Papirmølle og milliardsluk

Den nye plan- og bygningsloven møtte motstand allerede før den kom i 1997. Men det var først på slutten at arkitekter, håndverkerorganisasjoner og kommuner oppdaget hvor mye merarbeid loven medførte. Da var det for sent. Husbyggernes sak var det ingen som talte, og de fikk regninga på to-tre milliarder kroner årlig – helt uten motstand.

Doktor ingeniør Fredrik Horjen kommer med oppsiktsvekkende konklusjoner i sin ferske doktoravhandling om plan- og bygningsloven (PBL): Horjen mener loven er ubrukelig slik den foreligger. Han vil ha tilbake bygningskontrolløren, og mener ansvaret for byggesaken bør tilbakeføres til huseieren eller eiendomsbesitteren. Horjen kommer også med krass kritikk av måten loven ble til på.

Styrt av ingeniørstanden

– Vi har fått et veldig byråkratisk regelverk. Selve lovprosessen har vært lite demokratisk, og den har vært styrt av ingeniørstanden. Faktum er at det knapt har vært dialog med brukergruppene. Det var Rådgivende Ingeniørers Forening (RIF) og den gang LBA, nå Byggenæringens Landsforening (BNL) som drev loven igjennom sammen med Kommunal- og arbeidsdepartementet (Kd), Statens bygningstekniske etat (SBE),– i beste tro, hevder doktor ingeniøren.

I dag evalueres loven av det samme departement. – Bukken er satt til å passe havresekken, sier Horjen, som undrer seg over at ingen reagerer.

Hans utgangspunkt for doktorgradsarbeidet var å undersøke hvordan man kunne bedre dialogen mellom berørte parter og lovgiver i plan- og bygningslovprosessen.

Bølge av kvalitetssikring

Utgangspunktet til loven tror Horjen bunner i den internasjonale kvalitetssikringsbølgen som skyllet over landet på 1980-90-tallet. Den var ingeniørdominert, og diverse kvalitetsnettverk vokste frem. Disse hadde medlemmer med en veldig sterk tro, men lite erfaring med kvalitetssystemer. I disse ingeniørnettverkene oppsto ideen om å gjøre PBL om til en kvalitetssikringslov.

– De fikk dessverre altfor lett gjennomslag for sine ideer. Knapt en kritisk røst ble hevet. Alle snakket om kvalitetssikring på denne tiden.

Høringen ble en ren proforma sak. Dette til tross for enkelte motargumenter fra blant annet kommunene som først under høringen skjønte hvor mye merarbeid det ville bli for dem. De ble avfeid med å være vanskelige, redd for forandringer og at de hadde motvilje for omstilling.

Skviset ut

Huseierne hadde ikke noe apparat – ingen kunne tale deres sak – og de ble derfor ikke hørt. Det var rett og slett ingen til å ivareta huseiernes interesser.

Først da saken hadde gått gjennom i Stortinget, oppdaget håndverkerne og arkitektene hva som hadde skjedd. De fikk det travelt med å innordne seg det nye regelverket for å sikre seg ansvarsrett.

Hovedgrepet var allerede lagt, og de hadde liten påvirkningsmulighet.

Man hadde altså tatt ansvaret fra huseierne og gitt det til de proffe uten at noen reagerte. I dag må blant annet huseierne stille med en profesjonell som kan snakke på sine vegne når de kontakter kommunen. Dette sørget de profesjonelles organisasjoner selv for, ifølge avhandlingen til Horjen.

Norge mot strømmen

– Vi har fått en voldsom økning i papirarbeidet og en fordyring av prosessen som huseierne må betale.

Horjen har regnet ut at de økte dokumentasjonskravene koster huseierne to-tre milliarder kroner i årlige ekstrautgifter. Konsulenter og arkitekter har fått økt omsetning, og det har vokst frem en egen gruppe rådgivere som spesialiserer seg på dokumentasjonsarbeid. Dette var neppe lovgivers intensjon, understreker Horjen.

Om dokumentasjonen fører til bedre kvalitet og mindre feil er umulig å si. – Hvordan kan vi det, når de utførende skal kontrollere seg selv? spør Horjen. I dag skal kommunene føre tilsyn, men mangler ressurser til det.

Ifølge Horjen er Norge eneste land i Europa som har valgt å frata huseiere ansvaret. Alle andre legger mer og mer ansvar over på huseierne selv.

Økonomisk motiv

Parallelt med den nye bygningsloven fikk vi også bustadoppføringsloven. Utgangspunktet for denne var Forbrukerrådets enorme klageflom i forbindelse med husbygging. Det førte til at de tok opp saken med Justisdepartementet, som kjørte en lovprosess parallelt med den nye PBL og som endte med bustadoppføringsloven. Den sier at tre prosent av byggesummen skal settes av på en sperret konto i tre år. Hvis det oppstår feil eller mangler, kan entreprenøren risikere å miste disse pengene. Dessverre gjelder det bare nye hus.

