Vindkraft og klima

Sant og usant om vindkraft. Er egentlig vindkraft miljøvennlig?

Hva er sant om vindkraft? Sprer vindkraft mikroplast, og erstatter det egentlig kullkraft?  Vi har sjekket de mest diskuterte punktene.

Er norsk vindkraft egentlig miljøvennlig? Her fra Statkrafts anlegg på Fosen.
Er norsk vindkraft egentlig miljøvennlig? Her fra Statkrafts anlegg på Fosen. (Foto: Ole Martin Wold, Statkraft)

Hva er sant om vindkraft? Sprer vindkraft mikroplast, og erstatter det egentlig kullkraft?  Vi har sjekket de mest diskuterte punktene.

Hei, dette er en Ekstra-sak som noen har delt med deg.
Lyst til å lese mer? Få fri tilgang for kun 235,- i måneden.
Bli Ekstra-abonnent »

TU har gjennomgått ni viktige påstander om vindkraft. Hva er riktig og hva er galt?

Tilhengerne mener vindkraften er avgjørende for å redde miljøet. Motstanderne mener vindkraft ødelegger naturen og heller ikke redder klimaet. Hva skal man tro?

Teknisk Ukeblad har faktasjekket ni omstridte påstander om vindkraft.

  1. Vindkraft sprer mikroplast
  2. Vindkraft sprer farlige kjemikalier
  3. Infralyd fra vindturbiner gjør deg syk
  4. Vindkraft dreper fugler
  5. Vindkraftverk skaper ingen jobber
  6. Vindkraft tar enorme areal
  7. Å bygge vindkraft i Norge har ingen klimaeffekt
  8. Vindkraft gir dårlig forsyningssikkerhet
  9. Norge trenger ikke mer kraft

1) Vindkraftverk sprer mikroplast

På sosiale medier har det spredt seg en oppfatning om at vindmøller skaper mye mikroplast som sprer seg i naturen. Mikroplast er små plastpartikler på størrelse fra 5 millimeter til 1 mikrometer. Mikroplast lar seg vanskelig bryte ned, og spredningen er et alvorlig miljøproblem.

Men hvor kommer mikroplasten fra? Er vindkraft en viktig kilde?

Turbinblader kan bli slitt av vær og vind. Blir slitasjen stor nok, vil maling begynne å flasse av. Foto: Fred. Olsen Renewables

FNs miljøprogram har anslått at det årlig blir brukt 4360 tonn direkte fremstilt mikroplast i kosmetikkprodukter bare i EU (inkludert Norge og Sveits), der mesteparten av disse er laget av polyetylen. Kosmetikkprodukter regnes slik som en viktig kilde til mikroplastforurensing.

Men mikroplast kan også dannes når større plastgjenstander brytes ned til mindre bestanddeler. Det skjer for eksempel når gummi slites av hjulene på bilen ved kjøring på bilvei og ved vasking av plastbaserte klær i vaskemaskin.

Ifølge Verdens naturvernunion (IUCN) stammer 35 prosent av mikroplasten i verden fra syntetiske klær, 28 prosent fra bildekk og 24 prosent fra støv i byer.

I Norge slippes det årlig ut 19.000 tonn mikroplast, ifølge Miljøstatus Norge. 40 prosent av dette igjen, vel 8000 tonn, antas å komme fra slitasje av bildekk. Gummigranulat fra kunstgressbaner bidrar med 6000 tonn, mens tekstiler bidrar med vel 1000 tonn.

TU har tidligere skrevet omfattende om hvorfor bildekk er den største kilden til mikroplast i Norge.

Men hvor mye mikroplast kommer fra norske vindturbiner? Noen egne vitenskapelige studier finnes ikke. Anslagene varierer fra 241 tonn i året til 174 kilo i året for alle de 1164 norske turbinene.

Det største anslaget verserer på Facebook-siden Motvind. Siden har nesten 50.000 medlemmer, og her deles en graf som viser at et turbinblad årlig slipper 69 kilo mikroplast. En turbin med tre rotorblader vil dermed slippe 207 kilo mikroplast i året, ifølge mannen som har delt innlegget.

Per mai 2021 er det 1164 vindturbiner i drift i Norge. Legger vi Facebook-anslaget til grunn, slipper altså norske turbiner årlig ut 241 tonn plast Om anslaget er riktig, utgjør det 1,2 prosent av all mikroplastforurensningen i Norge.

På Facebook-sidene til Motvind sirkulerer en påstand om at norske turbiner skaller av 207 kilo plast hver i året.

Tallet på 207 kilo per turbin er imidlertid et uautorisert anslag gjort av en privatperson, og det står i skarp kontrast til de tall bransjen selv opererer med. Fred. Olsen Renewables har gjort en beregning som viser at blader utsatt for sterk erosjon maksimalt slipper 0,2 kilo mikroplast i året. Antar vi at alle norske vindturbiner er utsatt for slik sterk erosjon, vil det utgjøre 0,7 tonn i året.

TU har tidligere omtalt slik erosjon på vindturbiner.

Men ikke alle turbiner er like sterkt utsatt for erosjon, og ifølge den danske turbinprodusenten Vestas er den maksimale avslipingen per blad enda mindre enn hva Fred. Olsen anslår: Vestas’ anslag ligger på 50 gram per blad per år, i all hovedsak maling og ikke plast.

Skal vi tro Vestas’ tall er det årlige utslippet av mikroplast fra 1164 norske vindturbiner dermed ikke 241 tonn, men omtrent 174 kilo. Det tilsvarer 0,0009 prosent av norske mikroplastutslipp.

Ettersom bransjen og Motvind opererer med så ulike tall, har Teknisk Ukeblad bedt forskningsleder Jens Kjær Jørgensen ved Sintefs avdeling for materialer og nanoteknologi om å uttale seg om de ulike anslagene. Han mener anslagene som verserer på facebook ikke står til troende.

– En slitasje på 69 kilo per blad per år er helt ut av alle proporsjoner, sier Jørgensen til TU.

– Det tilsvarer at én millimeter med belegg på et areal på omtrent 70 kvadratmeter slites av hvert år. Det er et mye større areal enn det som er utsatt for erosjon selv på de største bladene. Hadde det vært riktig, ville det for øvrig ikke vært økonomisk bærekraftig, sier Jørgensen.

Han mener tallene til Fred. Olsen Renewables er mer realistiske.

– Fred. Olsen anslår slitasje på et 10 centimeter bredt felt i et 20 meter langt felt ytterst på bladene. Det tilsvarer et slitasjefelt på 2 kvadratmeter og at det da slites vekk 2 kilo maling på 10 år. Det virker langt mer plausibelt, sier han.

– En må ikke glemme at det er en veldig stor økonomisk belastning for vindkrafteierne å vedlikeholde disse bladene. Dersom de slites ned veldig fort, reduserer det både energiproduksjonen og øker kostnadene. Skal du drive med vindkraft, kan du ikke ha så grov slitasje, sier han.

Nylig publiserte Motvind en rapport om plastforurensning fra vindturbiner. I rapporten hevdes det at det årlige utslippet av mikroplast fra norske vindturbiner er 24,8 tonn. Forfatterne av rapporten karakteriserer estimatet som «forsiktig.» Rapporten er skrevet av tre privatpersoner, og organisasjonen Motvind sier til TU at de ikke står bak rapporten, men at de bare er med på å distribuere den.

Jens Kjær Jørgensen i Sintef mener anslaget om at norske vindturbiner årlig slipper ut 82 tonn mikroplast, ikke står til troende. Foto: Sintef

Anslagene i rapporten er basert på at hver norske vindturbin årlig mister 62 kilo plast. Dette anslaget er igjen basert på en studie fra universitetet i Strathclyde i Skottland, der man utsatte en materialprøve for ulike mengder regn.

Men ifølge forskerne bak den skotske studien er det imidlertid ikke mulig å gjøre den typen overslag basert på deres studie som medlemmene av Motvind har gjort i sin rapport.

I en e-post til TU viser de til at deres studie er basert på et såkalt worst-case-scenario, der man antok at turbinen til enhver tid, året rundt, roterte i full hastighet og der coatingen, det beskyttende malingslaget på turbinbladet, allerede var slipt av, slik at plastlaminatet under var direkte eksponert for vær og vind hele tiden. Dette er ikke normale driftsforhold for en vindturbin, og med mindre man antar at bladene aldri blir vedlikeholdt, skal coatingen heller ikke være slipt av.

– Det er ikke mulig å gjøre anslag for hele turbinbladet basert på vår studie, skriver professor Margaret Stack, en av forskerne bak den skotske studien, i en e-post til TU.

Den skotske studien tok dessuten utgangspunkt i en materialprøve tatt fra den ytterste delen av bladet, den som roterer i aller høyest hastighet. De delene av bladet som er nærmere navet, roterer naturlig nok i lavere hastighet.

– Man kan ikke bruke våre kalkulasjoner for å beregne plasttapet for hele bladet, skriver professor Stack til TU.

Dersom man likevel antar at beregningen i Motvind-rapporten er rett, og at norske vindturbiner årlig slipper 24,8 tonn med plast, utgjør dette bare 0,13 prosent av de 19000 tonnene med mikroplasten som spres fra landbaserte kilder i Norge.

Norske Framtiden i våre hender (FIVH) jobber for å stanse forurensning fra mikroplast. Kommunikasjonsrådgiver Knut-Erik Helle i FIVH mener vindturbiner ikke er noen viktig kilde til forurensning fra mikroplast.

– Nei det er det ikke. De små mengdene mikroplast som kommer fra vindturbiner, kan ikke måle seg mot andre store kilder for avskalling av plast. Det gjelder alle bygg, alle oljeinstallasjoner, alle båter og skrog. Det finnes ingen mulighet for at akkurat mikroplast fra avskalling fra vindturbiner vil komme opp i noe stort tall sammenliknet med de kildene vi kjenner til, sier han.

– Mikroplast kommer i så uhorvelig store mengder fra bildekk og småbåter at vindturbiner aldri vil komme til å være i nærheten av like viktig som forurensningskilde, sier han.

I 2018 gjorde et knippe kinesiske forskere en feltstudie der de kartla mikroplast i området rundt en havvindpark i Kina. Forskerteamet, som er tilknyttet Nanjing-universitetet, gjorde undersøkelser av andelen mikroplast i sjøvannet og sedimentene rundt vindparken. Resultatet overrasket dem. Ifølge studien, som er publisert i Marine Pollution Bulletin, var faktisk andelen mikroplast i sjøen der vindmøllene sto, lavere enn andelen mikroplast som ble funnet i tilsvarende havområder utenfor parken. Andelen mikroplast som ble funnet, var i all hovedsak fibermaterialer. Mellom 68 prosent og 75 prosent av mikroplasten de fant, besto av slike materialer. Resten av plasten besto i hovedsak av granulater. På denne bakgrunnen konkluderte forskerne med at mikroplasten de fant måtte stammer fra utslipp fra land, i all hovedsak fra klær og kunstfiber, og i svært liten grad fra vindparken.

Konklusjon: Vindkraft er ikke en viktig kilde til mikroplast og bidrar med all sannsynlighet med helt neglisjerbare mengder mikroplast, sammenliknet med andre kilder.

2) Vindkraft sprer farlig bisfenol A

I forlengelse av diskusjonen rundt mikroplast hevder flere at vindkraft sprer farlige kjemikalier, blant annet bisfenol A. Bisfenol A (BPA) er et industriframstilt kjemisk stoff som er mye brukt i polykarbonatplast, en type plast som igjen er mye brukt i engangsbestikk, plasttallerkener, plastglass og i beholdere for mat og drikke. BPA anvendes også i epoxyharpiks, som brukes som beskyttende overflatebehandling innvendig i metallbokser (hermetikk).

Polykarbonatplast er ikke i bruk i turbinblader, men det er epoksy, en type kunstharpiks som også brukes i plastbåter, gulvbelegg, maling, lim og i elektriske komponenter. I likhet med polykarbonatplast inneholder også epoksy bisfenol A.

Slitasje av bildekk bidrar årlig med 8000 tonn mikroplast.

Ifølge Miljødirektoratet brytes Bisfenol A forholdsvis lett ned i vann og er ikke særlig bioakkumulerende. Stoffet er imidlertid mistenkt for å ha hormonforstyrrende og reproduksjonsskadelige effekter på dyr og mennesker. Bisfenol A er tidligere funnet i elver, innsjøer og sedimenter i Europa.

I en undersøkelse fra 2004 ble bisfenol A påvist i slam og sedimenter (bunnslam) fra Mjøsa, Drammenselva, indre Drammensfjorden og i sedimenter langs norskekysten. Bisfenol A er også påvist i fisk i de samme områdene og i blåskjell og torskelever langs kysten. I nærheten av enkelte store befolkningskonsentrasjoner ble det påvist noe forhøyede nivåer i sedimenter.

I den tidligere nevnte rapporten om mikroplast, som distribueres av Motvind, spekuleres det på om vindkraft kan være en kilde til bisfenol A-forurensning. Rapporten inneholder likevel ingen kilder som dokumenterer spredning av bisfenol A fra vindturbiner, heller ingen anslag over hvor mye bisfenol A som eventuelt kan spre seg fra slike turbiner. Rapporten nøyer seg med å peke på at dette kan være et problem. Rapporten er skrevet av tre engasjerte privatpersoner, og selv om den distribueres av Motvind, sier Motvind at de som organisasjon ikke vil gå god for innholdet. TU har forsøkt å få tak i forfatterne bak rapporten, men vår henvendelse er ikke blitt besvart.

Dersom vindkraft skulle være en kilde til spredning av bisfenol A, måtte det eventuelt skje gjennom slitasje av rotorblader. Men som vi har sett over, er vindkraft en helt marginal kilde til spredning av mikroplast. Motvind-rapporten anslår at det årlig spres 24,8 tonn med plast fra norske vindturbiner og baserer seg på en materialstudie fra Skottland. Men forskerne bak den skotske studien sier til TU at det ikke er mulig å gjøre den type totaloverslag som er gjort i den norske rapporten, basert på deres studie.

– Det er ikke mulig å gjøre anslag for hele turbinbladet basert på vår studie, skriver professor Margaret Stack, en av forskerne bak den skotske studien, i en e-post til TU.

Dersom vi likevel legger Motvind-rapportens anslag for mikroplastforurensning fra vindkraft til grunn, og antar at det årlig spres 24,8 tonn med plast fra norske vindturbiner, utgjør dette bare 0,13 prosent av all mikroplasten som spres fra landbaserte kilder i Norge.

Vindbransjen selv mener vindkraft er en neglisjerbar kilde til spredning av bisfenol A. De viser til at epoksyforbindelsene som inneholder bisfenol a, i svært liten grad slites av bladene: «Studier og erfaringsdata viser at det som slipes av et vindturbinblad, årlig vil inneholde maksimalt 0,5 milligram bisfenol A, som er et virkestoff i epoksylim», skriver Norsk vindkraftforening (Norwea) på sine hjemmesider.

Forsker Jakob Ilsted Bech ved Danmarks tekniske universitet (DTU) har forsket på erosjon av rotorblader og sier til TU at problemet er større offshore, der rotorene er større og har større hastighet. Han sier erosjonen i all hovedsak oppstår i perioder med ekstremvær. Reduserer man rotorens hastighet med 30 prosent under slike værhendelser, kan erosjonen nesten elimineres, sier han.

TU har ikke funnet noen offisielle kilder som hevder at vindturbiner er en viktig kilde for spredning av bisfenol A. Både britiske og norske helsemyndigheter peker i stedet på drikkeflasker av plast, sammen med plast som brukes til innpakning av mat, altså polykarbonatplast. Ifølge FHI får vi i oss bisfenol A «fra mat og drikke som har vært oppbevart i plastbeholdere og bokser med innvendig plastbelegg.» Miljødirektoratet er enig: «Polykarbonatplast, som brukes i byggeprodukter, plastbeholdere for mat og drikke, elektroniske apparater og utstyr til biler, er den største kilden til bisfenol A», konkluderer Miljødirektoratet. Polykarbonatplast er ikke i bruk i turbinblader.

Konklusjon: Den viktigste kilden til spredning av bisfenol A er ifølge miljø- og helsemyndighetene polykarbonatplast. Slik plast er ikke i bruk i rotorblader, men finnes i plastbestikk, plasttallerkener og annen plast for oppbevaring av mat og drikke. Det finnes ikke dokumentasjon på at vindturbiner er noen viktig kilde for spredning av bisfenol A.

3) Infralyd fra vindkraft kan gjøre deg syk

Infralyd fra vindkraftverk har lenge vært et omstridt tema:.Ulike undersøkelser har tidligere vist at en del mennesker – men langt fra alle – som bor i nærheten av vindkraftverk, relaterer stresslidelser, som hodepine og søvnproblemer, til kraftverkene og tror dette kan ha sammenheng med infralyd.

Også i Norge har infralyd vært et tema.

Da Trønder Energi bygde sitt omstridte vindkraftverk på Frøya i Sør-Trøndelag, var flere motstandere ute og hevdet kraftverket ville skape helsefarlig infralyd. En av disse var fastlege og Rødt-politiker Steven Crozier, som omtalte kraftverket som «terror».

En fersk studie fra Finland, der man kartla infralyd fra to vindkraftverk, viser imidlertid at infralyd fra vindkraftverk ikke er helseskadelig.

– Infralyden vi målte ved vindkraftverkene, kan ikke forklare fysiologiske reaksjoner som stress og hodepine, sier Panu Maijala, en av forskerne bak studien, til Teknisk Ukeblad (TU).

Resultatet er nylig publisert i The Journal of the Acoustical Society of America og føyer seg inn i rekken av studier som de siste årene har vist at infralyd fra vindturbiner er ufarlig.

– Resultatene fra Finland er på linje med hva andre har vurdert tidligere, sier førsteamanuensis Christian Seijer Pedersen ved Aalborgs universitet til TU. Han sier det er konsensus i forskningsmiljøene om at infralyd som kommer fra vindkraftverk, ikke er farlig.

TU har tidligere omtalt den finske studien, som ble finansiert gjennom offentlige forskningsmidler. Studien er basert på et årelangt måleprogram, der man kartla hvor mye infralyd som kom fra to finske vindkraftverk og hvordan disse lydene påvirket mennesker som ble utsatt for dem. Forskerne undersøkte også om de fant stressreaksjoner hos personene de utsatte for vindkraftens infralyd, uten å finne det.

