De fleste tenker nok på Gulfkrig og amerikansk teknologi når ordet krysserrakett dukker opp. Men Norge har en særstilling på dette området.
På slutten av femtitallet ble det klart at vi trengte helt spesiell teknologi for å forsvare den langstrakte kysten vår, og det ble starten til Pingvin-raketten. Pingvin var den første sjømålsraketten som ble utviklet av noe vestlig land, og var for Norge kanskje det nærmeste vi noen gang kommer til et nasjonalt Apolloprosjekt; utvikling av en rakett som formelig sprenger seg vei i et teknologisk ukjent område.
Nå har pingvinprosjektet blitt grundig dokumentert gjennom Hans Christian Erlandsens bok; Flygende pingviner. Historien om sjømålsraketten Penguin.
Droppet atomhode
Den rikt illustrerte historien gir leserne en grundig innføring i alle sider av prosjektet. Det er interessant å lese at prosjektet i starten vurderte å utstyre raketten med et atomstridshode for å senke det fiendtlige fartøyet selv om det ikke ble truffet direkte. Heldigvis ble ikke det noe av. I stedet ble det satset på en rakett med en treffsikkerhet som bare var en våpeningeniørs våte drøm.
Karl Holberg ved FFI, som regnes som Pingvin-prosjektets far, visste at overflatefartøyer har en termisk profil det ville være mulig å styre etter. Han klarte å overbevise folk om at infrarøde detektorer koblet til tilstrekkelig regnekraft var det som trengtes for å skape en treffsikker rakett.
Rent bortsett fra at Pingvinraketten har vært en stor forsvarsmessig og kommersiell suksess med eksportordre i mangemilliardklassen, er det vanskelig å måle eksakt hvor betydningsfullt prosjektet har vært i Norge.
Ringvirkninger
Det at svært mange ingeniører over mange årtier har jobbet på problemstillinger som ligger helt i teknologifronten har, som Apolloprosjektet i USA, hatt stor betydning for mange bedrifter både direkte og indirekte.
Totalt er det nå levert rundt 1000 raketter og utvikling og produksjon har sikret kontinuerlig arbeid til 5 - 600 mennesker i snart 40 år, både hos produsenten Kongsberg Defence & Aerospace og hos underleverandører som rakettmotormiljøet på Raufoss og andre.
Bokens forfatter har en allsidig journalistisk bakgrunn. I 70 og 80-årene dekket han verfts- og våpenindustrien som journalist i Aftenposten og det har nok bidratt til at boken er basert på innsikt i området. Dessverre lider ofte industrihistorier av kildematerialets tyranni og det går ut over lesbarheten. Slik er det ikke med denne boken.
Her er det en profesjonell skribent som styrer kildene og ikke omvendt. Resultatet er blitt en spennende bok på 324 sider. Den er et meget godt valg for alle som er interessert i et svært viktig område i norsk industrihistorie. I motsetning til bøker flest, er den ikke å få i bokhandel, men selges av Norske Bergverksmuseum på Kongsberg. (telefon 32 72 32 00).
ISBN 82-996653-0-2
(orv)
