I en tid hvor spørsmål om uhell, ulykker og tap av menneskelige og materielle verdier er blitt hverdagsunderholdning, takket være medienes fokusering og spørsmål, er det et felt det er grunn til å stille spørsmål ved. Det gjelder personsikkerhet på sykehus og i helsesektoren. Det er ikke lett for utenforstående å “mene” noe i et slikt lukket system. Min kunnskap går på den positive og stadig voksende bruk av teknologi. I kjølvannet følger ulemper som i dag dreier seg mest om å spare penger uten å skjønne konsekvens, rekkevidde og følgene av innsparingstiltak. Jeg velger å anskueliggjøre mine synspunkter ved eksempler fra to sentrale områder.
Vi har et enhetlig landsdekkende rapporterings-, kompetanse- og vaktsystem.
Det sies at Produkt – og Elektrisitetstilsynet (PE) tar sikte på å avvikle vaktordningen som gjennom 20 år har stått som garantist for at uhell med elektromedisinsk utstyr i helsevesenet kunne granskes av et offentlig organ, forvaltningsmessig utenfor helsemyndighetene. Betyr det noe ?
Jeg ser i dagspressen at det i 1999 ble behandlet over 300 slike saker av PE, derav 14 dødsfall. Undertegnede var i sin tid med på opprette det aktuelle tilsynsorganet, som på et uavhengig grunnlag tok imot meldinger og fulgte opp meldinger og hendelser om større uhell og ulykker som ble påført mennesker.
En landsdekkende ordning med 24 timers vakttelefon ble opprettet. Denne vakttelefonen utviklet seg til en viktig kompetanse-kontakttelefon der det enkelte sykehus kunne drøfte tekniske problemer med utenforstående og uhildete kompetansepersoner.
Ordningen som ble etablert i 1982 ble 12 år senere overført til PE . Dette rapporteringssystemet utviklet seg til å bli noe verdifullt i klargjøring av årsaksforholdet ved uhell og ulykker. Det er blitt et viktig element i pasientenes rettssikkerhet.
Spare seg til fant
I en sparingsprosess søker nå energiske byråkrater etter nye veier uten å skjønne følger og konsekvens for den omlegging man har tenkt seg.
Byråkrater skal takkes fordi de prøver å effektivisere forvaltningssystemene. Når endringer påfører og svekker pasientsikkerheten, må det ropes et varsku!! De beløp man sparer på et sentralt etatsbudsjett ved å oppheve en fast gjennomtømret sikkerhetsordning, er for småpenger å regne.
At en omlegging svekker muligheten for å klarlegge hendelsesforløpet og etterforskning, synes å være av underordnet betydning
PE tapper sykehusenes budsjett ved å ta seg betalt for en lovpålagt tjeneste (avgift) det ikke lenger leverer.
Jeg har tidligere påpekt at PE – etter å ha overtatt det overordnede arbeid og ansvar for sikkerheten for det medisinsk- tekniske utstyret på våre sykehus og helseinstitusjoner – jevnt og sikkert har bygget ned og svekket sikkerheten og andre viktige oppgaver. Sykehusene fortsetter imidlertid å betale for de ytelser som lå til grunn ved etableringen av nevnte avgiftssystem – ytelser sykehusene ikke lenger får. Det gjelder kontroll, veiledning, uhellsetterforskning, statistikk og kunnskapsformidling tilbake til sykehusene.
Det er problemer med å skille mellom tilsynsvirksomheten og gransking av avvikssaker. Offentlig inhabilitet synes nærliggende.
Hva er tap – hva er gevinst?
Det som nå synes å skje og som det ropes en advarsel mot – dersom PE egenmektig og ukritisk gjennomfører sin sparekampanje – vil bety et farvel til akkumulerte kunnskaper på området uhell i helsevesenet i Norge.
Dette skjer i en periode der samfunnet opplever flere og flere uhell fordi kompleksiteten øker.
Det skjer like mye i helsesektoren som for eksempel i samferdselssektoren.
Hvem kontrollerer kontrollørene?
Bjarne J. Brandal
Nesodden