– Under de forholdene vi kartla, hadde ikke infralyd noen helseeffekt, sier Panu Maijala til TU. Han har en doktorgrad i akustikk fra det tekniske universitetet i Tampere og har jobbet med studien i flere år.

Infralyd er lydbølger med så lav frekvens at mennesker ikke kan høre den. Illustrasjon: Hi-fi Klubben.

Men hva er egentlig infralyd?

Infralyd er navnet vi bruker på lyder som har så lav frekvens (hertz) at vi ikke kan høre dem. Generelt kan man si at mennesker oppfatter lyd med frekvens fra cirka 20 Hertz (Hz) til cirka 20 000 Hz. Enkelte dyr, som for eksempel delfiner, kan høre svingninger helt opp til 200.000 Hz. Andre dyr igjen, som for eksempel mus, kan ifølge Store norske leksikon ikke høre basstoner.

Infralyd er altså lyder med så lav frekvens at mennesker generelt ikke kan høre dem.

Men at infralyd ikke kan høres, betyr ikke at den ikke finnes.

– Vi har infralyd nesten overalt rundt oss, forklarer Panu Maijala til TU. Han sier veitrafikk, i likhet med vindturbiner, avgir infralyd. Det samme gjør sterk vind, forklarer han. I byer finner man gjerne en vedvarende infralyd på rundt 70 desibel (dB), som stammer fra vegtrafikk, anleggsarbeid og annet.

Lyder vi ikke kan høre, regnes likevel som mindre skadelige enn lyder vi kan høre. Derfor stilles det eksempelvis ingen krav til hvor høy infralyden kan være fra en motorvei og heller ikke for vindkraftverk.

Kan det likevel tenkes at vindturbiner avgir spesielt irriterende eller skadelige infralyder?

Nettopp dette var det Maijala ville undersøke. Maijala og hans forskerteam fant at de finske turbinene avga en dyp infralyd på under 1,5 Hz, langt lavere lyd enn hva mennesker kan oppfatte. Lyden mente de stammet fra luften som traff de ytterste delene av de roterende bladene på vindturbinene.

Selv om mennesker ikke kan høre infralyd, vil den være mulig å oppfatte om den kommer i veldig høy styrke. Tidligere studier har vist at mennesker kan sanse en infralyd på 2,5 Hz om den kommer i 120 dB. Ved de finske vindkraftverkene målte forskerne en gjennomsnittlig styrke på infralyden til 70 dB. Det tilsvarte det gjennomsnittlige nivået på infralyden de samme forskerne målte fra trafikk og annen støy i sentrum av byen Tampere.

Forskerne gjorde siden randomiserte laboratorieundersøkelser der de utsatte personer for de samme lydene som vindkraftverket avga, altså lydfrekvenser på rundt 1,5 Hz. Men til tross for gjentatte forsøk, klarte ikke forskerne å finne noen sammenheng mellom de fysiske plagene enkelte rapporterte og lyden de ble utsatt for:

– Personer kunne rapportere hodepine når de trodde vi utsatte dem for infralyd, mens de ikke rapporterte noen plager mens infralyden var skrudd på. Svarene de ga, var helt tilfeldige og hadde ingen sammenheng med om de ble utsatt for infralyd eller ikke, forteller Maijala.

– Vi fant heller ingen endring i hjerterytme eller blodtrykk eller andre kroppslige reaksjoner hos personer som ble utsatt for infralyden, forteller han.

Han sier nivået på infralyden fra vindkraftverkene kan sammenliknes med den som finnes i ethvert urbant område.

Er ikke likevel en infralyd på 70 dB ganske høyt?

– Nei, det er veldig lavt, og du kan ikke sanse det på noen måte, svarer Maijala.

Kan du ikke føle vibrasjoner heller?

– Nei, ikke på 70 dB. Men kommer infralyden i styrker over 100 dB, kan man kanskje merke den i noen sammenhenger og i noen miljøer. Men det er veldig sjeldent, sier Maijala.

I 2010 gjorde to forskere ved Aalborg universitets institutt for elektroniske system en liknende studie. De undersøkte infralyd og annen lavfrekvent lyd fra 48 små og store vindmøller i Danmark. De fant at turbiner over 2 megawatt avga mer støy enn mindre turbiner, men ingen indikasjoner på at infralyden turbinene avga var på et nivå som var skadelig.

En av forskerne bak denne studien, førsteamanuensis Christian Seijer Pedersen, mener det ikke finnes noen bevis for at infralyd fra vindkraft er farlig.

– Jeg kjenner ingen troverdig dokumentasjon på at lavfrekvent støy under høreterskelen kan påvirke mennesker. Jeg kjenner heller ikke til tilfeller hvor infralyd fra moderne vindmøller ligger over høreterskelen, sier han til TU. Han viser til at amerikanske og britiske forskere også er enige om dette.

Fastlege Steven Richard Crozier fra Frøya lar seg likevel ikke overbevise. Han viser til forskning, utført tidlig på 1980-tallet, av den amerikanske metrologen Neil Kelley, som antydet sammenheng mellom helseplager og lydbølger fra 2 MW turbiner ved et vindkraftverk i North Carolina i USA. Han avviser at den finske studien beviser at infralyd fra vindkraftverk ikke er farlig.

Panu Majala svarer at laboratorietestene de utførte, var grundige og omfattende. Han viser til at befolkningen i området rundt vindturbinene deltok i testene, også de som hadde bodd der i mange år og rapportert plager som muligens kunne være knyttet til infralyd. Både Crozier og Majala har tidligere uttalt seg til TU om saken.

– Personlig gjorde jeg alt jeg kunne for å bevise at infralyd fra vindkraftverk ville gi kroppslige reaksjoner. Det ville være fantastisk å være den første som viste, i vel kontrollerte laboratoriestudier, at vindkraftlyd virkelig kan ha en effekt, uttalte Majala til TU.

I tillegg til infralyd avgir vindkraftverk vanlig lyd som alle kan høre. Hørbar støy med nivå fra 80 til 110 dB (og over) kan skade hørselen, skriver Den norske legeforening. Til sammenlikning ligger lyden av løv som suser på mellom 30 og 40 dB. En normal samtale tilsvarer omtrent 60 dB.

Støygrensen for vindkraftverk er ifølge Miljødirektoratet 45 desibel. Ifølge vindkraftforeningen NORWEA er gjennomsnittlig støy fra norske vindkraftverk lavere enn dette, rundt 40.

Støy fra veitrafikk er et utstrakt problem i Norge, og ifølge Miljødirektøren er 1,9 millioner nordmenn utsatt for støy fra veitrafikk på over 55 desibel utenfor boligen.

Konklusjon: Infralyd fra vindkraftverk er ikke høyere enn infralyden du finner i enhver stor by. TU har ikke funnet vitenskapelig belegg for at infralyd fra vindkraft kan gjøre deg syk. Forskere vi har snakket med mener det er vitenskapelig konsensus om at infralyd fra vindkraft ikke er farlig.

4) Vindkraft dreper fugler

Ifølge Miljødirektorartet er én av tre norske fuglearter truet og oppført på den såkalte rødlisten. Arealbruksendringer, industrielt landbruk og klimaendringer regnes som hovedårsaker til tilbakegangen.

Sjøfuglene krykkje og lomvi har opplevd en dramatisk tilbakegang og er henholdsvis sterkt truet og kritisk truet. Hovedforklaringen er temperaturstigningen i havet som endrer vekstvilkårene for dyreplankton.

I fjellet har fuglene gått tilbake med 20 prosent siden 2007. Årsakene er fortetting av fjellskogen og klimaendringer som flytter skoggrensen stadig høyere, samt forringelse av leveområder, med hytter og andre utbygginger. I jordbruksområder har 40 prosent av fuglene forsvunnet etter årtusenskiftet, grunnet mer intensivt jordbruk, opprydding av myr og resteareal.

Hva slags rolle spiller vindkraft?

At havørnbestanden på Smøla får påfyll av havørner fra nærliggende områder, har kompensert for de reelle tapene i den lokale bestanden. Det må være et tankekors når man nå har etablert enda flere anlegg langs kysten, f.eks. på Frøya nord før Smøla, og døde havørner og kongeørner blir tilfeldig (!) funnet også andre steder, skriver artikkelforfatterne.
Over 100 havørn er blitt drept av vindkraft på Smøla. Bestanden på Smøla som helhet regnes likevel som stabil. Bilde: Espen Lie Dahl

Vindkraft regnes ikke i seg selv som en viktig årsak til at fuglebestandene går tilbake. Men kraftverk kan i likhet med andre inngrep i naturen føre til ytterligere press på bestandene på flere ulike måter, også ved å påvirke fuglenes byttedyr.

Et eksempel finner vi på Smøla.

Siden 2006 har vindkraftverkene på Smøla drept over 113 havørn, opplyser Norsk institutt for naturforskning (NINA). 400 andre fugler er også registrert drept av kraftverket. De 20 første vindmøllene på Smøla ble satt i drift i september 2002, mens ytterligere 48 vindmøller kom i drift i september 2005. Innenfor selve planområdet, er havørnbestanden nesten eliminert.

 – Her var det 9-10 hekkende par før utbyggingen. Nå er det bare 1 igjen, sier Torgeir Nygård som er seniorforsker i NINA, til TU. Men hvordan kraftverket påvirker bestanden som helhet, på hele Smøla, er mer omstridt:

– For Smøla som helhet virker det som om bestanden er relativt stabil. Det er litt variasjon fra år til år, men vi har ikke funnet noen statistisk signifikant endring hverken den ene eller andre veien, sier Nygård.

En doktoravhandling fra 2014 fant at kraftverkets negative effekt på fuglelivet var begrenset til én kilometers omkrets fra parken.

– Vindparken reduserer overlevelsen blant de voksne (ørnene red.anm.), men det skjer først og fremst innenfor en radius av fem kilometer utenfor turbinene, uttalte fugleforsker Espen Lie Dahl ved NINA til TU da doktorgraden hans var ferdig i 2014. Han mente at havørnbestanden var i vekst på Smøla, men at veksten kanskje gikk noe saktere enn den ville gjort dersom vindkraftverkene ikke var blitt bygd.

Siden Lie Dahl utførte arbeidet sitt, er det gjort færre tellinger på Smøla. Men i 2020 starte NINA nye tellinger for å avdekke langtidseffekter av kraftverket. Arbeidet skal pågå over tre år. I 2020 ble det ifølge NINA funnet 45 par/ territorier, det samme som i 2010. Ifølge Nygård er det innflyttende havørner som holder bestanden oppe.

– Hadde det ikke vært for at det kommer til nye fugler hele tiden, så hadde besteanden antakelig gått ned, forklarer han.

Norsk Ornitologisk Forening (NOF) har egne tellinger, og opererer med andre tall enn NINA. De mener de ser tegn på at bestanden som helhet går ned.

Enkle tiltak kan imidlertid redusere dødeligheten kraftig. I et forskningsprosjekt fant NINA-forskerne at det å male et av rotorbladene svart, hadde dramatisk effekt på kraftverkets dødelighet.

– Vi testet det på Smøla og fant en reduksjon på 70 prosent i fugledød. Det var ganske bra, sier Roelf Frans May, en av forskerne bak studien til TU. Forskningsprosjektet, som er omtalt på NINAs hjemmesider, viser også at andre tiltak som gjør turbinene mer synlige for fuglene, har god effekt.

May mener andre ting, som klimaendringer og arealendringer, er langt viktigere årsaker til fugledød enn vindkraft.

– Det viktigste er arealendringer og klimaendringer som fratar fuglene deres leveområder. Når årstidene endrer seg, påvirker det trekkende fugl som ikke klarer å tilpasse seg tidsnok, sier han.

I 2019 gjennomførte Miljødirektoratet en egen utredning om vindkraft og fugl. Den konkluderte med at vindkraft kan påvirke mange fuglearter, men at konflikter kan «unngås og/ eller reduseres vesentlig med god lokalisering.»

Birdlife International, som er ornitologenes egen internasjonale forening, peker nå ut klimaendringer, sammen med industrielt landbruk, som en av de største truslene mot fuglelivet. Ifølge organisasjonen påvirker det industrielle landbruket nå 74 prosent av fuglebestandene i verden. Organisasjonen peker også på avskoging som et av de største problemene for fuglene. To tredjedeler av verdens fugler lever i skog.

– Vindkraft kan være en del av løsningen for å løse klimakrisen, men da må vi være veldig forsiktige med hvor vi plassere vindkraftverkene, slik at vi unngår de områdene som har størst verdi for fugler og andre arter, konkluderer seniorforsker May i NINA.

