Den norske bruken av elektrisk kraft begynte i 1877.
Det er vel vanskelig å tenke på noen annen menneskelig oppfinnelse som er så viktig som strøm. Kanskje med unntak av ilden og hjulet, men det er noen år siden. Strømmen derimot, som vi har kjent til i form av lyn og andre fenomener lenger enn noen annen oppdagelse, fikk vi først kontroll på under andre halvdel av 1800-tallet. Det var da vi for alvor lærte oss å generere strøm og bruke den. Først og fremst til lys i starten.
Elektrifiseringen kom til Norge først i Fredrikstad ved Lisleby Brug. Det skjedde allerede i 1877 hvor de brukte den til belysning. Siden Edison, som ikke fant opp, men raffinerte lyspæra, ikke tok ut patent før i 1879, var det altså ikke snakk om slike, men om lysbuer. Ved å lede strøm gjennom to kullstaver ble det et intenst lys, men man måtte hele tiden justere gapet. Slik belysning ble også tatt i bruk ved Kristiania Seilduksfabrikk litt senere.
Dette var før vannkraften, så den tidlige elektrifiseringen var drevet av dampmaskiner som sto i nærheten av der strømmen ble brukt.
Bortsett fra den tidlige bruken av lysbuer, var det Hammerfest som var først ute i 1890 med kommunal elektrisk belysning basert på Edisons glødelamper. Mange byer hadde da brukt lys drevet av gass som ble produsert i temmelig grisete gassverk.
To år senere startet Kristiania lysverk opp virksomheten, og etablere den første elektriske gatebelysningen i Sør-Norge. Men selv om dette var et stort fremskritt, hadde byen hatt gatebelysning basert på gass og parafin allerede fra 1730-tallet.
Smart styring av varmtvann skal få ned dusjregningen
Trikken
Kristiania var også først i Norden med elektrisk trikk, fra det som i dag er Sentralbanestasjonen til Majorstua. Byen hadde hatt hestetrukket sporvogn fra 1875, men hestene ble erstattet av en elektromotor i 1894. Ordet trikk kommer da også fra elektrisk.
Mens belysningen gikk på vekselstrøm, ble trikken drevet av likestrøm på ganske lav spenning. Slikt ble det voldsomme mengder kabler av og høyt strømforbruk. Man innså at det var utfordrende å holde dampmaskinene i gang. I Norge, med en historie som utnyttet vannfallene til for eksempel sagbruk, skjønte man at her hadde man en ideell kraftkilde for å lage strøm.
Videoen under viser en trikketur i Oslo tidlig på 1900-tallet:
Allerede i 1877 ble det etablert en generator drevet av vannkraften som ellers ble utnyttet til sagbruk og annet mekaniske kraftforbruk.
I 1882 ble det etablert et vannkraftverk på Senja, Senjens Nikkelverk i Hamn på Senja. Det ga kraft nok til å drive åtte lysbuelamper.
I 1900 fikk Kristiania sitt første vannkraftverk. Det var Hammeren kraftverk like ved Skjærsjøelvas utløp i Maridalsvannet. De første generatorene på til sammen 2,1 MW ble skiftet ut i 1927 og erstattet av en på 5 MW, og den er ennå i bruk. Kraftverket er det eldste i Norge som ennå er i drift.
Optimismen var stor da man etablerte Hammeren kraftverk. Det skulle dekke Kristianias behov for elektrisk kraft i «overskuelig fremtid». I dag dekker årsproduksjonen mindre enn et døgns forbruk.
Elektrifiseringen av boliger gikk raskt i byer og tettsteder. Fylker og kommuner tok opp lån og fikk fart på sakene. I 1920 hadde de fleste elektrisk lys i Oslo, og før 2. verdenskrig hadde rundt 80 prosent av Norges befolkning tilgang på elektrisitet.
Industriell bruk
Selv om det var belysning som drev frem den tidlige elektrifiseringen ble også den industrielle bruken av strøm etter hvert også viktig. Før ble alle maskinene i en fabrikk gjerne drevet av en sentral dampmaskin, og så ble kraften overført inn i fabrikken via en sentral aksel som drev alle maskinene via lærreimer. Det var både ineffektivt og ikke minst veldig farlig.
Den første bruken av strøm var å erstatte dampmaskinene, men det ble ikke bedre inne i fabrikken av den grunn. Det ble det først da de flyttet elektromotorene inn på arbeidsbenkene og ble kvitt de livsfarlige lærreimene.
Sammen med det elektriske lyset som gjorde at fabrikkene kunne operere uavhengig av dagslys, var strømmen en viktig bidragsyter for den industrielle veksten.
I Norge skjønte tidlig Sam Eide at vannkraft var det nye gullet. På grunn av Birkelands oppfinnelse av den spesielle lysbuen kunne de nå fiksere nitrogen fra luften og produsere gjødsel. Eide kjøpte opp fallrettigheter før andre skjønte verdien og så ble Norsk Hydro stiftet. De produserte kunstgjødsel for en tiendedel av alternativet som var importert guano.
I 1910 ble Vemork verden største vannkraftverk på 147 MW effekt. Den norske staten hang også med i svingene og etablerte lovene om hjemfallsrett. Det gjør at 90 prosent av vannkraften i dag er offentlig eid.
