Saldert sikkerhet

Tidligere tiders sikkerhetspolitikk var stort sett bestemt ut i fra militære formål og synspunkter. Historisk sett betyr derfor menneskeliv lite i en slik sammenheng. Slik er det ikke lenger, også i militæret må menneskelivet prioriteres fremfor alt. Derfor gikk ikke Nato inn med tropper i krigen mot Jugoslavia i 1999.

I regjering og departementer generelt og Finansdepartementet spesielt, er det langt viktigere å sikre statskassen og sine egne taburetter, fremfor menneskeliv. I årevis er det påpekt manglende investeringer i nødvendig opprustning av både veier, sjøveier og jernbanenett når statsbudsjettet har vært utarbeidet. Like ofte har disse postene blitt strøket når statsbudsjettet har blitt lagt fram og behandlet i Stortinget. Ingen politiske partier har satt sikkerhet på dagsorden. Sikkerheten er og blir en salderingspost.

De to rapportene fra Åsta-ulykken og Sleipner-havariet viser dette. Riktignok kan ulykkeskommisjonen for Sleipner påpeke feil fra navigatørenes side, men anbefalingen om straff utelater det faktum at norske sjøfartsmyndigheter ikke har fulgt opp verken sikkerheten på skipet eller manglende merking i farledene. Disse systematiske unnlatelsene fra norske myndigheter er de indirekte årsakene til at hurtigbåten for ett år siden forliste.

Det er galt at lokalbefolkningen selv må skaffe midler til bedre merking i skipsledene. Det er hårreisende at regjeringen ikke bevilger penger for å produsere ferdig nøyaktige sjøkart for norskekysten.

Da er det nesten kriminelt å redusere bevilgningene til Redningsselskapet med 25 millioner kroner, slik at beredskapen langs kysten blir betydelig svekket.