Aker Brygge, Oslo: Kunstkjennere med lange fingre vil møte motstand hvis de prøver seg på Norges nye nasjonalmuseum. Av alle innfallsvinkler en tyv måtte vurdere, er neppe den utålmodige «gullsmedmetoden» den smarteste. Den som går ut på å bruke et kjøretøy som rambukk.
Ytterveggene til det nye bygget på Brynjulf Bulls plass er tykke som fengselsmurer og belagt med blytunge blokker av Oppdalsskifer.
Denne steinen har så høy densitet at den veier 50 prosent mer enn tilsvarende formater i alminnelig hulltegl. På Nasjonalmuseet er blokkene 60 og 120 centimeter lange, noe som gir en vekt på opptil 60 kilo. Alle fasadene er kledd med denne steinen, fra fortauskantene og uteserveringen nede til administrasjonslokalene i femte.
Unntaket er Alabasthallen på toppen som, av grunner vi skal komme tilbake til, har skiftet navn til Lyshallen.
Alt i alt er nesten 12.000 kvadratmeter av utsiden blokkert med den trønderske natursteinen, det vil si mer enn gulvarealet på hele Mjøstårnet.
– Det var ikke lett å finne et murerfirma til jobben. Vi var spente på om de ville klare det, sier Tom Erik Strøm, assisterende prosjektdirektør hos Statsbygg.
Vannblastert fasade
Han har latt seg imponere av Ellinggard Naturstein. Omfanget av støpearbeidene var utfordrende nok, for bygget er også kledd innvendig med den tunge trøndersteinen, totalt cirka 20.000 kvadratmeter.
Kravene til nøyaktighet var likevel en utfordring av en annen klasse. De færreste har erfaring med å støpe med meterlange skiferblokker, og fugene mellom dem skulle være 10 millimeter overalt. Verken 9 eller 11.
Strøm stryker hånden over den ru steinen og en av de snorrette fugene.
– Samme hvor du går i bygget, finner du igjen denne fugen i akkurat denne høyden, sier han andektig.
Og det gjelder alle de horisontale mørtel-linjene på bygget. Knapt en millimeter avvik noe sted.
Strøm forteller også at steinen ikke er skåret på normal måte. Først ble steinen sendt i blokker på 25 til 30 tonn fra bruddet på Oppdal, med skip og lastebiler til Hofmann Naturstein dypt inne i Tyskland. Der ble blokkene vendt 90 grader fra det som er vanlig før de ble skåret i ferdige monteringsblokker.
Det er altså ikke den glatteste siden som vender ut på fasader og vegger i det nye Nasjonalmuseet. I tillegg er hver blokk vannblastert, det vil si spylt med vann under høyt trykk for å skylle bort løstsittende korn og gjøre overflaten enda ruere. Det er i tråd med anvisningene fra det tyske arkitektkontoret Kleihues und Schuwerk, som vant oppdraget om å tegne sju-milliardersbygget, i konkurranse med 236 andre tilbydere i 2010.
– Tyskerne har andre materialtradisjoner enn i Norge, og det har bidratt til å gi bygget originalitet, mener Jon Geir Placht, prosjektdirektør ved Nasjonalmuseet.
Sammen med Strøm geleider han Teknisk Ukeblads utsendte rundt i museets indre gemakker.
Fem meter høy heis
Under omvisningen legger vi merke til at både ytterdørene og de innvendige dørene er tykke og tunge som bomberomsdører. De fleste har kledning av mørk, tysk eik, men kjernen er av stål, forklarer Strøm og Placht.
Den slående høyden på dørene skyldes at en del av verkene som skal inn på museet, måler flere meter. De kan vanskelig deles opp og lappes sammen igjen, selv om det er aldri så mange krukker med kunsthistorisk korrekte farger og mineraler i konservatorenes hyller i tredje etasje, som azurit, malachit, lapis lazuli og kobberresinatgrønt.
Den største heisen tilhører den mindre utsmykkede delen av bygget, hvor snekkerne, rammemakerne og de andre ansatte holder til. Den er nesten fem meter høy og tre meter bred. Tom Erik Strøm, som er byggmester av yrke og en røslig kar på 1,85, fremstår som et miniatyrmenneske når han stiger inn i den eventyrlige heisen.
Trenger ikke så mye utelys
For å helle kaldt vann i blodet på dem som måtte ha tanker om å brøyte seg vei med ulovlige midler inn i det nye Nasjonalmuseet: De få glassflatene virker heller ikke spesielt lettknuselige. En tyv som forsøker samme metode som ble brukt på Nasjonalgalleriet i 1994, hvor de fleste maleriene i det nye museet kommer fra, vil komme til kort her.
Den gangen ble det rett og slett satt opp en stige til et vindu, hvorpå Munchs «Skrik» ble løftet ned fra veggen og tatt med ut gjennom det samme vinduet. Nå står «Skrik» tryggere. Vinduene på det nye museet består av lag på lag med herdet glass og er tykke som vegger.
