet underskudd på 67 milliarder kroner etter skatt. Konsernet som helhet har hatt underskudd etter skatt i 2015 og 2016.
- Statoils driftsresultat undersøkelse og produksjon 2001-2016
I millioner løpende kroner.
| Driftsresultat før skatt Norge | Driftsresultat før skatt utlandet | Samlet driftsresultat før skatt | Resultat etter skatt, Norge | Resultat etter skatt, utlandet | Resultat etter skatt, samlet | |
| 2001 | 40 697 | 1 291 | 41 988 | 11 458 | 904 | 12 362 |
| 2002 | 31 463 | 1 086 | 32 549 | 8 606 | 705 | 9 311 |
| 2003 | 37 589 | 1 702 | 39 291 | 9 720 | 1 049 | 10 769 |
| 2004 | 51 029 | 4 088 | 55 117 | 13 125 | 3 759 | 16 884 |
| 2005 | 74 132 | 8 364 | 82 496 | 18 102 | 5 337 | 23 439 |
| 2006 | 89 389 | 10 928 | 100 317 | 22 120 | 5 686 | 27 806 |
| 2007 | 123 160 | 12 161 | 135 321 | 41 754 | 512 | 42 266 |
| 2008 | 167 673 | 14 137 | 181 810 | 43 073 | 4 427 | 47 500 |
| 2009 | 104 297 | 4 659 | 108 956 | 28 607 | 3 059 | 31 666 |
| 2010 | 115 615 | 12 623 | 128 238 | 31 900 | 4 300 | 36 200 |
| 2011 | 152 600 | 31 900 | 184 500 | 40 000 | 21 000 | 61 000 |
| 2012 | 161 600 | 20 200 | 181 800 | 45 900 | 10 500 | 56 400 |
| 2013 | 137 000 | 17 000 | 154 000 | 46 100 | 5 300 | 51 400 |
| 2014 | 111 600 | -18 700 | 92 900 | 36 800 | -28 000 | 8 800 |
| 2015 | 57 600 | -66 100 | -8 500 | 18 800 | -69 900 | -51 100 |
| 2016 | 39 031 | -36 661 | 2 371 | 15 240 | -35 592 | -20 352 |
| Sum | 1 494 475 | 18 678 | 1 513 154 | 431 305 | -66 954 | 364 351 |
Kilde: Statoils årsrapporter 2001-2016.
- Statoil slapp ut 3425 tonn kjemikalier over sju år: Så ble siktelsen rotet bort i posten
Uheldige satsinger i Nord-Amerika
Statoils virksomhet på den norske kontinentalsokkelen har siden 2001 aldri gått med underskudd. Virksomheten i utlandet har samlet sett aldri vært noen god forretning for Statoil, men her er det store forskjeller.
Statoil har først og fremst hatt uheldige satsinger i Nord-Amerika; i andre deler av verden, særlig i Afrika, har resultatene vært vesentlig bedre. I Angola, for eksempel, fikk Statoil en gunstig avtale gjennom samarbeidet med BP, og har trolig hatt en høy avkastning på investeringene. Denne avtalen ble inngått før privatiseringen, av et helstatlig Statoil.
I årene fra 2001 til 2015 har selskapet investert nærmere 600 milliarder kroner i leting og utvinning utenfor Norge, med en samlet inntjening før skatt i overkant av tre prosent av dette beløpet.
Til sammenligning har Statoil i Norge i dette tidsrommet investert i underkant av 500 milliarder kroner, med et samlet driftsresultat før skatt på nærmere 1500 milliarder kroner.
Ble mer utsatt for prisrisiko
Den direkte foranledningen til tapene var nedgangen i oljeprisen senhøstes 2014. Den bakenforliggende årsaken er å finne i Statoils strategi for internasjonal vekst, som i ettertid fortoner seg som ukritisk.
Historisk har store oljeselskap vært integrerte. De har hatt oppstrøms virksomhet, leting og utvinning, og nedstrøms virksomhet, raffinering og distribusjon.
Historisk har prisene på råolje og prisene på oljeprodukter ikke svinget i takt. Det vært asymmetrisk tilpasning; når prisen på råolje stiger, går prisene på oljeprodukter også opp; når prisen på råolje faller, er det vanligvis bare en moderat prisnedgang på oljeprodukter. Likevel er lønnsomheten i nedstrøms oljevirksomhet vanligvis langt lavere enn i oppstrøms virksomhet.
Integrerte oljeselskap kan være mer robuste overfor svingninger i prisen på råolje, enn oljeselskap som bare har oppstrøms virksomhet. Selv om Statoils virksomhet nedstrøms var liten i forhold til virksomheten oppstrøms, bidro salget til å gjøre Statoil mer utsatt for prisrisikoen i oljemarkedet.
Statoil solgte seg ut av raffinering og distribusjon samtidig som selskapet satset sterkt på oppstrøms virksomhet store deler av verden. På den måten ble selskapet enda mer utsatt for prisrisikoen i oljemarkedet.
- Tjeldbergodden: Nå er pilotanlegget i gang med å produsere hydrogen
– Har kjøpt seg inn på gal tid
Fordi utviklingen av kunnskap og teknologi foregår internasjonalt, på tvers av landegrenser, er det fornuftig for et stort oljeselskap å gå ut i verden og å drive virksomhet i flere land. Det er heller ikke urimelig at et oljeselskap lider tap når oljeprisen plutselig faller med over femti prosent.
På denne bakgrunn er en generell kritikk av Statoils satsing i utlandet ikke på sin plass. Derimot synes Statoil i noen viktige tilfelle å ha kjøpt seg inn i prospekter til gal tid og ha utvist en feilaktig vurdering av oljemarkedet og oljeprisen.
Statoils satsing i Nord-Amerika har vært en stor belastning. Da Statoil fusjonerte med Norsk Hydros olje- og gassdivisjon fikk det med seg en betydelig oppstrøms virksomhet i Mexicogolfen. Den har vært lite lønnsom. På dette punkt bør kritikken rettes mot ledelsen i forhenværende Norsk Hydro.
Statoils egne oppkjøp oljesand i Canada har vist seg å være for høyt priset. Store summer måtte nedskrives. Lønnsomheten i deler av Statoils virksomhet på land i USA er også tvilsom. I USA har Statoil hatt og har trolig fortsatt, store fremførbare underskudd.
Tapte 140 mrd. på tre år
Allerede i 2013 måtte Statoil nedskrive investeringer i Amerika. På et tidspunkt da oljeprisen fortsatt var høy, utviste virksomheten i Amerika et tap på 5,7 milliarder kroner før skatt. I resten av verden gikk Statoil med overskudd.
I 2014, da oljeprisen var høy i elleve av årets tolv måneder, var tapet i Amerika vokst til 35,6 milliarder kroner før skatt. I 2015, med en lavere oljepris, var tapet i Amerika før skatt økt til 68,2 milliarder kroner. I 2016 var tapet i Amerika 36,7 milliarder kroner før skatt.
I løpet av tre år hadde Statoil før skatt tapt 140 milliarder kroner i Amerika.
Virksomheten i Afrika utviste også mindre tap. Tallene viser at Statoils portefølje av prosjekter i Amerika ikke var robust. Det er åpent spørsmål om ikke noen av Statoils eiendeler i USA fortsatt er for høyt priset. Dermed kan det være duket for nye nedskrivninger og nye tap.
- Statoil Leting og Utvinning – Investeringer og driftsresultat før skatt Norge og utlandet
I millioner løpende kroner.
| Investeringer Norge | Driftsresultat før skatt Norge | Investeringer utlandet | Driftsresultat før skatt utlandet | |
| 2001 | 10 759 | 40 697 | 5 027 | 1 291 |
| 2002 | 11 023 | 31 463 | 5 995 | 1 086 |
| 2003 | 13 412 | 37 589 | 8 147 | 1 702 |
| 2004 | 16 776 | 51 029 | 18 987 | 4 088 |
| 2005 | 16 257 | 74 132 | 25 295 | 8 364 |
| 2006 | 29 200 | 89 389 | 28 900 | 10 928 |
| 2007 | 31 100 | 123 160 | 36 200 | 12 161 |
| 2008 | 34 900 | 167 673 | 48 700 | 14 137 |
| 2009 | 34 900 | 104 297 | 39 400 | 4 659 |
| 2010 | 31 900 | 115 615 | 40 400 | 12 623 |
| 2011 | 41 400 | 152 600 | 84 400 | 31 900 |
| 2012 | 48 600 | 161 600 | 54 600 | 20 200 |
| 2013 | 57 300 | 137 000 | 52 900 | 17 000 |
| 2014 | 55 100 | 111 600 | 61 400 | -18 700 |
| 2015 | 50 600 | 57 600 | 65 400 | -66 100 |
| 2016 | 50 798 | 39 031 | 59 685 | -36 661 |
| Sum | 534 025 | 1 494 475 | 635 436 | 18 678 |
Kilde: Statoils årsrapporter 2001-2016
- Skandale-feltet etterlater seg en potensiell stinkbombe: Må fjerne mellom 200 og 400 tonn bløtdyr
Kontantstrøm og utbytte
Virksomheten i Norge har holdt selskapet oppe, men i 2015 var det negative driftsresultatet i utlandet større enn det positive resultatet i Norge, hvilket førte til at Statoil som helhet gikk med tap. I 2016 gikk konsernet så vidt med overskudd, takket være virksomheten i Norge.
