Statkraft anslår at det kostet 5,8 milliarder kroner å sette opp disse to kraftverkene. Men hvor mye vil det eventuelt koste å rive dem ned og tilbakeføre naturen til mest mulig opprinnelig stand?
Det har Oslo Economics og Sweco regnet på i juni fjor, på oppdrag fra NVE. Ikke fordi staten hadde tapt i Høyesterett, men fordi NVE ønsket et kunnskapsgrunnlag for å kunne stille krav og vurdere kostnader ved nedlegging av vindkraftverk.
Storheia er ett av tre eksempler konsulentene har regnet på. Svaret er at riving og tilbakeføring vil koste cirka én eller to millioner kroner per turbin, avhengig av graden av tilbakeføring av området.
To millioner per turbin
Av de tre eksemplene som ble regnet på (de andre er Egersund og Raskiftet), vil Storheia være mest ressurskrevende å tilbakeføre.
Storheia vindkraftverk ligger i kupert kyst- og fjellterreng som veksler mellom bart fjell og skrint jordsmonn. Tilbakeføring av veier og tomter i et slikt landskap vurderes som dyrere enn for andre naturtyper.
Ved tilbakeføring av Storheia til nivå 1 (revegetering) estimeres prisen til 81 millioner kroner, mens nivå 2 (revegetering og terrengforming) vil koste cirka det dobbelte: 165 millioner kroner.
I rapporten står det at landskapet på Storheia er typisk for vindkraftanleggene på Fosenhalvøya. Hvis man legger de samme prisanslagene til grunn for Roan vindkraftverk, vil det koste 71–142 millioner å fjerne de 71 turbinene som står der.
Dette er upresist, da Roan vindkraftverk har mer vei, men kortere jordkabler enn Storheia. Begge deler er svært kostnadsdrivende.
Har hittil aldri skjedd
Rapporten ser bare på tilbakeføring av områder. Fjerning av turbiner, bygninger, kraftledninger og andre konstruksjoner er ikke vurdert.
– Beregningene i rapporten er sjablongmessige, for det er ikke nedlagt hele vindkraftverk i Norge før. Når tiden kommer for å rive en vindpark, kan kostnadene være helt annerledes. Arbeidskraft er den store kostnaden, og der er det markedet som styrer, sier seniorrådgiver Matilde Anker i NVE.
Revegetering vil si å tilføre jord og masser for å få ny vegetasjon der det har vært veier, oppstillingsplasser og bygninger. Alternativ to krever også terrengforming for å få mest mulig naturlig topografi og natur. Det krever langt mer masser og er mer arbeidskrevende.
I energilovforskriften står det at konsesjonæren «så langt det er mulig [skal] føre landskapet tilbake til naturlig tilstand». NVE har ikke behandlet noen søknader om nedlegging av vindkraftverk etter at rapporten forelå, og har dermed ikke tolket denne forskriften.
Dermed kan de ikke si om nivå 1 eller 2 i rapporten ligger nærmest de kravene som vindkraftselskapene kommer til å bli pålagt. Kravene vil også bli vurdert skjønnsmessig fra vindpark til vindpark, opplyser Anker.
– Ikke avskrekkende
– Vi spilte inn tall til denne rapporten, men har ikke sett på det siden, sier Geir Fuglseth, pressetalsperson for Fosen Vind.
I fjor produserte Storheia og Roan til sammen 1,9 TWh av totalt 3,6 TWh fra alle vindparkene på Fosen. Storheia sto alene for litt under 1 TWh.
Fosen Vind har ikke levert sine årsresultater for i fjor, men gjennomsnittlig spotpris i Trøndelag var 41,94 euro/MWh.
– Hvis Storheia må legges ned, er kanskje ikke 160 millioner til selve rivingen den store kostnaden, sammenlignet med tapte inntekter?
– I et stort regnskap er ikke det avskrekkende, sier Fuglseth.
Gjenbruk er mulig
Eventuelt salg eller gjenbruk av vindmøllene og annen infrastruktur er heller ikke en del av utredningen.
– Gjenbruk vil avhenge av alder på anlegget. Konsesjonen varer i 30 år, så noen komponenter kan kanskje ikke gjenbrukes lenger. Det vet man ikke før man kommer dit. Muligheten for gjenbruk påvirkes også av markedet på det tidspunktet.
Geir Fuglseth i Fosen Vind sier at gjenbruk av turbiner og annen infrastruktur er mulig.
– Ja, særlig innen metaller, men vi har også sett at det er et annenhåndsmarked for turbiner, avhengig av levetid og teknisk tilstand. 85 prosent er gjenbrukbart i dag, sier Fuglseth.