Dersom man vurderer ren kollisjonsrisiko, er det ingen tvil om at bygningene våre generelt utgjør en langt større trussel mot fuglebestandene enn vindkraftverkene. Ifølge amerikanske Fish & Wildlife Services, som arbeider for å bevare fugler og fuglearter, dør årlig 600 millioner fugler etter kollisjon med bygninger, bare i USA, hvert år. Til sammenlikning dreper amerikanske vindkraftverk, 234.000 fugler hvert år, ifølge samme kilde.

Bygninger og biler er også et alvorlig problem for fugler i Norge.

– Fritidsboliger med store glassfasader mot terrenget er en uting, uttaler konservator Alf Tore Mjøs til Dagsavisen. Mjøs administrerer all ringmerking av fugl i Norge og er ikke i tvil om hva som er verst for fuglene.

– Ut fra våre data er det grunnlag for å si at minst like mange fugler drepes mot vinduer som dem som drepes av katter, sier Mjøs.

Ofte er det spurver og småfugl som flyr inn i vinduer, men Martin Eggen i NOF forteller også om rovfugler og langtlevende fugler som flyr inn i vinduer.

– Dette er kanskje særlig alvorlig. Når fugler med normalt lang levetid og begrenset reproduksjon blir utsatt for forhøyet menneskeskapt dødelighet, kan det få konsekvenser for bestanden som helhet, sier han.

Da Norsk ornitologisk forening i Vestfold for noen år siden lette etter fugler som var blitt drept i møte med støyskjermer av glass, fant de blant annet fredede arter som dvergfalk og tretåspett.

I tillegg til bygninger og biler, er katter en viktig predator. Ifølge Norsk Ornitologisk Forening (NOF) dreper norske huskatter 7 millioner fugler hvert år. Ifølge en artikkel i anerkjente Nature, dreper katter i USA opptil 4 milliarder fugler årlig.

Konklusjon: Det avgjørende for om vindkraftverk er farlige for fuglebestandene, er om de plasseres i viktige trekkområder og leveområder for fugl. Da kan de representere habitatsødeleggelse, som er en viktig årsak til at fugler dør. For å minimere konflikten mellom fugler og vindkraft er det ifølge NOF viktig at de ikke plasseres der det er mest fugler, og områder med fuglebestander som er mest utsatt for kollisjon og fortrengningseffekt. Avdempende tiltak som gjør kraftverkene mer synlige, kan redusere fugledøden betraktelig.

5) Vindkraftverk skaper ingen jobber

Tilhengere og motstandere av vindkraft strides ofte om hvor store verdier og hvor mange arbeidsplasser vindkraften skaper. Vi skal ikke blande oss i diskusjonen om hva som er mye og hva som er lite, men nøyer oss med å presentere datagrunnlaget.

I 2019 var 14.477 årsverk knyttet til fornybar energi i Norge. Det viser tall Multiconsult har hentet inn på vegne av Eksportkreditt Norge, NORWEP, og Olje- og energidepartementet. Med årsverk menes her personer som utfører inntektsgivende arbeid i fornybarnæringen. For selskaper som også har virksomhet innenfor andre næringer, ble kun den andelen av arbeidsstokken som var knyttet til fornybarnæringene inkludert.

Av de fornybare energikildene i Norge er vannkraft den desidert største. Næringen sysselsatte 7587 årsverk i 2019. Til sammenlikning var 2431 årsverk knyttet til havvind og 1821 årsverk knyttet til landbasert vindkraft.

Samlet sett er det altså ingen tvil om at vannkraften sysselsetter langt flere enn vindkraften, men så er også sektoren større, med over 1400 kraftverk.

Måler man sysselsatt per produsert TWh (terawattime) kommer vindkraften langt bedre ut. Vannkraftsystemet har en normalårsproduksjon på 136 TWh mot en normalårsproduksjon på 13,1 TWh for vindkraft, ifølge Energifakta Norge. For hver TWh vindkraften leverte, ble det altså skapt 139 årsverk, mot 55,7 for vannkraften.

Dette henger selvfølgelig sammen med en stor utbygging av vindkraft i 2019. 42 prosent av årsverkene (765 årsverk) innenfor vindkraften befant seg i 2019 innenfor utbygging. Noen av selskapene som har nytt godt av utviklingen, er Veidekke, Risa, Stangeland-gruppen og Johs J. Syltern, ifølge Multiconsult. Dette er i tråd med internasjonale analyser som viser at vindkraft skaper mange jobber.

Et ankepunkt mot vindkraften har imidlertid vært at disse utbyggingsjobbene er midlertidige.

Når kraftverkene først er ferdigbygd, skaper de langt færre jobber, er argumentet. Det er sant. Men selv når man trekker fra de 765 årsverkene som ble skapt innen utbyggingssegmentet for vindkraft i 2019, er antallet sysselsatte per produserte TWh høyere for vindkraften i Norge enn for vannkraft, med en andel på 80,6 årsverk per produserte TWh mot 55,7 for vannkraften. I en slik målestokk skaper vindkraft flere arbeidsplasser enn vannkraft. I tillegg kommer altså årsverk skapt innenfor den eksportrettede havvindnæringen. Denne er av Multiconsult anslått til 2431 årsverk for 2019.

Multiconsult har beregnet sysselsettingen som er knyttet direkte til vindkraftnæringen. Men ser man på den indirekte sysselsettingseffekten, slik det er vanlig å gjøre for annen industri, er andelen årsverk som vindkraften skaper, enda større. I 2020 laget Vista Analyse en rapport om ringvirkningene av den norske fornybarnæringen på oppdrag fra Energi Norge. De fant at vindindustrien skapte ringvirkninger i form av 6000 sysselsatte innenfor bygg og anlegg, hos leverandører og i handels- og tjenestenæringene i Norge. Fosenutbyggingen alene ga kontrakter lokalt og regionalt på om lag 2,7 milliarder kroner og 45 nye fast ansatte. Driften av norske vindkraftverk forventes å gi 720 millioner kroner i nasjonal verdiskapning i 2022.

Da NRK i 2020 undersøke sysselsettingseffekten av vindkraften i Norge, fant de blant annet at det største kraftverket sysselsatte 40 personer.