Skattemessig er Statoils inntekter i Norge isolert fra selskapets internasjonale virksomhet. Statoil kan bruke sin kontantstrøm fra den norske virksomheten etter skatt og utbytte til å investere i utlandet, i tillegg til opplåning på grunnlag av selskapets samlede verdi. For Statoils handlefrihet er kontantstrømmen etter skatt og utbytte den kritiske størrelsen. Skattene er lovbestemte. Utbyttet bestemmes vanligvis av selskapet selv, med et øye for aksjekursen.
De første årene etter privatiseringen, under regjeringen Bondevik II, gikk størstedelen av resultatet etter skatt til utbytte til eierne. Etter hvert som oljeprisen steg og resultatet etter skatt ble sterkt forbedret, økte ikke utbyttet tilsvarende, slik at Statoils kontantstrøm etter skatt og utbytte økte sterkt fram til finanskrisen i 2008.
Høye oljepriser fra 2011 og en sterk bedring i resultatet etter skatt ble ikke fulgt opp av høyere utbyttebetaling. På det grunnlaget ble Statoils kontantstrøm etter skatt og utbytte sterkt forbedret i noen år.
Statoil har brukt handlefriheten til å ro seg ut med store, risikofylte investeringer i utlandet. For 2014 økte Statoil utbyttet, selv med et svakt resultat etter skatt. For 2015 var et stort underskudd etter skatt ingen hindring for fortsatt å betale et høyt utbytte.
Fornybarinvesteringer
Til tross for betaling av utbytte i motgangstider, reiser Statoils investeringer i fornybar energi spørsmål om den finansielle disiplineringen er tilstrekkelig stram. Økonomien i vindmøller er bestemt av innkjøpsprisene for vindkraft og investeringsstøtten, begge er politiske størrelser fastsatt av staten.
Det er et åpent spørsmål om Statoil investerer i fornybar energi på grunn av håp om fremtidig lønnsomhet, for eventuelt å sysselsette en overtallig stab av ingeniører, om satsingen er styrt av politikere, eller om Statoil vil tekkes media og en offentlighet opptatt av klima.
I et hvert fall er det påfallende at et overveiende statseid selskap med sterk kompetanse innenfor olje og gass satser på vind, samtidig som et heleid statlig selskap med kompetanse innenfor vannkraft gjør det samme.
Erfaringene fra satsingen på olje og gass i utlandet burde tilsi varsomhet.
- Trøbbel på Statoils Heimdal: Betydelige rustproblemer, og manglende brannbeskyttelse
Kostbare oppkjøp
Målt i verdiskapning for aksjonærene, ved utbytte og aksjekurs, har Statoil siden privatiseringen i 2001 ligget foran andre store oljeselskap. Referansegruppen for sammenligningen består av BP, Chevron, ConocoPhillips, Eni, ExxonMobil, Shell og Total.[1]
Dette har vært selvforsterkende ved å styrke børsverdien. Målt i avkastning på investert kapital har Statoil vært omtrent som gjennomsnittet, men svakere enn de beste, Exxon og Chevron. Statoil markerer seg imidlertid svakt i kostnadsstyring. Alle store oljeselskap opplever en kostnadsvekst når oljeprisen stiger, men i Statoils tilfelle er den vesentlig sterkere enn gjennomsnittet i referansegruppen.
I senere år har Statoil gjort seg bemerket ved store kostbare oppkjøp når oljeprisen er på topp. Eksempler er oppkjøpene av de amerikanske skiferfeltene Marcellus, Bakken og Eagleford i 2011. Kostbare oppkjøp til feilaktig tidspunkt er blitt etterfulgt av nedsalg av eiendeler i et svakere marked for å styrke kontantstrømmen.