Det går ut over lyset inne, men det er ikke det viktigste i et kunstmuseum, får vi forklart. Helst skal det være tussmørke i salene, så de opplyste utstillingsobjektene får oppmerksomheten.
– Hvis det er for lyst i rommet, får man ikke fram kontrasten, og det kan være skadelig for kunsten, redegjør Placht.
Det er i det hele tatt lite som taler i favør av rambukkmetoden hvis man har til hensikt å bryte seg inn i dette museet. At det kan friste enkelte, er hevet over tvil. Bygget fylles i disse dager med fem tusen kunsthistoriske skatter fra tre forskjellige museer i hovedstaden. I tillegg kommer de temporære utstillingene med sine verker. Hvor mye disse samlingene av historiske malerier, skulpturer, arkitektur- og designgjenstander er verdt til sammen, er det ikke lett å få svar på.
– Vi har også vært nysgjerrige på det, innrømmer Placht.
– Men det eneste svaret vi får, er at samlingen er uvurderlig, sier han.
De utstilte objektene vil legge beslag på et gulvareal tilsvarende om lag hundre eneboliger (13.000 kvadratmeter). Sakte, men sikkert, skal de fordeles på museets 89 utstillingssaler fram til åpningen neste sommer.
Marmor på hell
Å dundre gjennom vegger eller utstillingsvinduer for å begå vinningskriminalitet, har aldri vært en foretrukken metode blant norske kunsttyver. De få vi vet om, er mer kjent for sin frekkhet enn for sin brutalitet. Pål Enger trengte bare en stige for å sikre seg «Skrik» i 1994. De som stjal «Sinnataggen» fra Vigelandsparken to år tidligere, klarte seg med en baufil. I ly av nattens mulm og mørke sagde de simpelthen over ankelen til gutten og forsvant med den 45 kilo tunge bronseskulpturen.
Uten å være klar over det gir Tom Erik Strøm inspirasjon til en annen innfallsvinkel for lyssky virksomhet på Nasjonalmuseet: Å gjemme seg til museet stenger, for deretter å finne et objekt det er mulig å løpe av gårde med.
– Når alt av små og store utbedringer er ferdig, vil du ikke kunne se at dette er en dør, sier han med henvisning til en marmorplate som står på hell utenfor et bøttekott i et av museets fasjonable toaletter.
Dermed har han røpet det perfekte gjemmestedet, en usynlig dør!
Fossile avtrykk
Som alt annet i bygget skal den italienske marmoren på toalettene være håndplukket av det tyske arkitektkontoret. Det samme kan sies om baubronzen som går igjen i alle etasjer av bygget, i form av blant annet dørhåndtak, terskler og rekkverk.
– Det fine med bronse er at den endrer seg med årene. Fargen lysner litt når den slites, og man vil kunne se hvor det er mange som har berørt den, sier Strøm.
En del av bestillingen fra Kulturdepartementet var at bygget skal ha materialer som tåler å stå i hundre år eller mer. De lyse gulvhellene er lagd av muslingkalk fra en gruve i Sør-Tyskland, og er vesentlig hardere og mer bestandig enn annen kalkstein. Kjedelig er den heller ikke. Er man heldig, kan man se konturer av sjøliljer og fossiler i den, forteller Strøm.
Ifølge han og Placht har tyskernes prosjektering vært så god at de har kunnet følge tegningene og materialvalgene til punkt og prikke gjennom hele byggeprosessen. De er heller ikke enige i at den mye omtalte Lyshallen er et unntak i så måte.
– Arkitekten har beskrevet en kvalitet, hvordan lyset skal skinne gjennom glasset, ikke et konkret materialvalg, begrunner Placht.
At det først ble foreslått alabast, og at det veldige rommet på toppen, som skal lyse som en lanterne i byen, følgelig ble kalt Alabasthallen, forsøkes nå generalisert til Lyshallen. I stedet for den finkornete gipsen alabast, som viste seg å være for skjør for de veldige spennene, landet de til slutt på to lag glass med et mellomsjikt av marmor.
Digital navigasjonshjelp
Snøhetta skal utvikle et karbonnegativt nabolag i Milano
Mer om det senere. La oss først forestille oss at en Pål Enger anno 2022 klarer å gjemme seg bak den skjulte døra på herretoalettet. Når han etter en nøye uttenkt plan drister seg ut fra skjulestedet etter stengetid, akkurat passe lenge etter at lyden av vaktenes skritt har stilnet, får han det travelt.
Naturligvis vil han bli fanget opp av overvåkningskameraer og bevegelsessensorer straks han kommer ut i korridoren utenfor det marmorerte avtredet. Alarmer vil hyle av full hals, vektere vil komme styrtende til.
Uten at vi kjenner til sikkerhetsmekanismene i Nordens største kunstmuseum, vil vi anta at dører som hittil var mulig å passere med adgangskort à la de Strøm og Placht stadig må opp med, blir sperret på et øyeblikk. Men la oss for spenningens skyld anta at tyven har fått tak i et kort som ikke lar seg sperre så lett.
