Norsk Hydro og Statoil (nå Equinor) gav oss en tidlig start innen flytende havvind, godt trente som de var. Staten har gitt energi underveis i form av konsesjoner og finansiering av skalering til en Tampen utbygging og elektrifisering.
«Alle» har trua og jogger videre i en maratonkonkurranse av historiske proporsjoner og er sikker på å cashe inn stort.
Bare vi får kommet i gang med utbygging av Utsira Nord og Sørlige Nordsjøen så skal det gi tusenvis av arbeidsplasser og et sprang inn i det grønne skiftet for en Olje og Gass næring på hell.
Men tiden er nå overmoden for spørsmålet «glemte vi joggeskoene?». Hvor er investeringene i infrastruktur og hvilke investeringer i det hele tatt har gjort oss konkurransedyktige? En god start hjelper lite i et maraton hvis en svikter på de mest grunnleggende forutsetningene.
Nå kommer ketchupeffekten
Jeg har selv vært med på denne maraton siden 2009 og er vel godt kjent som en av dem som har fremmet norsk deltakelse i en internasjonal flytende havvindkonkurranse gjennom et hjemmemarked. Og få har trua så sterkt som meg. Jeg husker de første styremøtene i Metcenter utenfor Karmøy med en enslig Hywind Demo hvor vi i møte etter møte sa «nå løsner det snart»….
Det gikk 10 år, men nå opplever vi en ketchupeffekt av interesse og påmelding fra et antall nye konsortier og mulige utbyggere som nok har overrasket de aller fleste.
Jeg har trua, men når alle heier som mest, når vi går rundt og føler oss som verdensmestre, når retorikken kun går på at hvis OED er raske nok med å gi konsesjoner så skal vi skape tusenvis av arbeidsplasser og bygge vindturbiner for hele Europa, ja da er det på overtid å reise et rødt flagg.
Hvor ble det av satsingen?
Tina Bru og OED har gjort en veldig god jobb, det tror jeg de fleste må innrømme og Espen Barth Eide eller hvem det er Støre utnevner vil ganske så sikkert følge opp dette viktige arbeidet på en god måte. Men hvor i all verden ble det av satsingen fra Næringsdepartementet? Vi har fått en grønn plattform som er mer av hva vi hadde fra før. Det er jo fint og flere gode prosjekter ble finansiert opp. Men hva skjedde med storstilt satsing på havvind? Hvor er løftet innen infrastruktur og testfasiliteter hvor norsk industri skal trene seg på å bli konkurransedyktige? Kunnskap og samhandling med dem som har skjøttet havet i generasjoner?
Tror vi virkelig at det er en selvfølge at disse gigantiske flyterne vil bli bygget i Norge? Tror vi at kvalitative utvalgskriterier alene skaper Norske utøvere med norsk bekledning og innhold som kan konkurrere om Europeiske parker?
Om Norge var AS Norge så er vi som bedrift i en drømmeposisjon. Vi har motivasjon til å finne nytt marked til vår kompetanse og teknologi fordi vi vet at pengemaskinen vår innen olje og gass er på hell. Et marked og salg over mange tiår som har gjort oss ekstremt kapitalsterke. Drømmeposisjon fordi et nytt marked med behov som passer som hånd i hanske åpner seg med rekordfart og hvor det er store utfordringer vi i AS Norge har bedre forutsetninger til å løse enn våre konkurrenter.
Må ha effektive sko
Så hva gjør vi som bedrift da? Vi investerer selvsagt! Vi lager en forretningsplan og satser tungt for potensialet er stort og risikoen er liten så lenge vi holder forspranget til konkurrentene. Som bedrift ville vi sørget for at vi hadde de mest effektive skoene på bena fordi vi konkurrerer hver dag, hver time, hvert minutt og kjenner pusten i nakken.
Treningsbanen vår for å konkurrere med flinke kremmere fra Danmark er ikke elektrifisering av olje og Gass felt. Det er greie og viktige prosjekter det, men har lite med å trimme ned kostnadene i konkurranse med sultne danske, engelske, franske eller spanske utøvere.
Vi har en viktig treningsbane i Metcenteret i havet utenfor Haugesund/Karmøy. Unitech Zefyros (tidl. Hywind Demo) er hjem for mange bedrifter som satser innen havvind og demonstrerer nye produkter. Den er et oppkoblingspunkt for nye flytende turbiner som Tetraspar som fører til økt norsk innhold og ikke minst for Flagship, verdens største flytende vindturbin med over 70 % norsk innhold som etter planen skal kobles opp i 2022.
Gjennom disse prosjektene slipper flere til, vi får en bredere leverandør kjede og dermed også frittstående leverandører av store og små tjenester som en motvekt til konjunktur utsatte O & leverandør kjeder. AS Norge må trenes på masseproduksjon og leveranse av et utall tjenester som kan inngå i en global handel utover det å levere til kun one-off prosjekter som vi har gjort altfor lenge.
Investerer ikke
Men dette står i fare fordi vi – AS Norge – investerer ikke. Vi har trua på at dette skal ordne seg så lenge Forskningsrådet får delt ut noen millioner her og der og så får industrien stå for resten. Vi jogger videre på en svingete vei langs dype fjorder uten joggesko.
Der hvor en bedrift eller idrettsutøver vill vært proaktiv og investert og trent, er vi som nasjon reaktiv. Det er nedarvet i vårt DNA at vi ikke skal investere før behovet har vært der en god stund. Vi retter en veisving og lager litt nett her og der med et 10–20 års leveringstid. På 1960-70-tallet gjorde noen få noen svært viktige beslutninger som gav oss en oljevelstand verden ikke har sett maken til. Det er slik det er. Noen må tørre, noen må ville, noen må se de viktige kritiske detaljene som må på plass. Vår investering de neste fire år er avgjørende for at vi skal vinne maratonløpet vi har startet.
Uavhengig av politisk farge, politisk kutyme og regler så må støtte apparatet for Norske utøvere være sammensveiset med en fremoverlent og samkjørt finans, energi og næringspolitikk som tør satse på havvind som en av våre viktigste konkurransearenaer.
Lykke til med regjeringskabalen!
.jpg)
Enova: Gir to milliarder til Goliatvind