Statoil har siden 2001 brukt mer penger enn selskapet har tjent, i motsetning til de fleste andre store oljeselskapene, med unntak av italienske Eni. På denne bakgrunn har Statoil siden privatiseringen utvist en forholdsvis høyere gjeldsbyrde enn de fleste andre store oljeselskapene.
Oljereservene
Reservene av olje og gass er den viktigste delen av et oljeselskaps kapital og deres bokføring er kritisk for finansmarkedenes verdivurdering og selskapets kredittverdighet. Til tross for en storstilet bruk av penger stiller Statoil forholdsvis svakt på reservefronten.
På grunn av børsnoteringen i New York må selskapet følge det amerikanske finanstilsynets regler. Det amerikanske finanstilsynet, Securities and Exchange Commission, SEC, har restriktive regler for klassifisering av oljereserver. I USA sondres det mellom:
- Påviste reserver (proven reserves) som kan utnyttes med dagens priser og teknologi, og som har en høy sannsynlighet (90 prosent) av å bli utnyttet; nærhet til infrastruktur er av stor betydning.
- Sannsynlige reserver (probable reserves) som med en rimelig sannsynlighet (50 prosent) vil bli utvunnet med dagens priser, teknologi og reguleringer.
- Mulige reserver (possible reserves) som har en sjanse (10 prosent) til å bli utvunnet.
Kostbare utbygginger
Alle oljeselskap notert på børsen I New York, New York Stock Exchange, må rapportere sine reserver til SEC, som for bokføring bare anerkjenner kategorien påviste reserver, ikke sannsynlige og mulige reserver. Derfor vil de offisielle anslagene for et selskaps reserver vanligvis være forsiktige, lavere enn de reservene som selskapene antar foreligger.[2]
Statoil har i alle år siden 2001 hatt et lavere tall for forholdet mellom påviste reserver og utvinning enn gjennomsnittet av andre store oljeselskap i referansegruppen. I 2015 var forholdstallet kommet ned i 8:1, mens gjennomsnittet for andre store oljeselskap var 12:1. Selv om Statoil forvalter og markedsfører store volum olje for SDØE, kan ikke SDØEs reserver bokføres av Statoil.
Statoil har i senere år vært forholdsvis vellykket i sin letevirksomhet. I motsetning til de fleste andre store oljeselskapene i referansegruppen har Statoil gjort store funn i politisk stabile områder, først og fremst Norge.
En annen fordel er at Statoil har funnet mer olje enn gass, som er lettere omsettelig til høyere priser, igjen til forskjell fra de fleste andre store oljeselskapene.
Andelen av ressursene uten utbyggingsplaner kan imidlertid vanskelig klassifiseres som påviste reserver. En del av Statoils gjenværende reserver er forholdsvis kostbare å bygge ut.
- Mener de har knekt koden for å bore ekstremt langt: En «tunnelboremaskin» for oljebrønner
– Ingen god kombinasjon
Statoil synes å bruke opp pengene raskere enn andre store oljeselskap. Det er i lengden ikke bærekraftig å prioritere utbytte til aksjonærene på bekostning av investeringer, finansiert ved nedsalg og opplåning.
Siden privatiseringen i 2001 er Statoil blitt båret fram av oljeprisen som har generert en høy kontantstrøm inntil skiftet kom i 2014. Kontantstrømmen ga Statoil en utvidet handlefrihet, som selskapet som nevnt brukte til å kjøpe seg inn i dårlige prospekter på dårlige tidspunkt.
Med høye kostnader er Statoil særlig utsatt for prisrisikoen i oljemarkedet; med høy gjeldsbyrde er selskapet særlig utsatt for renterisikoen i finansmarkedene. Dette er ingen god kombinasjon.
Det er tvilsomt om selskapet vil kunne fortsette å betale høyt utbytte i særlig lang tid, med mindre oljeprisen skulle stige betydelig. Med utsikter til renteoppgang vil lånekostnadene kunne stige. Ut fra selskapets disposisjoner til og med 2012-2013 synes det neppe å ha vært forberedt på lavere oljepriser.
Utbetaling av høyt utbytte etter at oljeprisen falt kan fortone seg som en panikkreaksjon for forsvare aksjekursen fremfor alt annet. Opplåningen synes å ha oversett risikoen for renteoppgang. Fra 2015 til 2016 steg gjelden i forhold til egenkapitalen fra 27 til 36 prosent.
