NYHETER

Profilen: Ole-Petter Michelsen Oppfinneren

Jarle Skoglund
9. sep. 2005 - 12:59

56-åringen kaller seg selv en selvlært altmuligmann. Factotum autodidakt står det på visittkortet som Michelsen gir oss.

- Det ser fint ut. Det er ikke mange som bruker denne tittelen, sier han til Våre Veger. Men han har da utdannelse også, han er faglært mekaniker med tilleggskurs i hydraulikk og pneumatikk. Han startet yrkeslivet der faren jobbet, på papirfabrikken i Svelvik. Men så gikk han sine egne veger uten å flytte fra det han kaller Sørlandets nordligste by.

- Skolegang var ikke så viktig for meg, men det var en billett til å bli nysgjerrig nok. Og det ble jeg, sier Ole-Petter Michelsen. Syv år med salg av hydrauliske komponenter i Lier må ha gitt mye inspirasjon.



Oppfinnerkarrieren startet med at han konstruerte en propp – en fjellinjeksjonsplugg til tunnelboring. Proppen ble en stor suksess. I 1982 solgte han lisensen for 150.000 kroner pluss royalty i 20 år. Dette ga grunnlaget for bedriften Aqua Power i Svelvik, et lite entreprenørfirma med en eneste spesialitet: Bruk av trykkvann til demolering av betong, først og fremst for å fjerne dekker på bruer.

- Jeg oppdaget vannet som verktøy. Er det nok vann og godt nok trykk, kan man ”ødelegge” nesten hva som helst. Dette var en tanke som hadde modnet seg. Når betong skal repareres, gjelder det å få det bløte bort og la det harde bli igjen. Jeg var den første som begynte med vannjetbehandling av betong for Vegvesenet, og selv om jeg har bygget maskiner til andre formål, så er det vegsektoren som har vært bærebjelken. Og slik er det fremdeles.

Men i 1996 solgte Michelsen Aqua Power også.



- 14 år med syv måneders reisevirksomhet over hele landet på den milde årstiden var nok. Mer enn nok når jeg hadde kone og to barn. I god tid før salget, i 1988, startet jeg MecTec. Først eide jeg bedriften alene, nå er vi fire eiere. Vi lager vedlikeholdsmaskiner til vegsektoren, maskiner som alltid har vann som sentral faktor, det er det vi kan. Vi lager nye maskiner til nye behov som oppstår og forbedrer gamle maskinløsninger, sier Ole-Petter Michelsen. Tunnelvask, skiltvask og stripevask på moderne vis er eksempler på hva oppfinnergleden i Svelvik har ført til. En maskin som suger opp hundelort i Oslo fikk mye omtale.

Et ganske så spektakulært biprodukt har nylig også fått mye ros. Dottulf er en vegsuksess – de røde skumdottene som markerer vegarbeid i 30 minutter før de blir borte av seg selv.



- Det manglet noe som varsler trafikantene mens kantslått, maling av vegstriper, skiltvask og annet pågår. Noe som ikke må settes ut og hentes etterpå. Det er progresjon i dottene, de blir større og større jo nærmere man kommer arbeidspunktet. Når siktbildet er mindre enn stopplengden, er det farlig. Men dottene varsler effektivt og inneholder fluoriserende såpeskum som tåler minus 20 grader. En morsom og nyttig oppfinnelse.



MecTec på industrifeltet Ebbestad ovenfor Svelvik by ser ikke ut som andre bedrifter. Den to mål store eiendommen er som en skulpturpark, et helt jorde er fullt av mer eller mindre håpløse forarbeider og prototyper. Forløpere til nyttige resultater. Nå er skrapprisen såpass høy at Michelsen og hans medarbeidere vurderer opprydding. Men det er ikke sikkert at det blir tid til slikt, det er travle tider nå.

Artikkelen fortsetter etter annonsen
annonse
Innovasjon Norge
Trer frem med omstilling som innstilling
Trer frem med omstilling som innstilling

- Etter tre års nedtur går det omsider oppover for oss. Omorganiseringen av vegsektoren førte til stor usikkerhet blant aktørene. De visste ikke hvordan oppdragsmengden skulle bli og ble derfor naturlig nok passive med hensyn til nytenking og utvikling. Nå har den nye tiden satt seg, og da er det heldigvis god bruk for oss igjen, sier Ole-Petter Michelsen. En av bedriftens nyeste bragder er en maskin som effektivt spyler rent under anleggskjøretøyene som fjerner masse fra operaprosjektet i Bjørvika. Det er jo ikke tid til å spyle bort griseriet for hånd før de skal ut i bygatene, noe nytt måtte finnes opp.



- Vi lager en og en ting, oppfinnelser med et stort salgsvolum er ikke noe for oss. Nyeste fullførte oppdrag var to tunnelvaskemaskiner til Södra Länken i Stockholm. Det skjer en rivende utvikling på maskinfronten i vegsektoren. Vi laget den aller første enmannsbetjente skiltvaskemaskinen i 1988. Nå står den på Vegmuseet! Vi har forandret og forbedret den fem ganger.



- Hvordan får du dine fikse ideer?

- Mye skjer som følge av at noen som har et spesielt behov tar kontakt. Innimellom finner jeg på noe på egenhånd. Mine beste ideer får jeg på lange bilturer, for eksempel når en kunde i Trondheim skal besøkes. I løpet av syv-åtte timers stillhet hver veg bearbeides en løs tanke om noe nytt eller en forbedring. Jeg har mange løse tanker. Jeg grubler for eksempel på om naturen kan ”lures” til å binde vegstøv i tett biltrafikk. Tåke binder svevestøv, byluften er dårligst på tørre, kalde dager og best når det er varmt og fuktig. En fiks dyse på hver lyktestolpe kunne vært noe! Akkurat nå arbeider jeg med automatisk desinfeksjon i fiskeslakterier.



Men alt er ikke like utfordrende for en oppfinnersjel som Michelsen. Fordi kontorarbeidet truer med å ta overhånd. Anbud, anbud.

- Det er blitt mer tungvint, i stadig større grad må vi bruke tid på å dokumentere istedenfor å konstruere. Det er direktiver for alt, og både staten og kommunene er blitt veldig flinke til å legge seg på strengeste nivå for dokumentasjon og kravspesifikasjon. Før var dette venstrehåndsarbeid, nå må vi ha folk som bare konsentrerer seg om slikt. Mellom 30 og 40 prosent av vår kapasitet går med til dette, vi som bygger en og en maskin må tåle de samme kravene som gjelder for produksjon i stor skala. Vi har alltid vært åtte ansatte og har funnet en liten nisje, vi tilpasser oss. Før var Vegvesenet viktigste oppdragsgiver, nå er alt konkurranseutsatt. Vi har fått fire-fem store aktører pluss Mesta, og alle er blitt våre kunder. Det føles bra. Det er heldigvis mange som vet om oss og at vi kan lage det de etterspør hvis vi får press på oss.

Slik er det, sier Ole-Petter Michelsen: Uten press, så skjer det ikke noe. En oppfinnerbedrift har aldri store ordrereserver. Behov oppstår, de skal dekkes raskt. Et oppdrag varer sjelden lenger enn en måned.



- Hvordan er oppfinnerens arbeidsdag?

- Den er ofte veldig lang! Jeg tok meg fri for å fiske laks forleden, og slikt straffer seg i form av nattarbeid. Jeg begynner i sekstiden med avisen, kaffe og røyk. Jeg har tre minutter å gå til jobben. Kona er misunnelig, hun er toller på Torp i Sandefjord og kjører 17 mil hver dag. Men jeg reiser mye, jeg også, vi har kunder fra Skipagurra i Tana til Lindesnes. Det verste for meg er å avslutte dagen uten å ha gjort det som var planen. Da drar jeg tilbake etter middag og fullfører. Det blir stress av det jeg ikke fikk gjort i arbeidstiden.

Jeg har for øvrig lært meg å ta skikkelig sommerferie. Før ble det bare en sydentur om vinteren. Nå blir det gjerne sykkelferie på Bornholm. I fritiden liker jeg å hugge ved og å snekre på et skipperhus fra 1700-tallet som jeg har kjøpt. Konstruksjon av maskiner krever presisjon på noen hundredels millimeter. Treverk er mer medgjørlig, romslige toleranser.



- En oppfinner må tåle skuffelser også – hva er din største skuffelse?

- Uten tvil da hele Norge skulle gå fra gule til hvite midtstriper så fort som mulig. Stortingsvedtaket skulle gi oss samme merking som i nabolandene, og vi hadde oppgaven med å lage to maskiner til dette arbeidet. Vi bygget en mekanisk fres som skulle fjerne 80-90 prosent av det gule, ikke 100. I prosjektarbeidet freste vi opp det meste av det gule på riksveg 319 her i Svelvik. Utstyret var klart til bruk den mandagen arbeidet skulle settes i gang.

Men så ble jo vedtaket omgjort tre dager før iverksettelsen! Vi fikk betalt for strevet, men det var en skikkelig nedtur. Resultatet ser du der ute på jordet, sier Ole-Petter Michelsen.



Som er en glad mann. Han har en datter og en sønn som kanskje vil inn i bedriften. Eller kanskje ikke, de står fritt. Michelsen har sørget for at han eier litt i fem forskjellige bedrifter, dermed må barna ha veldig lyst hvis de vil gjøre seg gjeldende.

- Jeg har gjort dette helt bevisst. Min far kom fra en gård på Hvittingfoss, og det var mange eksempler på at odelsretten fungerte dårlig. Jeg har et veldig fint liv her i småbyen Svelvik og liker å tenke på at jeg har skapt ting som har virket, ting som fikk en verdi.



Les mer om:
Del
Kommentarer:
Du kan kommentere under fullt navn eller med kallenavn. Bruk BankID for automatisk oppretting av brukerkonto.