Fredrikstad Seafoods starter landbasert oppdrett

Norges første landbaserte lakseoppdrett: Plastbiter og bakterier skal hindre massedød

Nordic Aquafarms planlegger 19 ganger så stort oppdrettsanlegg i USA.

Bernt-Olav Røttingsnes, daglig leder i Fredrikstad Seafoods, er klar til å sette ut den første smolten.
Bernt-Olav Røttingsnes, daglig leder i Fredrikstad Seafoods, er klar til å sette ut den første smolten. (Eirik Helland Urke)
EKSTRA

Nordic Aquafarms planlegger 19 ganger så stort oppdrettsanlegg i USA.

Hei, dette er en Ekstra-sak som noen har delt med deg.
Lyst til å lese mer? Få fri tilgang for kun 199,- i måneden.
Bli Ekstra-abonnent »

Fredrikstad Seafoods anlegg er fylt opp med både ferskvann og saltvann fra Glomma. Om kort tid settes den første laksesmolten fra Vestlandet ut i tankene på det som er Norges første fullverdige oppdrettsanlegg for laks på land. 

Anlegget består av to ytre ringer med basseng til laksen med skillevegger som skal flyttes ettersom fisken blir større - et slags slusesystem. Rommet er belyst med et blå-lilla lys som skal stimulere fiskens vekst.

I midten, med et areal som er nesten like stort som tankene fisken skal holdes i, er en betongtank som skal fylles med 470 kubikkmeter plastbiter. Plastbiter er vanligvis ingen bra ting for livet i havet. Disse plastbitene skal imidlertid redde liv. Vannrensende bakterier fester seg til plasten og utgjør et biofilter som det resirkulerte vannet fra tankene skal siles gjennom.

Å holde vannet rent er en av de største utfordringene med landbaserte anlegg. Om de ikke klarer det, kan all fisken dø. Teknisk sjef Martin Gretland er spesielt opptatt av hydrogensulfid som dannes dersom vannet blir stille og oksygenfattig.

– Problemet med hydrogensulfid er at det dannes som en liten boble, og hvis den sprekker, dør fisken. Og da dør all fisken. Så det er katastrofe, sier Gretland.

Martin Gretland viser fram biofilteret der plastbiter og bakterier skal rense vannet. Foto: Eirik Helland Urke

Tåler prisfall

Lukrative laksepriser gjør det likevel verdt risikoen å drive på land.

En stadig økende etterspørsel etter laks, men stagnerende produksjon som følge av lus og problemer, har ført til høyere priser, og har gjort det lønnsomt å flytte lakseproduksjonen på land. Eksportprisen er nå omtrent 57 kroner kiloen. 

– Jeg tror ikke det er dyrere å bygge på land enn å vokse videre i sjø. Vi lever godt med lakseprisene som er nå, og tar høyde for lavere priser enn de som er i dag, sier daglig leder Bernt-Olav Røttingsnes, som ikke vil si hvor lave prisene må bli før produksjonen blir ulønnsom.

Anlegget i Fredrikstad skal i første omgang produsere om lag 1500 tonn sløyd laks i året, men skal ha en kapasitet på 6000 tonn i året. Andre del av anlegget skal stå ferdig til sommeren. I tillegg har de bygget et slakteri på tomta og planlegger å bygge eget smoltanlegg.

Det er det andre oppdrettsanlegget til eierne Nordic Aquafarms. Det første, Sashimi Royal, sto ferdig i Danmark i 2017 og produserer 1000 tonn i året av arten yellowtail kingfish. 

I tillegg planlegger selskapet to større anlegg i USA.

 Ti 25 meters svømmebasseng: TU var også på anlegget i fjor

Flytter veksten

Til forskjell fra sjøbasert lakseoppdrett, er det få naturgitte fortrinn i Norge som tilsier at den landbaserte produksjonen bør ligge her i landet. Nordic Aquafarms neste anlegg, som er 18 til 19 ganger større enn det i Fredrikstad, kommer derfor til å ligge i Maine i USA, der et stort lokalt marked på 50 millioner mennesker kan nås med lastebil innen 12 timer. 

