Lyst til å lese mer? Få fri tilgang for kun 235,- i måneden.
Bli Ekstra-abonnent »
– Jobber du med bakterier, så bør du vite hva du driver med. Hjemme bruker jeg aldri spray eller desinfiseringsmiddel når jeg vasker. Bruker du det, tar du knekken nesten alle bakterier. Men det er alltid noen som overlever, og du vil ikke at bare de farlige bakteriene skal overleve.
Det sier Odd-Ivar Lekang, førsteamanuensis på fakultet for realfag og teknologi ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), mens han viser fram UV-filteret på vannresirkuleringsanlegget på universitetets fiskelaboratorium.
UV-filteret er den siste rensestasjonen før vannet pumpes tilbake i karene til fisken. Hvis vannet ikke er rent nok, risikerer man at all fisken dør. En bakterieoppblomstring med kun skadelige bakterier som får lov til å utvikle seg, er heller ikke bra.
Om resirkuleringsanlegg, såkalt RAS, skal ha UV-filter i det hele tatt er derfor blant de heteste diskusjonene i miljøet.
Lekang underviser akvakulturingeniørstudenter og har skrevet flere bøker om faget.
Renser ammoniakk, karbondioksid og partikler
To rensemoduler i underetasjen på laboratoriet utgjør kjernen i RAS-anlegget på universitetet. Karene med fisken er i etasjen over. Anlegget er en liten versjon av et smoltanlegg som finnes mange steder i Norge. Et tradisjonelt smoltanlegg er 40 til 50 ganger større enn det på Ås.
Poenget er at anlegget skal kunne drives med kun to til tre prosent tilførsel av nytt vann. Det skjer ved å rense vannet for ammoniakk, CO₂ og partikler gjennom fem steg.
- Vannet som sirkulerer i karene pumpes først gjennom en selvrensende trommel med partikkelfilter. Den skiller ut alle partikler over 40 til 50 mikrometer.
- Etter å ha vært i trommelen går vannet til et kar med plastpartikler med bakterier og en slange som tilfører luft og skaper bevegelse i karet, en såkalt moving bed bioreaktor. Bakteriene på plastplatene spiser ammoniakk og produserer nitrat.
- Deretter går vannet gjennom et nytt filter for å skille ut partiklene, eller groen som bakteriene danner.
- Deretter går vannet til et kar med lufttilførsel i bunn for en CO₂-flushing. Der fjernes CO₂ ved at gassboblene presses ut av luften.
- Til slutt går vannet gjennom et filter som bruker ultrafiolett lys for å sterilisere det meste av bakterier som måtte være igjen. Det er samme system som brukes for å rense ballastvann på skip, og det som Lekang vurderer å kutte ut.
De to til tre prosentene med nytt vann som tilsettes det rensede vannet, er for å justere ned nitratandelen.
Flytter utenlands
RAS-teknologien kan endre oppdrettsnæringen i norske oppdretteres disfavør. Selve teknologien er gammel og ble utviklet for å rense vann i akvarier, men de siste årene har den blitt oppgradert og videreutviklet. Driverne er høye laksepriser, lus og rømming.
Den tradisjonelle lakseoppdretten i sjø bruker så mye penger på å hindre lus og rømming at produksjonskostnadene nærmer seg kostnadene ved å produsere laks på land. Samtidig øker prisene. Istedenfor å fly laksen fra Norge til markedene hvor den skal spises, vil flere nå produsere fisken på land nært markedene.
Det gjelder blant andre Atlantic Sapphire med norske eiere som er i ferd med å bygge sitt første anlegg i Miami i USA og som har sikret vannhåndteringstillatelser for produksjon på opptil 90 000 tonn per år. Den langsiktige planen er å produsere 220.000 tonn slakteklar laks i 2031.
– Det er helt riktig at det er ingen grunn til å drive med dette i Norge. Det eneste måtte være at det er relativt kaldt her og at man sånn sett slipper de store kostnadene med å kjøle ned vannet, men det tror jeg ikke er grunn nok, sier Lekang.
Salmar-eier Gustav Witzøe er blant dem som er bekymret for at næringen skal flagge ut. I et intervju med Trønder-Avisa i fjor sa han at lakseprisen burde nær halveres for å hindre at produksjonen flytter utenlands.
Bygger også RAS i Norge
RAS
RAS er en forkortelse for Recirculating Aquaculture Systems, og går ut på å rense og gjenbruke vann til fiskeoppdrett.
Anleggene består hovedsakelig av partikkelfilter, biofilter og UV-filter.
I Norge er RAS-anlegg hovedsakelig brukt til oppdrett av settefisk i ferskvann som skal settes ut i sjøen etter hvert, men interessen er økende for også å bruke RAS med saltvann i hele fiskens levetid.
Men det bygges også resirkuleringsanlegg for slakteklar laks, ikke bare smolt, også i Norge. Det første landbaserte anlegget for slakteklar laks i Norge er Fredrikstad Seafood med en kapasitet på 6000 tonn i året.
Antall tillatelser til selskaper som vil produsere laks på land har økt betraktelig de siste årene, og flere har startet byggingen av nye RAS-anlegg.
RAS-anlegg trenger ikke nødvendigvis være på land. Flere nye utviklingskonsepter, blant annet Knut Vangens Reset, tar sikte på å bruke RAS-teknologien i lukkede anlegg i sjø. Fordelen skal være at man kan kontrollere forholdene i vannet, og unngå parasitter og utslipp.
Konkurrerer i vekst
På Ås bidrar de på sin måte til at oppdrettsnæringen skal etablere seg utenlands. Undervisningen går ut på at hver student får hvert sitt kar med fisk som de bruker til å konkurrere om hvem som får fisken til å vokse raskest.
Akvakulturingeniørstudiene har en god del internasjonale studenter, og universitetet planlegger derfor å sette opp et helt nytt RAS-anlegg for å kunne oppdrette tilapia, som er en tropisk fiskeart.
– Danskene var tidlig ute med denne teknologien, men vi er langt framme også i Norge, og nå har vi gått forbi dem, sier Lekang.
Ikke problemfritt
I teorien skal anlegget fungere autonomt uten å streike, men det finnes flere eksempler på RAS-anlegg som har sviktet og hvor all fisken har dødd. Lekang forteller at det også har skjedd på fiskelaboratoriet.
– Vi opplevde at pumpene stoppet etter en datasvikt. Da gikk det dårlig med noen av karene. Da vi kom inn i rommet var det helt stille, og sånn skal det ikke være. Her er det mye teknologi, og teknologi kan svikte. Vi prøver å motvirke det med redundans. Vi legger hele tiden inn nye redundanser, sier han.
Ulykkene oppstår når det blir for mye CO₂ eller ammoniakk i vannet. Det verste som kan skje er likevel om vannet blir stillestående og oksygenfattig. Da kan det oppstå hydrogensulfid som plutselig tar livet av all fisken.
På laboratoriet vil det være alvorlig, men om det skulle skjedd i anlegg med 90.000 tonn slakteklar fisk, vil det være enda mer alvorlig. Hydrogensulfid kan også oppstå i sjøen hvis det er for lite gjennomstrømming av vann, og hvis det dannes en stor haug med skitt under anlegget.
Vil bruke bakteriene aktivt
På laboratoriet på Ås forskes det mye på hvilket fiskefôr som fungerer best, blant annet ved å bruke radioaktive sporere for å se hvordan fisken tar til seg næringsstoffene. Utviklingen av RAS-teknologien framover kommer til å handle om mer aktiv bruk av bakterier, tror Lekang, blant annet ved å tilsette bakterier i fôret. På samme måte som folk har blitt opptatt av probiotika i kosten, vil det også bli viktig for fisken.
RAS-anlegg blir stadig mer utbredt både for å produsere mellomstor fisk som senere settes ut i sjøen, såkalt postsmolt, og slakteklar fisk. Risikoen for at teknologien svikter gjør derimot at professoren mener produksjon i sjøen er bedre.
– Jeg vil helst at det skal være slik det var før – at liten smolt settes ut i sjøanlegg, sier Lekang.
Kommentarer (0)