– Kan bli behov for en redningsoperasjon
Med sitt høye kostnadsnivå er Statoils dominerende stilling en hemsko for norsk petroleumsvirksomhet. En potensielt vanskelig finansiell stilling gjør Statoil til en risikofaktor for norsk olje- og gassvirksomhet. Et dobbelt slag kan ikke utelukkes.
I USA er rentene på vei oppover. Erfaringsmessig kan høyere renter dempe etterspørselen etter olje.
Regjeringen Trump vurderer en omlegging av skattesystemet og innføring av en importavgift på 20 prosent. Resultatet vil kunne bli høyere oljepriser i USA, til gunst for landets egen oljeindustri, og lavere oljepriser i verdensmarkedet, til ulempe for ikke-amerikanske oljeprodusenter, også i Norge.
I verste fall, med en kombinasjon av lavere oljepriser og høyere renter, vil Statoil neppe kunne videreføre den lånefinansierte utbetalingen av høyt utbytte. I så fall kan det være duket for et fall i aksjekursen.
Behovet for en redningsaksjon fra statens side kan ikke utelukkes, kanskje en renasjonalisering av selskapet. I verste fall er det et opplegg for Norgeshistoriens største industriskandale.
- Boretiden ble doblet på 20 år: Så tok det kun ett år å halvere den da oljekrisen kom
– Privatiseringen var ikke vellykket
Statoil selv og den norske stat ville gjøre klokt i angripe problemene i forkant. Strategidirektør John Knights avgang er en god nyhet. Resultatene tatt i betraktning har de høyt betalte lederne for Statoils strategiutvikling og internasjonale virksomhet, plassert i London, vist seg vesentlig mindre kompetente enn sine mer beskjedent gasjerte kolleger, lederne for virksomheten i Norge, plassert på Forus.
Statoil har behov for en kritisk gjennomgang av sin internasjonale virksomhet og en nøktern revurdering av sine internasjonale ambisjoner.
For norske politikere er det som nevnt innledningsvis viktig å merke seg at privatiseringen av Statoil ikke har vært vellykket. Markedet er ingen universalløsning. Troen på rene markedsløsninger svekkes over hele verden, ikke minst i USA.
I stedet er det en økende forståelse for behovet for næringspolitikk, også i USA. Alle land beskytter sine viktigste næringsinteresser. Det har også vært norsk praksis.
Historisk har norsk oljepolitikk vært vellykket fordi den ikke satte sin lit til rene markedsløsninger, men brukte statlige virkemidler. Eksempler er bestemmelsene om statsdeltakelse fra 1969, vare- og tjenestepolitikken og opprettelsen av Statoil i 1972, som et redskap til å bygge opp petroleumsvirksomheten under norsk kontroll.
Dersom markedet hadde fått råde, for eksempel ved auksjonering av rettigheter, ville de høystbydende mest sannsynlig ha vært store multinasjonale oljeselskap; oljeindustrien ville neppe ha vært norsk, men utenlandsk.
Likeledes ville brorparten varer og tjenester ha vært importert fra utlandet uten vare- og tjenestepolitikken som prefererte norske leverandører.
– Videre privatisering er neppe veien å gå
Lærdommen er nå at videre privatisering og videre nedsalg i Statoil neppe er veien å gå. Et nedsalg av statens aksjer ville mest sannsynlig føre til utenlandsk dominans i Statoil, fordi det ikke finnes tilstrekkelig kapitalsterke norske investorer.
Alternativet er å revurdere det samlede statlige engasjement i norsk petroleumsvirksomhet og i den sammenheng trekke inn Statens Direkte Økonomiske Engasjement, SDØE, og Petoro. Sistnevnte har utmerket seg som den norske stats mest robuste pengemaskin.
På den bakgrunn kan én mulighet være å samle statens eierrettigheter i et holdingselskap som delegerer virksomheten til et større antall operative selskap, delvis statlige som private aktører.
En slik løsning ville kunne sikre større mangfold og mer konkurranse i norsk petroleumsvirksomhet, under ivaretakelse av nasjonal kontroll. Statoil kunne da deles opp i flere delvis statseide selskaper, med konkurranse seg imellom.
- Forstå Johan Sverdrup: 7 grafikker som forklarer hvorfor Sverdrup-feltet er så viktig
[1] Statoil, Equity Research, Handelsbanken Capital Markets, 11.mai 2016, www.handelsbanken.se/research/equity
[2] Leif Magne Meling, “The Origin of Challenge - Oil supply and Demand “, Middle East Economic Survey, 12 juni 2006,
Kommentarer (9)