Bernt-Olav Røttingsnes i vanninntaket til Fredrikstad Seafoods som ligger seks meter under bakkenivå. Foto: Eirik Helland Urke

Maine-anlegget skal etter planen stå ferdig i 2021. I tillegg har de fått opsjon på ei tomt nord i California hvor de planlegger et anlegg med kapasitet på 22.900 tonn årlig produksjon. 

De virkelig store landbaserte anleggene kommer til å bli lagt nær markedene, der transportkostnadene er lave og man unngår toll, trolig ikke i Norge. Den norske lakseproduksjonen kommer ikke til å flytte ut, men muligheten til å produsere laks på land flytter framtidig vekst ut av landet, tror Røttingsnes.

– Jeg tror ikke næringen flytter ut av Norge, men den flytter noe av veksten ut av Norge, sier han.

Brakkvann

Fordelen med landbasert oppdrett, er at man kan kontrollere forholdene bedre enn i sjøen. I Fredrikstad tar de inn vann fra to kilder - ferskvann som renner rett ved anlegget og saltvann fra 24 meters dybde 750 meter lenger opp i elven. De dypere vannlagene i elven består nemlig visstnok av saltvann. Ifølge Gretland er det mulig å fiske torsk et godt stykke opp i elven.

Først renses inntaksvannet gjennom en tromler med finmaskede duker som skiller ut partikler større enn 10 mikrometer, før vannet renses med ozon og UV.

Ferskvannet og saltvannet blandes så slik at saltinnholdet blir 13 promille, i motsetning til sjøvann som har over 30 promille saltinnhold. I utgangspunktet lever laksen i ferskvann og saltvann i ulike stadier av livet, men i Fredrikstad mener de en mellomting er bedre.

Hensikten er at laksen ikke skal bruke energi på å stabilisere saltinnholdet i kroppen.

Oksygenet tilsettes vannet for at bakteriene ikke skal produsere hydrogensulfid. Foto: Eirik Helland Urke

Film på veggene 

Anlegget er et såkalt RAS-anlegg som skal resirkulere opp mot 95 prosent av vannet som pumpes inn. Resirkuleringen skjer blant annet gjennom biofilteret i midten av anlegget, der bakteriene spiser avfallstoffer fra laksen. I prosessen tilsettes også oksygen til vannet.

En av plastbitene som de vannrensende bakteriene skal feste seg til. Formen gjør at biten får størst mulig overflate. Foto: Eirik Helland Urke

Planen var at den første smolten skulle settes ut i desember i fjor, men noen siste justeringer forsinket produksjonsstarten. Blant annet festet de en tynn film på veggene i karene hvor laksen er, for å ha en jevnest mulig overflate på veggene. 

På tross av all rensingen av vannet før det tas inn, er det brunt når det flyter i tankene. Det betyr ikke at det er skittent, men det kan likevel hindre sikten ovenfra. Derfor skal de ha små ROVer med støvsugerfot kjørende på bunnen av anlegget for å samle skit. 

– Det er rett og slett små traktorer som vi kan kjøre rundt i kanaler som vi ikke har kontroll på fra toppen, sier Gretland og fortsetter:

– Vi har coatet vegger og viktige kanaler, og har hele tiden fokus på å finne områder hvor det kan bli stillestående vann. Vi prøver hele veien å unngå at vi får steder hvor skiten kan samle seg. Det er det det går mest på.

Likevel vil han ikke garantere at den farlige hodrigensulfiden ikke dannes.

– Man skal aldri være cocky og si at det aldri kommer til å skje, det er viktig å ha fokus på det hele tiden, sier Gretland.

Kommentarer (0)

Kommentarer (0)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå