- Av Kjell Roland og Ola Nafstad, Norfund
Teknisk Ukeblad har i nettutgaven 25.6. et oppslag om Riksrevisjonens undersøkelse av norsk bistand til ren energi. Oppslaget etterlater et inntrykk av sterk kritikk av Norfund, som ikke har grunnlag i realitetene.
De prioriterte innsatsområdene i ren energi-initiativet var først og fremst kapasitetsbygging, energiplanlegging, tilrettelegging etc., som skulle forbedre rammebetingelser for å gjøre det attraktivt for investorer å bygge kraftverk i de syv landene som initiativet omfattet.
Norfund var ikke direkte omfattet av initiativet, og hadde ingen instruks om spesielt å prioritere de syv landene som initiativet omfattet. Riksrevisjonen finner at Norfund har investert en relativt liten andel i de syv landene i den aktuelle perioden.
Dette er riktig, men reflekterer, som Riksrevisjonen selv også påpeker, at en ikke lykkes i å etablere rammebetingelser som gjør det tilstrekkelig attraktivt for kommersielle aktører å investere i kraftverk i disse landene.
Resultater, ikke rapporter
Vi er enige med Riksrevisjonen i at det er skuffende at den omfattende innsatsen i ren energi-initiativet i liten grad har materialisert seg i økt energitilgang i fattige land. Å øke tilgangen til energi er avgjørende for utvikling, økonomisk vekst, og ikke minst bekjempelse av fattigdom.
Alle utviklingsland prioriterer energiutbygging, men utbyggingstakten ligger langt etter veksten i landenes behov. Å øke tilgangen til energi i fattige land er noe av det viktigste vi kan bidra til i utviklingspolitikken.
Utfordringen er å skape resultater på bakken, ikke skrive nye rapporter. Noe det viktigste som mangler for å lykkes med energiutbygging i disse landene er selskaper som har økonomisk evne, erfaring i å utvikle, og som kan bygge og drive kraftverk.
Jevnt over øker energibehovene i Afrika sør for Sahara med 10-15 prosent hvert eneste år. Eksempelvis anslår Tanzanias myndigheter at kraftetterspørselen øker fra vel 5.000 GWh i 2013 til rundt 40.000 GWh i 2035.
Kenya forventer en vekst i kraftetterspørselen fra vel 7.000 GWh i dag til 92.000 GWh i 2030. Mosambik forventer en økning fra vel 3.000 GWh i dag til 22.000 GWh i 2026.
Bygges for lite
Det bygges hele tiden for lite, og lite av det som bygges er fornybar energi. Økt utbygging av sol-, vind- og vannkraft er viktig. Scatec Solars nye solkraftverk i Rwanda åpner nå i sommer. Dette er det første storskala solkraftverket i Øst-Afrika, med en kapasitet på 8,6 MW.
Kraftverket er det fjerde i et samarbeid mellom Scatec Solar, Norfund og livsforsikringsselskapet KLP. Uten en langsiktig og målrettet innsats og deltakelse fra private industrielle og finansielle partnere, ville ikke det ikke ha vært mulig å realisere disse kraftverkene.
Innen vannkraft har Norfund og Statkraft nylig forlenget samarbeidet gjennom SN Power for ti nye år. SN Power vil dreie nyinvesteringene mot fattigere land, herunder Afrika sør for Sahara. Agua Imara er etablert med regionalt kontor i Mosambik for å utvikle prosjekter i regionen, og har allerede en investering med stort utviklingspotensial i Zambia.
Nylig er det også besluttet å bygge to store vindkraftverk i Kenya, der Norfund har vært drivende for utvikling og finansiering. I Sør-Sudan er Norfund i gang med å utvikle landets første store vannkraftverk, som skal forsyne hovedstaden Juba med energi.
Flere prosjekter er under utvikling. Samlet sett er Norfunds energiinvesteringer de siste årene gradvis flyttet mot fattigere land i Afrika, og forent fattigdomsbekjempelse med en klimavennlig energiutbygging.
Viktige norske bidrag
Det er krevende å utvikle aktører som kan og vil bygge kraftverk i fattige land. Som kapitaleksportør og energinasjon har Norge mye relevant erfaring, kunnskap og kompetanse. Gjennom selskaper som blant annet SN Power, Agua Imara og Scatec Solar har vi lykkes i å skape viktige industrielle aktører.
Vi må samtidig også innse at energiutfordringene i Afrika sør for Sahara er større enn det som realistisk kan dekkes av fornybare kilder alene. Fossilandelen av ny krafttilgang har vært økende i flere år. Fossile energialternativ vil også i framtiden være dominerende, enklest og ofte billigst. Kull er en internasjonal handelsvare og prisene er lave.
Mange land har egne kullressurser som de ønsker å utnytte. Kullkraft er derfor ofte førstevalget for utviklingsland med raskt økende kraftbehov. I foreliggende nasjonale planer skal Mosambik, Kenya og Tanzania til sammen bygge ut om lag 8300 MW kullkraftkapasitet fram mot 2030.
Det bygges også en rekke tungolje- og dieselbaserte kraftverk, særlig ved storbyer, for å dekke kortsiktige økende behov. Bare i og rundt Nairobi settes i 2014 tre oljekraftverk med en samlet kapasitet på 170 MW i drift.
Karbonfotatrykket til landene i Afrika sør for Sahara er likevel mikroskopisk sammenlignet med Vesten og BRICS-landene. Vi må akseptere at dette øker, for å gi rom for økonomisk utvikling.
Viktige grep kan imidlertid begrense veksten i CO2-utslipp: Flere land i Øst- og Vest-Afrika har påvist store gassreserver.
Mer gass
Gass kan nær kan halvere CO2-utslippene per produsert kWh sammenliknet med kull. Land med egne gassressurser ønsker å anvende gass innenlands som bidrag til egen økonomisk utvikling.
Norfund vurderer å finansiere utbygging av gasskraft, forutsatt at vi kan ha en addisjonell rolle og bidra til utbygging av renere energi enn hva som ellers vil være tilfellet.
Som Riksrevisjonens rapport påpeker har gavebistanden og institusjonsbyggingen knyttet til ren energi i overraskende liten grad materialisert seg i økt energitilgang i fattige land.
La oss håpe at lærdommene nå bidrar til at innsatsen rettes mot tiltak som faktisk øker kraftproduksjonen i fattige land.
