DEBATT: Lagring av radioaktivt avfall i Norge

Slik kan Norges radioaktive avfall håndteres

Norge må utvide og fornye sin infrastruktur for håndtering av radioaktivt avfall. Teknologi fra olje- og gassbransjen kan bli en del av løsningen.

Borehullskonsept (venstre) og et potensielt nasjonalanlegg for flere typer radioaktivt avfall.
Borehullskonsept (venstre) og et potensielt nasjonalanlegg for flere typer radioaktivt avfall. (Illustrasjon: BGE-TEC og AINS Group)

Norge må utvide og fornye sin infrastruktur for håndtering av radioaktivt avfall. Teknologi fra olje- og gassbransjen kan bli en del av løsningen.

  • Debatt

Dette debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Debattinnlegg kan sendes til nettdesk@tu.no

Atomreaktorene i Halden og på Kjeller har blitt tatt ut av drift og skal rives i løpet av perioden frem mot 2040. For å kunne gjennomføre oppryddingen, trenger Norge en oppgradert infrastruktur for håndtering av radioaktivt avfall. En av utfordringene er å finne en langvarig løsning for brukt brensel fra reaktorene. Brukt atombrensel klassifiseres som høyradioaktivt avfall, hvilket betyr at det kan være skadelig for mennesker og miljø i flere hundre tusen år.

Det er i dag internasjonal konsensus om at den beste måten å håndtere høyradioaktivt avfall på er å deponere det dypt under bakken. Finland har kommet lengst i å utvikle et slik deponi. Der er et anlegg under utbygging, med et håp om idriftsettelse dette tiåret. I Sverige er et tilsvarende anlegg planlagt i Forsmark. Det svensk-finske konseptet går ut på å kapsle inn brukt brensel i sylindere med 5 cm tykke vegger av kobber. Sylindrene plasseres i fjellhaller i stabil granitt 400-500 meter under bakken.

Er boreteknologi en del av løsningen?

Et spennende alternativ til det svensk-finske konseptet, drar nytte av teknologi fra oljebransjen. Konseptet går ut på å senke kapsler med avfall ned i dype brønner som bores fra overflaten. Dybden og bredden til borehullet kan variere, men vi jobber med et foreløpig konsept hvor 55 cm brede kapsler senkes ned til 1000 meter eller dypere.

Borehull har i de siste årene fått stadig mer oppmerksomhet i det internasjonale fagmiljøet for radioaktivt avfall. Det skyldes blant annet at det forventes å være billigere, enklere å lokalisere og raskere å bygge enn fjellhalldeponier, men likevel minst like trygt.  Borehull kan være en særlig kostnadseffektiv løsning for land som har relativt små mengder høyradioaktivt avfall, som f.eks. Norge.

Den største ulempen med borehullskonseptet er at det så langt er en mindre utviklet metode enn deponering i fjellhaller, men på grunn av det internasjonale utviklingsarbeidet som pågår, så kan det forspranget krympe i løpet av de neste årene.

Lav- og mellomradioaktivt avfall er også krevende

Brukt brensel er ikke det eneste radioaktive avfallet som må håndteres. Når atomreaktorene i Halden og Kjeller rives, vil det oppstå omtrent 50.000 tonn avfall. Det aller meste av det vil ikke være noe mer radioaktivt enn vanlig bygningsavfall. Den nest største andelen vil inneholde så vidt høye nok konsentrasjoner av radioaktivitet til at det regnes som radioaktivt avfall. Det gjelder f.eks. betongen rundt reaktorkjernene. Slikt avfall kalles lavradioaktivt eller svært lavradioaktivt avfall. Det kjennetegnes av at radioaktiviteten dør ut til ufarlige nivåer i løpet av noen hundre år eller mindre, og at det avgir så svak stråling at personell kan håndtere det uten noen form for skjerming.

Til slutt, vil en liten andel av avfallet være av typen mellomradioaktivt. Det tar lengre tid før det dør ut, og det stråler generelt sett nok til at man for eksempel må fore avfallsbeholderne med bly.

Les også

Mangler kapasitet

I dag leveres radioaktivt avfall til «Kombinert lager og deponi for radioaktivt avfall» (KLDRA), som ligger i Himdalen i Aurskog-Høland. Men anlegget har ikke nok kapasitet til å ta imot alt det radioaktive avfallet som vil oppstå i løpet av de neste tiårene. I tillegg forbyr KLDRAs driftstillatelse mottak av flere typer mellomradioaktivt avfall samt alt høyradioaktivt avfall. For å håndtere alt avfallet som vil oppstå de neste tiårene, trengs det derfor mer deponikapasitet og minst én ny type deponi.

Det finnes flere mulige løsninger på denne utfordringen. Den mest alminnelige måten å bygge et deponi for mellomradioaktivt avfall på, er å sprenge ut en fjellhall noen titalls meter under bakken. Der plasseres avfallsbeholdere av stål i betongceller, som så støpes igjen med sement. KLDRA er et slik deponi, men et nytt deponi må trolig ligge noe dypere for å få lov til å ta imot mellomradioaktivt avfall. Alternativt, kan man benytte borehull eller sjakter for mellomradioaktivt avfall, men det setter selvsagt grenser for hvor store avfallskolli som kan deponeres.

Norge må bygge en infrastruktur

Svært lavradioaktivt avfall utgjør en annen type utfordring. Det kan ifølge internasjonale retningslinjer deponeres i relativt enkle overflatedeponier (fyllinger) med membran, dreneringslag og geologiske barrierer. Det kan være like trygt som å deponere avfallet i KLDRA, men koste mindre. I dag deponeres det imidlertid i KLDRA, fordi det ikke finnes noen alternative mottak.

Norge må med andre ord bygge en infrastruktur for å håndtere et bredt spekter av radioaktivt avfall. I tillegg til deponi, må totalløsningen omfatte transport, behandling og midlertidig lagring av avfall. Norsk nukleær dekommisjonering har fått i oppdrag av Nærings- og fiskeridepartementet å utføre en konseptvalgutredning der kombinasjoner av disse konseptene skal analyseres med hensyn til sikkerhet og samfunnsøkonomisk nytte.

Les også

Kommentarer (0)

Kommentarer (0)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå