Skogbrukets rolle i det grønne skiftet

Vi ser hvilke milliardbeløp man er villig til å bruke blant annet på «Langskip» og elektrifisering av sokkelen. Hvorfor ikke betale skogeierne for å bidra til å dekke det samme behovet?

Skogbrukets rolle i det grønne skiftet
Karbonfangsten i skogen er en del av «det lille karbonkretsløpet», og dette bør vi la være i fred, skriver artikkelforfatteren. Nødvendig energi må vi hente fra vann, sol og vind, kombinert med forsiktig uttak fra det store kretsløpet, det vil si olje og gass fra Nordsjøen. Foto: Vidar Ruud/NTB

Det synes å være en stigende interesse for å gjøre klimaregnskapet vårt penere ved å utnytte skogen som fangst- og lageranlegg for CO2. Det er godt kjent at norsk skog årlig tar opp og lagrer i størrelsesorden 20 millioner tonn CO2, men foreløpig tas hverken dette eller CO2-utslipp fra vedfyring med i utslippsregnskapet («Statistisk årbok»).

Trevirke er bygget opp av karbohydrater (cellulose) og lignin. Det er et resultat av fotosyntesen, der luftens CO2 reagerer med vann fra bakken og slipper ut oksygen. Cellulose er en polymer med formel (C6H10O5)n, og vi ser at forholdet mellom hydrogen og oksygen er som i vann (H2O), derav navnet karbohydrater.

Ved forbrenning får vi ikke glede av hydrogenet. «En kilo helt tørr ved inneholder 5.32 kWh energi uansett treslag», ifølge Lars Mytting i boken Hel ved. Nordsjøolje og gass, som er hydrokarboner bestående av karbon og hydrogen, gir ca. 13 kWh/kg og er altså et langt mer effektivt brensel.

Med sin enklere kjemiske struktur er dette også mer egnet som industriråstoff. Det er riktig at «alt som kan lages av olje, kan lages av trevirke». Men det å omdanne et grantre til industriprodukter, medfører omstendelig kjemi der vinninga fort går opp i spinninga. Det er gode grunner til at det syntetiske drivstoffet (fra knottgeneratorene) under krigen ikke overlevde freden.

Vi må utfordre vedtatte sannheter om hva vi skal prioritere, skriver Tormod Svartdal. Foto: Privat

Misforståelse

Forskjellen mellom karbohydrater og hydrokarboner gjør at CO2-utslippet pr. energienhet blir langt større for biomasse enn for fossil olje og gass. I hydrokarbonene utnyttes hydrogenet. Fra trevirke får vi like lite energi pr. kilo CO2 -utslipp som om vi hadde brent koks: ca.. 2,6 kWh/kg CO2. Naturgass gir 5 kWh/kg CO2-utslipp, mens dieselolje gir 3.8 kWh/kg.

Det er derfor en misforståelse at fossilkarbon er så mye verre enn biokarbon. Karbonfangsten i skogen er en del av «det lille karbonkretsløpet», og dette bør vi la være i fred. Nødvendig energi må vi hente fra vann, sol og vind, kombinert med forsiktig uttak fra det store kretsløpet (olje og gass fra Nordsjøen). Der tar det tusener av år før biologisk nedbrutt materiale er tilgjengelig som rene hydrokarboner. Dersom vi klarer å balansere uttak fra dette lageret med påfyll i det lille kretsløpet, kan vi få en bærekraftig utvikling. 

Et ubehagelig faktum

Problemet er at vi ikke tiltror oss selv moralsk styrke til å la skogen stå i fred og utnytte de bedre energikildene i stedet, og med måtehold. Det er ikke rom for sløsing med energi, slik vi ser i mange former i dagens samfunn.

Et for mange ubehagelig faktum er at noe av det mest effektive vi kan gjøre i klimasammenheng, er å redusere vårt personlige forbruk: bilkjøp og kjøring, flyturer, shopping, hyttebygging osv.  

Det er flere grunner til at vi ikke tar skogens karbonfangst og lagring med i klimagassregnskapet. Skogeiere med behov for inntekt på skogen sin må få noe igjen for sine investeringer i kostbare hogstmaskiner. Og uttak av tømmer og ved gir angivelig ikke CO2-utslipp fordi det kompenseres av skogens fotosyntese.

Les også

Frivillig vern av skog

Enn så lenge vil hverken Norge eller EU anse CO2 fra biomasse som klimaskadelig. «The emission factor of biomass shall be zero» (EUs Commission Regulation 601/2012, 5/38). Da kan vi ikke samtidig godskrive skogens opptak av CO2. I Norge er vi bekymret for sotpartikkelutslipp fra vedfyring, ikke CO2-utslippet.

En vei ut av dette dilemmaet kan være å utvide ordningen med frivillig vern av skog. Ordningen er kommet i stand for å kunne hegne om skog som har natur- og miljøkvaliteter som tilsier vern. Ordningen medfører at staten betaler for at skogeieren skal ivareta et hensyn av nasjonal verdi fremfor å skaffe seg personlig inntekt ved uttak av tømmer og ved.

Frivillig vern kan utmerket godt omfatte også karbonfangst og lagring. Vi ser hvilke milliardbeløp man er villig til å bruke blant annet på «Langskip» og elektrifisering av sokkelen. Hvorfor ikke da betale skogeierne for å bidra til å dekke det samme nasjonale behovet?

Skogeierinntekt

Boniteten i norsk skog er godt dokumentert gjennom Landskogtakseringen, og det er proporsjonalitet mellom tilvekst og karbonopptak. Man kan se for seg en årlig skogeierinntekt i avhengighet av bonitet, skogens alder og størrelse, og stor nok til at ordningen blir attraktiv. I lett tilgjengelig og produktiv skog kunne man ta ut tømmer til bygningsmaterialer. Men både dette og kommersiell vedproduksjon bør belastes med CO2-avgift. Den ved som privat hentes ut og brennes, må man kunne se gjennom fingrene med.

Energikommisjonens mandat viser at vi står overfor store oppgaver med hensyn til energitilgang og -bruk, samtidig som vi skal håndtere både en klimakrise og en biomangfoldkrise. Vi må utfordre vedtatte sannheter om hva vi skal prioritere, både på det personlige og det nasjonale plan. En fordomsfri og kunnskapsbasert forståelse for skogens betydning er i så måte nødvendig.

Dette innlegget ble først publisert i TU-magasinet, nr. 4/2022

Les også