Fra toalettet spurter han direkte til Dronningrommet, hvor han på mesterlig vis klarer å åpne monteren med dronning Mauds kjoler, før han legger på sprang mot utgangen med et par av dem under armen.
En slik tyv bør ha studert plankartet nøye, for uten vinduer eller andre peilepunkter er det lett å miste retningssansen her inne. Strøm og Placht har vært med på museumsprosjektet siden 2010 og sier at man opparbeider en slags indre GPS etter hvert. For oss andre vil det by på utfordringer å finne fram i det 55.000 kvadratmeter store bygget.
For å komme oss til unnsetning har museumsledelsen bestilt en app for innendørs navigasjon som vi skal kunne laste ned før vi løser billett i skranken. Til orientering befinner den seg i en romslig foajé på sjøsiden av bygget med museumsbutikk og gedigne skjermer med oversikt over dagsaktuelle utstillinger og arrangementer.
Den tyske eika døde
For vekterne som blir igjen i vaktrommet, vil det i prinsippet være en smal sak å stanse tyven. Det finnes en rekke romdelere som kan aktiveres med et tastetrykk, og fra sentralt hold kan man senke oksygennivået i gitte deler av bygget. For ikke å skade kunsten med vann, skal branner kveles med inertgasser som fortrenger oksygenet. Kun i ytterste nødsfall skal sprinkleranlegget tas i bruk.
Mest sannsynlig vil tyven være lagt i bakken av vektere lenge før vaktene trenger å treffe slike tiltak. Lenge før han når utgangen og den brosteinsbelagte plassen mellom museet og de nedlagte stasjonsbygningene, hvor et dansk eiketre skal velsigne kafégjestene med skygge på varme dager. Den tyske eika som først ble plantet der, døde etter kort tid på grunn av en bakterieinfeksjon.
– Da var det ingen vits i å kjøpe et nytt tre fra den samme planteskolen. Når ett tre har en slik bakterie, har sannsynligvis de andre det også, resonnerer Tom Erik Strøm.
– Det ser ut til at dette klarer seg bedre, kommenterer Jon Geir Placht fra et utsiktpunkt høyt oppe i bygget.
Nye rekorder: Mener IEA undervurderer solkraft
Takplater på 126 kvadrat
Når de to museumsveteranene geleider oss opp til den 130 meter lange Lyshallen på toppen, kommer den ene i skade for å gi liv til en ny, forbrytersk aha-opplevelse.
Trappene opp gjør oss mer andpustne enn vi vanligvis ville blitt av fem etasjer, men når takhøydene er mellom 3,8 og 4,5 meter, blir det mange trinn per etasje. Tom Erik Strøm kjenner spent på ståldøra ut til takterrassen, som har vist tegn til å kile seg fast i det siste.
– Varmen gjør at stålet utvider seg, så dette må vi se på, forsikrer han.
Det er fast praksis i Statsbygg å vente med å utbetale sluttoppgjør til etter at et nybygg har vært gjennom prøvedrift. De neste månedene skal alle små og store feil utbedres av entreprenører og leverandører, det være seg en parkettstav som knirker, en lampe som blinker eller en ventilasjonskanal som suser.
– Heldigvis kan himlingene demonteres, så vi slipper å åpne hele taket for å komme til de tekniske anleggene, sier Strøm og ser opp mot taket i Lyshallen, der himlingsplatene henger som lysegrå skyer sju meter over oss.
De lydabsorberende tekstilflåtene går igjen i alle museets etasjer. De største befinner seg her oppe og måler seks ganger 21 meter, altså 126 kvadratmeter hver.
– Selv om de er demonterbare, er det ikke helt uproblematisk å ta dem ned, kommenterer Strøm tørt.
Åpning i taket
Den tidligere nevnte marmorskiven som ligger mellom vegg-glassene i Lyshallen, er omhyggelig utforsket før det ble lagt inn bestilling til den portugisiske leverandøren. Fire millimeter viste seg å være akkurat det som skal til for at 12 prosent av utelyset slipper inn i hallen, hvor det skal være skiftende utstillinger og ganske sikkert også en del lysømfintlige verker i årene som kommer.
– Er det så lite som 12 prosent som slipper igjennom? spør Strøm tvilende.
– Ja. Likevel føles det veldig lyst her på solfylte dager, bemerker Placht.
Så legger han ivrig ut på en utgreiing om hvilke muligheter en slik storsal gir for landet vårt. Endelig kan også vi ta imot de fysisk største kunstskattene der ute.
– Da er det vel godt å ha en heis som er nesten fem meter høy og tre meter bred også?
– Ja. Og hvis ikke den er stor nok, har vi mulighet til å åpne taket og fire verkene ned med kran, tilføyer han.
Åpne taket? tenker vi og blir smale i blikket. En ny, mer spektakulær idé former seg og skyver alt annet til side.
Glem alt vi har skrevet om rambukker og skjulte dører. Den langfingrede kunstkjenneren må selvfølgelig ankomme i helikopter!
Scatec-sjefen: Solcelle-prisen har falt til tre prosent av prisen i 2008