– 40 årsverk er betydelig for vår kommune, uttalte ordfører Vibeke Stjern (Ap) i Åfjord.

Spørsmålet er da om disse årsverkene og disse kraftverkene skaper noen verdier?

Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) var verdiskapningen (bruttoproduktet) i vindkraftnæringen 384 millioner kroner i 2017 og 797 millioner kroner i 2018. Ifølge en rapport fra Norconsult er den verdiskapningen forventet å øke til 720 millioner kroner innen 2022.

Verdiskapningen fra vindkraft er voksende i Norge.

Landbasert vindkraft var den fornybarnæringen som omsatte mest penger i 2019: Innenlands skapte landbasert vindkraft en omsetning på 10,5 milliarder, mot 10 milliarder for vannkraften, ifølge Multiconsult. I tillegg kom en eksportomsetning på 1 milliard kroner og en utenlandsomsetning på 2,7 milliarder, har konsulentselskapet beregnet i sin rapport.

Landbasert vindkraft sto slik for en tredjedel av den totale omsetningen av teknologi, utstyr og tjenester i fornybarnæringen i 2019.

I tillegg kommer eksportinntekter fra salg av kraft. I 2020 hadde staten, gjennom Statnett, 2,4 milliarder kroner i såkalte flaskehalsinntekter på krafteksport til utlandet. Det er vanskelig å fastslå nøyaktig hvor mye av den eksporterte kraften som kom fra vindkraft og hvor mye som kom fra vannkraft. Men det som er sikkert, er at mye av den økte kraftproduksjonen de siste årene kommer fra nettopp ny vindkraft. Dette har igjen gjort det mulig for nasjonen Norge å eksportere kraft.

En del kommuner tjener også penger på vindkraften i form av eiendomsskatt. Åfjord henter eksempelvis inn 50 millioner kroner i eiendomsskatt fra Fosenutbyggingen. Statkraft, som eier og driver kraftverket, hevder utbyggingen i tillegg ga lokale og regionale utbyggingskontrakter til en verdi av 2,7 milliarder kroner.

Konklusjon:Norge skaper vindkraften flere jobber per produserte TWh enn hva vannkraften gjør, også om man trekker fra sysselsettingseffekten i utbyggingsfasen. Verdiskapningen av norsk vindkraft er av SSB beregnet til 800 millioner kroner i 2018. Statens flaskehalsinntekter på krafteksport kommer i tillegg.

6) Vindkraft tar enorme areal

Motstandere av vindkraft hevder vindkraftverkene krever enorme areal. I en mye delt video på nettet hevder Miljøvernforbundet at verden årlig må bygge ned et areal på størrelse med halve Norge dersom vindkraft alene skal brukes for å stabilisere verdens CO₂-utslipp.

Anslaget er basert på at en vindturbin legger beslag på 1 kvadratkilometer (km²) areal. Dette anslaget er fulgt slavisk i organisasjonens regnestykke, slik at en park med 30 vindturbiner vil dekke et areal på 30 km² og en park på 100 vindturbiner vil dekke et område på 100 km² og så videre.

Men denne beregningsmåten er ikke riktig, skal vi tro Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), som er det statlige myndighetsorganet som regulerer vindkraften. Arealbruken vil variere i forhold til størrelsen på turbinene som er installert. En turbin på 3 megawatt (MW) tar eksempelvis mer plass enn en turbin på 1 MW. I stedet for å beregne areal per turbin, må man derfor estimere areal per MW, mener NVE og Miljødirektoratet. Miljødirektoratet har også laget et slikt estimat: I 2019 beregnet de den typiske arealbruken per MW til 100.000 kvadratmeter (m²) eller 0,1 km². I Norge er det imidlertid vanlig å installere turbiner på 3 MW, som da vil legge beslag på 0,3 km². Med utgangspunkt i Miljødirektoratets tall, kan vi dermed fastslå at det er plass til tre vindturbiner per kvadratkilometer, ikke bare en, slik Miljøvernforbundet hevder.

Vindmøller, vindkraft, Statkraft, Skottland
I Skottland er vindkraft satt opp i beiteområder som allerede har nødvendige veier og infrastruktur. Foto: Statkraft

Her er det viktig å understreke at tallene til Miljødirektoratet viser til hele planområdet. Planområdet for et vindkraftverk med 3 turbiner på totalt 9 MW er altså omtrent 1 kvadratkilometer. De fysiske inngrepene i naturen, representert ved veier, servicehus, trafo og turbiner, er nødvendigvis langt mindre. Ifølge Miljødirektoratets beregning utgjør de omtrent 2,5 prosent av hele planområdet. De direkte inngrepene av et vindkraftverk med 3 turbiner på til sammen 9 MW er altså 25000 kvadratmeter, skal vi tro Miljødirektoratet.

Noen av organisasjonene som jobber mot vindkraft, hevder likevel at utbyggerne jukser når de beregner arealbruken. I et notat på hjemmesiden til organisasjonen La naturen leve kan man eksempelvis lese at «utbyggerne har sin egen regnemåte». Organisasjonen hevder utbyggerne «ser bort fra» store inngrep som veiskjæringer og fyllinger og at man nesten bare inkluderer oppstillingsplassen til turbinene i arealberegningen: «Som et minstemål må hele planområdet regnes som et industriområde», skriver organisasjonen.

Men skal vi tro Miljødirektoratet og NVE, er altså hele planområdet inkludert i beregningsgrunnlaget. Norsk vindkraftforening opplyser på sine hjemmesider at også de tar utgangspunkt i hele planområdet når de beregner arealbruk. Ifølge foreningen er planområdet for et vindkraftverk med 30 vindturbiner 13 kvadratkilometer.

Men selv om arealbruken til vindkraftverkene kanskje ikke er så stor som motstanderne hevder, er den langt fra ubetydelig. Per mars 2021 er det bygd 53 vindkraftverk her til land,, med en samlet effekt på 4000 megawatt. Til sammen produserer de rundt 10 terawattimer (TWh) med elektrisk kraft i året. Ifølge NVE legger planområdene til disse kraftverkene samlet beslag på et område på størrelse med Oslo kommune. Dette er større areal enn hva tilsvarende vannkraftverk ville ha lagt beslag på: I årene 1974 til 1988 ble vannkraftverket Ulla-Førre bygd i Hjelmeland, Suldal og Bykle kommuner i Agder. Som del av anlegget anla man Blåsjø, et helt nytt, kunstig vannmagasin på 80 kvadratkilometer, midt i fjellheimen. I tillegg kom dammer, anleggsveier og andre store naturinngrep. Kraftverket har en effekt på 2200 MW og produserer i gjennomsnitt 4,4 TWh i året. Det kunstige reservoaret Blåsjø legger alene beslag på 80 kvadratkilometer.