I den tidlige fasen av elektrifiseringen ble det etablert veldig mange kraftlag. Deres oppgave var å skaffe strøm til byen eller tettstedet lokalt. Etter hvert innså man at nettverkene måtte kobles sammen, og i tillegg var det nødvendig å overføre strøm over lange avstander. De store vannkraftressursene ligger i vest, ikke i øst.
Den første store samkjøringen kom med Norekraftverket i 1928. Derfra ble 200 MW overført over en 132 kV linje til Oslo og en til Grenland. Det var et etterlengtet tilskudd til kraftforsyningen i Oslo som fikk det meste av strømmen fra Solbergfoss og andre kraftverk i Glomma. Kraftverket og linjene er fremdeles i drift etter 90 år og det tyder på en god og framsynt design.
Mer enn lys
Forsker på solstormer: Kan slå ut både strøm- og mobilnett
På 20-tallet begynte velstående å ta i bruk strøm til mer enn belysning, selv om strømmen ennå var altfor dyr til å koke mat og varme opp hus.
Men selv om strømmen var priset høyt var det nok av den, og det ble lansert reklamekampanjer for å få folk til å bruke mer strøm. Går man litt lenger tilbake til 1890 kostet strømmen 75 øre/kWh. Det tilsvarer litt over 44 kroner i dag.
På 20-tallet fikk vi også den første elektrifiserte jernbanestrekningen fra Drammen til Oslo og i 1928 fikk vi det som var Skandinavias første T-bane fra Nationaltheatret til Majorstua.
Tilgangen på vannkraft gjorde også at kraftkrevende industri vokste fram. Norge var et ypperlig sted å lage aluminium, ferrolegeringer og nikkel.
I dag er den norske vannkraftproduksjonen på 134 TWh i det som kalles et normalår. Mye tyder på at det vil bli mer normalt med mer regn, og da vil kraftproduksjonen følge med. Vi produserer svært mye strøm for et så lite land. Og attpåtil er nesten all strømmen vi lager grønn. Og som ikke det var nok så har vi et nett som lynraskt kan tilpasses behovet. Vi bare skrur krana opp eller igjen. Det betyr at vi kan ta ut maks effekt på et blunk om det skulle trengs.
Til sammen kan de norske kraftverkene generere 33 GW kraft når alt går for fullt. Det har det aldri vært behov for selv i de kaldeste periodene.
Mer vind
Noe av den norske kraftproduksjonen er basert på vindkraft og det er planer om en betydelig videre utvikling av vindressursene. Det meste av vannkraftressursene er utnyttet og det som er igjen er enten fredet, eller kan bygges ut som småkraftverk. Selv om Norge er velsignet av naturen med vannkraft, er vindkraftressursene mye større, selv om mye av landarealene som egner seg for slik utbygging er båndlagt av bebyggelse, jordbruk, kulturminner og annet.
Likevel er det 12 TWh med ny vindkraft som er gitt konsesjon men ikke bygget, 4 TWh er under bygging, og litt over 3 TWh er allerede bygget.
Artikkelen fortsetter nedenfor.
Inkluderes de norske havområdene er produksjonsmulighetene nesten ubegrenset. Spesielt i nord, hvor vindressursene er ekstra gode. Problemet der er mangelen på overføringskapasitet sørover.
Kostnadsmessig er også vind mer attraktiv og prisene på utbygging er fallende med teknologiutvikling. Her er det også tilgang på kapital. Utenlandske pensjonsfond vil heller nøye seg med stabil, men lavere avkastning, i tillegg til at det er grønt.
Over 10.000 soldater inntar veiene i Finnmark
Transport
Tog, trikker og T-baner har vært elektrifisert svært lenge. Men nå skal resten av kollektivtransporten elektrifiseres. Person- og lastebiler, busser, fly, ferger og andre transportmidler skal gå på strøm. Det er en utfordring. Ikke så mye for evnen til å lage nok strøm, men for hvordan nettet belastes.
Løsningen er todelt. Vi må lade når forbruket ellers er lavt, og det skal det nye smarte strømnettet hjelpe til med. Men vi må også bygge ut nettet. Helt frem til forbrukerne. Det vil koste rundt 140 milliarder kroner de neste ti årene og kan nok gjøre at nettleia øker rundt 30 prosent.
Alle elbilene, kanskje så mange som 1,5 millioner i 2030, vil trenge mye strøm. Rundt 4 TWh, som er omtrent det samme mengden med vindkraft som nå er under bygging. Men elbilene kan også levere tilbake. I helt spesielle tilfeller vil så mange elbiler kunne tappes for opptil 8 GW med kraft, eller ¼ av dagens genereringskapasitet. Det er en fantastisk mulighet til å jevne ut belastning og vil nok føre til nye modeller for prising hvor ytelsene går begge veier.
Svært mye av strømforbruket i dag går til boliger, men det er håp i sikte. Det vi bygger nå, og spesielt den nye byggenormen Tek 17 hvor husene omtrent ikke krever energi, vil senke energiforbruket på sikt. Besparelsen kan bli større enn det transporten vil trenge.
På samme tid vil den kraftkrevende industrien øke forbruket. Men det er kanskje ikke så galt når vi ser at i Norge produseres metallene og legeringene av fornybar kraft. Det samme kan sies om nye datasentre. De kan potensielt trekke mer strøm enn transporten i Norge.
I Pwc jobber vi med veldig mye annet enn Powerpoint
Hovedkilde: Seksjonssjef i NVEs energiavdeling, Seksjon for Kraftsystem, siv. ing Vegard Willumsen