– Dersom det har skjedd en kvalitetsbedring i husbyggingen, skyldes dette trolig bustadsoppføringsloven som har økonomiske straffesanksjoner, sier Horjen. Han begynte selv som tømrer og ble deretter bygningsingeniør gjennom NKI. Sivilingeniørgraden tok han på Industriell økonomi på NTH, og doktorgraden har han fullført på Fakultet for arkitektur, plan og billedkunst ved samme lærested. Erfaring fra kommunearbeid har han gjennom sine fem år som rådmannssekretær for tekniske sektor. Han tror eneste måten å få gjort noe med loven er gjennom politisk intervensjon.

Savner kontrolløren

For 10-15 år siden hadde vi bygningskontrollører i kommunene. Dette var ofte nevenyttige folk for husbyggerne. De var kunnskapsrike og de hadde bakgrunn som håndverkere. I 1986 ble denne ordningen avviklet, og i dag mangler kommunene praktisk byggekunnskap. Nå vurderes alt ut fra papirbunken de får inn, og kontroll på stedet utføres av bransjen selv.

Horjen ønsker seg bygningskontrollørene tilbake. Dersom huseierne hadde fått de to-tre milliardene som går med til dokumentprodusering i dag og heller brukt dette til å betale 4-6000 bygningskontrollører, er jeg overbevist om at huseierne hadde vært tjent med det. Dette hadde vært en mye mer effektiv kontroll, understreker Horjen.

Fra sin tid som tømrer husker han ofte bygningskontrollørene kom med gode råd. Det var erfarne folk som kunne sine ting.

– De stod for en del av opplæringen av byggebransjen. Argumentene for å avvikle ordningen var at det var tilfeldig hvordan den fungerte. Etter min mening burde vi droppe 90 prosent av papirmølla og heller gå ut å sjekke. Men jeg vet det er politisk vanskelig å gå tilbake på dette i dag. Jeg tror resultatet av å innføre ordningen igjen ville vært bedre kvalitet og mindre feil, sier Horjen.

Ingen kontroll

Terje Hugin i RIF (organisasjonen for rådgivere) er enig med Horjen i at oppfølgingen ute på byggeplassen er for dårlig. Det fører til at folk automatisk tar innersvinger for å spare penger og tid. Hugin mener en kombinasjon av offentlig og privat oppfølging ville være det beste.

– Den uavhengige kontrollen blir borte i praksis slik loven fungerer i dag. Vi har sett eksempler på at kontrollen ble mye dårligere med den nye bygningsloven, innrømmer Hugin. TIF har tatt dette opp med Statens Bygningstekniske etat, og organisasjonen vil følge det opp under evalueringen av loven som nå pågår i regi av Kommunal- og regionaldepartementet.

– Vi mener kommunene bør utføre stikkontroller, men det har de ikke kapasitet til i dag. Kritiske deler av et prosjekt bør i byggherrens egen interesse være gjenstand for uavhengig kontroll. Dette bør byggherren selv i samarbeid med sine rådgivere bestille i forkant, sier Hugin.

Han understreker at det ikke bare er loven, men også bruken av den. – Det handler om holdninger og kompetanse, sier Hugin.

Frustrerte byggmestere

Frustrasjonen over PBL er stor både i håndverkerbransjen og blant byggherrer. – Det nye regelverket har uten tvil ført til mer arbeid og større kostnader for våre medlemmer, sier fagansvarlig Helge Guldbrandsen i Byggmesterforbundet, som er en del av paraplyorganisasjonen BNL. Frustrasjonen kan undergrave tilliten til hele lovverket og til lovgiver. Dessuten er byråkratiet i ferd med å ta knekken på mindre firma som får utbrente bedriftsledere og krav de ikke klarer å imøtekomme.

– De små byggmesterne føler lett at loven er tredd ned over hodene deres, og de er fortvilet over dokumentasjonskravene. De større firmaene har ofte egne ansatte til å ta seg av administrasjonen og takler derfor denne biten bedre.

Konsekvensen er uansett økte kostnader for de utførende, som betyr redusert inntjening. Om det har blitt bedre bygg er det ingen som kan si noe om i dag, sier Gulbrandsen,

Storby-lov

Gulbrandsen har kjørt opplæring i det nye lovverket for medlemmene og har mye erfaring fra grasrota i bransjen. Han mener loven bærer preg av storby og store firmaer, og at den har tatt altfor lite hensyn til den egentlige næringsstrukturen i Norge.

Også byggmesterne savner bygningskontrolløren. Bukken og havresekken-problematikken diskuteres i alle kriker og kroker ute på byggeplassene.

– En håndverker kontrollerer hele tiden arbeidet sitt uten å bruke avkrysningskjema. De utvidede kontrollene bør begrenses til spesielle og vanskelige områder på byggeplassen. Der kan kontrollene gjøres av en uavhengig tredjepart, gjerne en kombinasjon av offentlig eller privat kontrollør. Det er byggherren som til syvende og sist må betale uansett, understreker Guldbrandsen.