Deepwater Horizon

Rapport sår tvil om hvor skadelige kjemikaliene fra opprydningen etter Deepwater Horizon var

Dispergeringsmidler er ikke så slemme som man først antok - kan fremdeles være gunstige å bruke ved store oljeutslipp.

Deepwater Horizon-ulykken i Mexicogulfen i 2010 har blitt betegnet som det største oljeutslippet til havs noensinne.
Deepwater Horizon-ulykken i Mexicogulfen i 2010 har blitt betegnet som det største oljeutslippet til havs noensinne. (Foto: US COAST GUARD/ NTB scanpix)

Dispergeringsmidler er ikke så slemme som man først antok - kan fremdeles være gunstige å bruke ved store oljeutslipp.

  • energi

Det er nå ni år siden boreplattformen Deepwater Horizon gikk i lufta etter en fatal boreulykke hvor 11 besetningsmedlemmer mistet livet og minst 518 millioner liter olje deretter strømmet ut i Mexicogolfen. Ulykken har blitt betegnet som det største oljeutslippet til havs noensinne, og den har hatt enorme konsekvenser for hav- og kystområdet.

I opprydningen etter ulykken helte oljegiganten BP ut mer enn syv millioner liter kjemikalier over oljeutslippet på havoverflaten og nede ved den lekkende pumpen i et forsøk på å kontrollere skadene. Det dreide seg om de to såkalte dispergeringsmidlene Corexit EC9500A og Corexit EC9527A.

Dette er kjemiske forbindelser som bryter ned oljedråper til mindre dråper, slik at de blir enklere å bryte ned eller å fortynne med vann.

Kan ha en gunstig effekt

Siden har mange stilt spørsmål ved hvorvidt denne massive bruken av kjemikalier hadde en gunstig effekt – eller om det i virkeligheten bare gjorde vondt verre. I en ny rapport fra USAs nasjonale vitenskapsakademi, konkluderer en rekke eksperter i oljeutslipp nå med at kjemikaliene kan ha en nyttig effekt under de rette omstendighetene.

Les også

Geokjemiker og mikrobiolog David Valentine ved University of California og medlem av det 17 mann store panelet bak rapporten, forteller følgende til mediet Science Mag:

«Konklusjonen er at dette er et redskap som hører hjemme i verktøykassa. Det har potensialet til å stoppe ting fra å utvikle seg fra noe ille til noe verre.»

Dette motsier en rekke andre undersøkelser som har kommet ut i de siste årene. Blant annet utkom det i 2017 en undersøkelse fra det amerikanske instituttet for miljømedisin, som konkluderte med at bruken av kjemikaliene hadde hatt helsemessige konsekvenser for opprydningslagene. Året etter utkom enda en kritisk undersøkelse fra en rekke marineforskere, som kalte kjemikaliene for ineffektive og skadelige.

Ifølge forskerne har Corexit en veksthemmende effekt på oljenedbrytende sjøbakterier – og i tillegg har kjemikaliene bidratt til å gjøre oljen giftigere.

Kjemikalier eller oljedamper?

Men den nye undersøkelsen sår tvil om gyldigheten av 2017-rapporten, siden man ikke kan fastslå hvorvidt de helseskadelige effektene stammer fra dispergeringsmidlene eller dampene fra oljeutslippet.

Samtidig har undersøkelsen vist at kombinasjonen av Corexit og olje bare er mer giftig for marinelivet enn ren olje, hvis blandingsforholdet overstiger 100 deler per million – og det er langt høyere enn det som ble funnet ved undersøkelser etter Deepwater Horizon-opprydningen, bortsett fra rett ved selve borepumpen. I et desperat forsøk på å stoppe oljeutslippet ved kilden, benyttet BP dispergeringsmidlene direkte ved den ødelagte oljebrønnen halvannen kilometer under havets overflate.

Les også

Panelet bak rapporten kom ikke fram til en entydig konklusjon om hvorvidt denne metoden var effektiv eller ikke, men oppfordrer i stedet til at man foretar mer forskning på området.

Dette har nemlig bare blitt enda mer relevant siden Deepwater Horizon-katastrofen, siden stadig flere boringer i dag foregår på store dybder. Ved ultradype boringer på nesten 3 kilometer under havoverflaten, er konvensjonelle metoder for å kontrollere oljeutslipp mindre effektive, og derfor er det behov for ytterligere undersøkelser av effektiviteten ved bruk av dispergeringsmidler under ekstreme trykkforhold.

Undersjøisk oljeteppe

Det store spørsmålet dreier seg om oljedråpenes størrelse når de kastes opp fra brønnen under det ekstreme trykket på dypt vann. Hvis de har en størrelse på under 70 mikron, vil de selv uten dispergeringsmiddel ikke ha oppdrift nok til å flyte opp til overflaten, og vil i stedet danne et undersjøisk teppe av olje. Men hvis de er større enn 70 mikroner, vil dispergeringsmidlet være effektivt for å bryte dem ned.

Men det er likevel vanskelig å teste dette med dagens forskningsfasiliteter, som har vansker med å replisere de spesielle omstendighetene som finnes på havbunnen. Derfor oppfordrer forskningspanelet til at man bygger nye forskningsanlegg for å kartlegge eventuelle hendelsesforløp, slik at man kan være forberedt den dagen det oppstår et utslipp fra en av de dype oljebrønnene.

Les også

Kommentarer (0)

Kommentarer (0)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå