På godt og vondt

Etter drøyt tre år i Singapore står nå pakking og hjemreise for døren. I de syv foregående artikler har jeg forsøkt å formidle inntrykk innen teknologi, FoU og undervisning, på områder der jeg mener Norge kan lære noe fra Singapore. Resultatet er at det mest positive løftes opp, både i samfunnet generelt og i fagområdene.

Men Singapore etterlater et sammensatt bilde i nordmenns øyne, politisk så vel som økonomisk og kulturelt. Om dette hersker det nok like mange oppfatninger som antall fastboende nordmenn. Derfor sies også – og bare halvt i spøk – at folk som flytter hit, er på høyden av sin innsikt i lokale forhold etter ett år. Deretter blir de klar over alt det de ikke vet de ikke vet, og at det tar tid for en skråsikker nordmann å orientere seg i et samfunn som er så forskjellig fra vårt, og som bygger på så forskjellige verdier.

Rent og grønt

Det er mitt inntrykk at de fleste nordmenn som bor i Singapore, trives godt. Byen er trygg, ren og forbausende grønn, alt fungerer effektivt, og her får man alt penger kan kjøpe. Selv om nordmennene ikke har en egen skole her, er det internasjonale skoletilbudet helt topp. Ambassaden og sjømannskirken er naturlige samlingspunkt i den norske kolonien på rundt 700 sjeler. Bo- og trafikkforhold er utmerkede, kollektivtrafikken er godt utbygd og billig, og Singapore er et internasjonalt trafikk-knutepunkt av høy standard.

Telekommunikasjon, Internett og massemedia er vel utbygget og har en internasjonal profil. Singapore er et demokrati med fullverdige institusjoner, og er økonomisk og teknologisk velutviklet. Byen virker også vestlig på overflaten, med et sentrumsgatemiljø som kan forveksles med amerikanske og europeiske metropoler, og forekommende personale med serviceinnstilling i butikkene langs Orchard Road. Dette ligger åpenbart i dagen.

Dyrt og strengt

Men………, dukker man litt mer ned i detaljene, og skal etablere seg her for en periode, kan det være at bildet endrer seg. Femtisiders leiekontrakter for en leilighet – ensidig i utleiers favør – som ville fått norske forbrukerkonsulenter til å gå fra konseptene, er standard. Det meste er relativt dyrt, både husrom og mat – Singapore importerer nesten alt av matvarer – for ikke å snakke om biler. For å begrense bilantallet, brukes kvoter og avgifter som bringer prisene for små og mellomstore biler opp i mellom en halv og en million norske kroner, noe bare de mer velstående har råd til. De andre? De har buss, drosje og bane, og det er virkelig billig. En førerkortprøve kan ta luven av noen og enhver, og et par timer i køen på kontoret som skriver ut førerkort, på immigrasjonskontoret, eller på en buss, gir et mer balansert bilde av effektivitet og servicenivå.

Singapore praktiserer også et demokrati som får den norske høyresiden til å fremstå som venstrevridd; det regjeringsbærende partiet PAP (People’s Actions Party) har 81 av totalt 83 seter i Parlamentet, og har ikke noe søndagsskolepreg, verken i parti eller regjering. Singapore fremstår som elitestyrt, og med et eliteorientert skole- og universitetssystem som produserer høyt kvalifiserte kandidater tilpasset systemet, men som øyensynlig skaper mange tapere. Flytter man til Singapore som familie, kreves vigselsattest for å få oppholds- og arbeidstillatelse; samboende avvises kontant. Ugifte mødre i Singapore får ikke leiligheter i det statlig subsidierte boligsamvirket; slikt skal man ikke ha noe av. Om dette og andre saker er det liten eller ingen offentlig debatt. Mediene er regjeringstro og kontrollerte, og som nordmann savner man en skarpere politisk debatt.

Rett eller galt?

Jeg har etter hvert innsett at det er typisk norsk å spørre om dette er rett eller galt. I stedet har jeg begynt å spørre om hva som fungerer i ulike sammenhenger. En dypere analyse av dette er ikke mulig med 3000 ord. Singapore har i løpet av 35 år gått fra å være et fattig land til å bli ett av verdens rikeste og mest avanserte – en øy av velstand, stabilitet, og harmoni mellom fire dominante raser, i et hav av politisk, økonomisk, og rasemessige uro. For alle som vil øke sin forståelse om Singapore og Asia, og finne forklaringer på hvorfor og hvordan, anbefales memoarene til det moderne Singapores far, Lee Kuan Yew*. De gir tankvekkende lesning, også for en nordmann.

Med dette takker jeg TUs lesere for samværet, og overlater stafettpinnen til Per-Christian Endsjø, som går inn i stilling som teknologiutsending ved ambassaden i Singapore fra 1. januar neste år.

* Lee Kuan Yew:

Memoarer - Bind 1 ’The Singapore Story’ (ISBN 981204983 5)

- Bind 2 ’From Third World to First’ (ISBN 981204984 3

Utgitt av: Singapore Press Holdings and Times Editions

Times Media Private Limited & Times Publishing Group