HISTORIE

Slik ble kjemistudier en døråpner for kvinner fra 1910

NTH hadde en særskilt status, og utdanningen ga gode karrieremuligheter. Dette fikk kvinner til å bryte glasstaket tidlig på 1900-tallet og bli kjemi-ingeniører. Men bak måtte det stå en støttende mann.

Det er 1910 og NTH åpner. Salen er full av menn, bortsett fra kvinnen bakerst ved veggen. Aslaug Urbye (Helberg) (1889-1978) startet studiene ved Kongelige Frederiks Universitet (Universitetet i Oslo) etter at hun i 1907 ble nektet opptak ved Kristiania tekniske skole fordi hun var kvinne. I 1909 ble hun laboratorieassistent hos Norsk Hydro på Notodden og deretter på Notodden salpeterfabrikk. I 1910 ble hun tatt opp på NTH, som eneste kvinne på hele høyskolen. Hun giftet seg i 1912, fikk fem sønner og bodde mesteparten av livet nær Rjukan, der ektemannen var med og opprettet Norsk Hydros salpeterfabrikk.
Det er 1910 og NTH åpner. Salen er full av menn, bortsett fra kvinnen bakerst ved veggen. Aslaug Urbye (Helberg) (1889-1978) startet studiene ved Kongelige Frederiks Universitet (Universitetet i Oslo) etter at hun i 1907 ble nektet opptak ved Kristiania tekniske skole fordi hun var kvinne. I 1909 ble hun laboratorieassistent hos Norsk Hydro på Notodden og deretter på Notodden salpeterfabrikk. I 1910 ble hun tatt opp på NTH, som eneste kvinne på hele høyskolen. Hun giftet seg i 1912, fikk fem sønner og bodde mesteparten av livet nær Rjukan, der ektemannen var med og opprettet Norsk Hydros salpeterfabrikk. Foto: Fredrik Hilfling-Rasmussen/NTNU Universitetsbiblioteket
Ingebjørg hestvik, Gemini.no
9. apr. 2023 - 19:00

Det er en festdag i Trondheim. Kong Haakon er til stede. Skoler og butikker er stengt, og norske flagg vaier over byen. Det er september 1910, og Norges tekniske høyskole (NTH) på Gløshaugen i Trondheim skal innvies med sitt første kull av studenter.   

Over hundre studenter, professorer og ansatte samt inviterte gjester, alle menn, sitter tett i tett. Alle vender seg mot fotografen idet det historiske øyeblikket foreviges.

Lengst borte, stående ved veggen, kan man skimte en ung kvinne. Det er Aslaug Urbye, Norges første kvinnelige sivilingeniørstudent.

– Urbye studerte bare i halvannet år før hun avbrøt studiene. Hun sa selv at hun sluttet på grunn av en øyesykdom, men var det den eneste årsaken?

Den som stiller spørsmålet, er vitenskapshistoriker Annette Lykknes. Hun har selv bakgrunn fra kjemifaget og har tatt doktorgrad om radiokjemi-pioneren Ellen Gleditsch, Norges andre kvinnelige professor og nobelprisvinner Marie Curies medarbeider. Gleditsch bidro blant annet til å bestemme halveringstiden for det radioaktive stoffet radium.

Ubehagelig i forelesningssalen

Men nå sitter Lykknes og studerer bildet av den tettpakkede festsalen i Trondheim, med den enslige kvinnen stående der borte ved veggen.

Hvem var hun? Og hvem var de første kvinnene som valgte å studere ved NTH? Hva motiverte dem til å studere teknisk kjemi? Hvilke karrieremuligheter fikk de, og i hvilken grad ble de hjulpet på veien av mentorer?

– Jeg ble veldig nysgjerrig på denne jenta, Aslaug Urbye, sier Lykknes, – og jeg klarte å komme i kontakt med en slektning av henne. Han hadde en beretning skrevet av en ingeniør som hadde bodd sammen med Urbye på Rjukan. Til ham hadde hun fortalt at det var ubehagelig å komme inn i forelesningssalen på NTH. De andre studentene begynte å lage skrapelyder med stolene straks hun kom inn i rommet.

Eneste uten skjegg

Nysgjerrigheten om den enslige jenta i festsalen sporet Lykknes til å forske på historiene til de første kvinnelige kjemistudentene ved NTH.

– Jeg fant en samling biografier av de første ti kullene av ingeniører fra NTH. Der blir Urbye nevnt som den eneste som ikke hadde skjegg. Det var ingen andre kvinner på NTH den gangen, ikke sekretærer heller. Det bildet av henne, det er et veldig sterkt bilde.

Lykknes valgte å se nærmere på 16 av de første kvinnelige kjemistudentene som fullførte utdanningen. Hun har studert livet og karrieren til tre av disse i detalj, hver av dem representative for tre ulike industrigrener i Norge på begynnelsen av forrige århundre.

Jørgine Stene (Sørensen) (1905-1997) ble uteksaminert fra NTH i 1929. I flere år var hun forskningsassistent i teknisk-organisk kjemi på NTH der hun studerte vitamin A i fisk. Senere ble hun kjemiker ved Nidar sjokoladefabrikk (etablert i 1912). Hun var blant annet med på å utvikle sjokoladen Stratos. Da hennes mann Nils Andreas Sørensen ble professor i kjemi ved NTH sluttet hun ved sjokoladefabrikken for å jobbe sammen med ektemannen. I 1938 reiste de til Heidelberg for å jobbe med Richard Kuhn som året etter fikk nobelprisen i kjemi. Stene Jørgensen studerte her stoffet astaxanthin, kjent for å gi laks og hummer sin karakteristiske rødfarge. <i>Foto:  Schrøder/Trøndelag folkemuseum</i>
Jørgine Stene (Sørensen) (1905-1997) ble uteksaminert fra NTH i 1929. I flere år var hun forskningsassistent i teknisk-organisk kjemi på NTH der hun studerte vitamin A i fisk. Senere ble hun kjemiker ved Nidar sjokoladefabrikk (etablert i 1912). Hun var blant annet med på å utvikle sjokoladen Stratos. Da hennes mann Nils Andreas Sørensen ble professor i kjemi ved NTH sluttet hun ved sjokoladefabrikken for å jobbe sammen med ektemannen. I 1938 reiste de til Heidelberg for å jobbe med Richard Kuhn som året etter fikk nobelprisen i kjemi. Stene Jørgensen studerte her stoffet astaxanthin, kjent for å gi laks og hummer sin karakteristiske rødfarge. Foto:  Schrøder/Trøndelag folkemuseum

– NTHs helt spesielle stilling som utdanningsinstitusjon i denne perioden fikk mange kvinner med ambisjoner til å velge en karriere innen kjemisk industri, forteller Lykknes.

Etter andre verdenskrig jobbet Stene Sørensen sammen med ektemannen på NTH, der de forsket på naturlig forekommende acetylenforbindelser i kurvplanter. <i>Foto:  Nils Lystad</i>
Etter andre verdenskrig jobbet Stene Sørensen sammen med ektemannen på NTH, der de forsket på naturlig forekommende acetylenforbindelser i kurvplanter. Foto:  Nils Lystad

Da NTH ble åpnet i 1910, var Norge i en rivende industriell utvikling med vannkraftutbygging og dertil utbygging av kraftkrevende elektrokjemisk industri. NTHs oppgave var å utdanne ingeniører som skulle bidra i denne utviklingen, og høyskolen ble ansett som sentral i byggingen av det nye, uavhengige Norge.

– Den kompetansen de fikk på NTH, var forbundet med høy prestisje. Det førte til at de klarte å bryte barrierer som kvinner møtte i det norske samfunnet på begynnelsen av 1900-tallet, sier Lykknes.

Viktig med en mentor som døråpner

Det viktigste for å lykkes som kvinnelig kjemiingeniør tidlig på 1900-tallet, var å ha en mentor. Som oftest var dette en far eller en ektemann, men det kunne også være professoren som støttet sin student og bidro til at hun fikk en fot innenfor kjemisk industri eller annet virke.

– Klassikeren er jo at man har en far som er ingeniør, og det hadde mange av disse kvinnene. Det gjorde gjerne at de ble støttet i utdanningsvalget. De ble dessuten kjent med yrket og visste hva det gikk ut på. En far kunne også bidra med viktige kontakter, påpeker Lykknes.

Hun sier det var avgjørende at mentoren hadde en posisjon i bransjen.

– Det betydde mye mer enn å jobbe sammen med anerkjente internasjonale forskere. Det ser man i tilfellet Ellen Gleditsch. At Gleditsch var i kretsen til nobelprisvinner Marie Curie, fikk liten betydning for hennes videre karriere hjemme i Norge. Det viktigste var å ha støtte fra en mann i posisjon, sier Lykknes.

Margot Dorenfeldt (1895-1986) ble uteksaminert fra NTH i 1919. Faren var ingeniør, moren hadde fulgt kjemiundervisning. Dorenfeldt ble i 1920 amanuensis ved Det kongelige Frederiks Universitet (Universitetet i Oslo), der hun forsket på atomvekten til grunnstoffet klor (Cl). I korte perioder jobbet hun som stedfortredende sjefkjemiker ved Tofte cellulosefabrikk sammen med ektemannen Eugen Holtan. I 1946 ble hun ansatt i Industridepartementet, hvor hun senere ble byråsjef for Treforedlingskontoret. <i>Foto:  NTNU Universitetsbiblioteket</i>
Margot Dorenfeldt (1895-1986) ble uteksaminert fra NTH i 1919. Faren var ingeniør, moren hadde fulgt kjemiundervisning. Dorenfeldt ble i 1920 amanuensis ved Det kongelige Frederiks Universitet (Universitetet i Oslo), der hun forsket på atomvekten til grunnstoffet klor (Cl). I korte perioder jobbet hun som stedfortredende sjefkjemiker ved Tofte cellulosefabrikk sammen med ektemannen Eugen Holtan. I 1946 ble hun ansatt i Industridepartementet, hvor hun senere ble byråsjef for Treforedlingskontoret. Foto:  NTNU Universitetsbiblioteket

 

– De ville virkelig dette

Disse første kvinnene hadde en sterk vilje til å lykkes, understreker Lykknes.

– De ville virkelig dette. De aller fleste som ble uteksaminert, arbeidet en periode i industrien. Disse levde i en tid der det var en forventning om at kvinnene skulle tre tilbake når de giftet seg, og kvinnene som giftet seg med en annen forsker, fikk ofte ikke betalte, selvstendige stillinger. Men de fikk tilgang til laboratorier og til medarbeidere, og de fikk selvstendige oppgaver.

Artikkelen ble først publisert på Gemini.no

Jarand Rystad er grunnlegger av analyse- og rådgivingsselskapet Rystad Energy. Her er han under fremleggingen av en rapport om utslippseffekten av produksjonskutt på norsk sokkel i 2021.
Les også

Jarand Rystad: – Det ble kanskje litt vel mye titting på stjernene

Del
Kommentarer:
Du kan kommentere under fullt navn eller med kallenavn. Bruk BankID for automatisk oppretting av brukerkonto.