For miljøorganisasjoner som Norges Naturvernforbund og Verdens naturfond (WWF) er det viktigere hvor kraftverkene bygges enn hvor store arealer de teoretisk legger beslag på.

– Vi er ikke generelt imot vindkraft, sier generalsekretær Karoline Andaur i WWF.

– Vi trenger en grønn omstilling, og vi trenger energi fra andre kilder enn fossilt. Vindkraft er slik en del av løsningen, men dagens konsesjonssystem har likevel sviktet naturen.

Hun og WWF mener det må stilles mye strengere krav til hvor vindkraftverkene bygges. Derfor har de fått utarbeidet noen krav til hva slags områder vindkraft kan bygges i.

– Vindkraft må ikke bygges i urørt natur, true verneområder der det er dokumentert uberørt natur, eller viktige leveområder for truede arter, sier hun. Hun peker på at man heller ikke bør bygge vindkraft på en måte som deler opp leveområdene til for eksempel villrein.

Derimot bør det være greit å bygge vindkraft i områder der det allerede eksisterer veier eller annen infrastruktur, mener WWF.

– Det vi har vi sagt, er at man må bygge vindkraft nær infrastrukturen som allerede er bygd, slik at man unngår å bygge der naturen er urørt, forklarer generalsekretæren.

Hun peker også på at det er litt spesielt for Norge at vi bygger vindkraft i urørt natur. I Tyskland og andre europeiske land er det vanligere å kombinere vindkraft med andre næringer, som landbruk.

I Sverige mener Naturskyddsföreningen det er god plass til mer vindkraft. Organisasjonen har anslått at Sverige kan mangedoble sin vindkraftproduksjon uten at det går ut over sårbare naturområder. Ved å bruke 2 prosent av havområdene til havvind og 1 prosent av landområdene til vindkraft, mener organisasjonen man kan øke vindkraftproduksjonen i landet fra dagens 27 terawattimer (TWh) til 126 TWh uten at det går ut over sårbar natur.

Konklusjon: En vindmølle på 3 MW vil ifølge Miljødirektoratet i gjennomsnitt kreve et planområde på 0,3 kvadratkilometer, 10 turbiner på 3 MW vil kreve 3 kvadratkilometer etc. Av dette igjen, utgjør de fysiske inngrepene, som veier, servicehus, trafo og turbiner, i gjennomsnitt 2,5 prosent av planområdet, ifølge Miljødirektoratet.

Les også

7) Å bygge vindkraft i Norge har ingen klimaeffekt

I land som Tyskland og Storbritannia bygger man ut vindkraft for å erstatte fossil energiproduksjon, blant annet fra kullkraft. I Norge er ikke sammenhengen mellom utbygging av vindkraft og avvikling av kullkraft like åpenbar. Tvert imot er vi godt forsynt med vannkraft og trenger ikke vindkraften, mener motstanderne av norsk vindkraft.

Dersom man ser bort fra den kraftutvekslingen som skjer mellom Norge og Europa, er resonnementet riktig. Men sannheten er at Norge er knyttet både til Tyskland og Storbritannia via kraftkabler. Norske energiforskere mener derfor det er liten tvil om at eksport av norsk vindkraft faktisk erstatter kullkraft i disse landene.

I Tyskland øker bruken av vindkraft på bekostning av kullkraft. Energiforskere TU har snakket med, mener norsk krafteksport også presser ut kullkraften. Illustrasjon: TU/ Kilde: Frauenhofer ISE

– En økt produksjon i Norge av fornybar kraft vil redusere bruken av kull i et internasjonalt perspektiv. Den erstatter fossil energi, sier John Olav Tande, som er sjefforsker i Sintef Energi A/S, til TU.

– Det som er typisk for et internasjonalt kraftsystem, er at man hele tiden kjører de kraftverkene som har lavest marginalkostnader. Vindkraft har tilnærmet null marginalkostnad og kjøres slik hele tiden, mens kullkraft og gasskraft har høyere marginalkostnader. Dette skyldes at jo mer kraft du produserer av kull og gass, jo mer brennstoff trenger du. Det gir høyere marginalkostnad. Når det er overskudd av kraft i systemet, vil du kutte ut det som koster mest å drifte først, altså kull og gasskraft. Derfor vil vindkraft og vannkraft med tilnærmet null marginalkostnad fortrenge gass og kull, forklarer Tande.

Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har beregnet at produksjon av 10 TWh norsk vindkraft vil redusere europeiske klimagassutslipp med rundt fem millioner tonn CO₂ årlig. Det tilsvarer utslippene fra hele den norske privatbilparken.

Enkelte motstandere er uenige og peker på at NVEs tall bare er et estimat. En av de som hevder dette er den pensjonerte fagforeningsmannen Hogne Hongset, som mener det er klimakvotesystemet til EU som presser ned utslippene, ikke eksport av norsk kraft.

Men å sette et slikt skarpt skille mellom hva kvotesystemet kan utrette alene og hva ny fornybar kraftproduksjon betyr for redusert kullbruk, går ikke, skal vi tro Norges ledende energiforskere:

Professor Asgeir Tomasgard, som er direktør for NTNUs forskning på energiomstilling, er ikke i tvil om at norsk og svensk krafteksport erstatter kullkraft i Europa. Han mener vi har en «moralsk forpliktelse» til å hjelpe Europa å fase ut kullproduksjonen.

Professor Kristoffer Rypedal ved Norges arktiske universitet viser i en artikkel i VG hvordan økt utbygging av vindkraft har erstattet kullkraft i Tyskland. Også i Storbritannia er det nå i hovedsak vindkraft på land og til havs som har presset kullkraft ut av kraftsystemet. Kvotesystemet bidrar til overgangen fra fossil energi til fornybar energi gjennom å sette en pris på utslipp, og det er ikke til hinder for at fornybar krafteksport fra Norge vil erstatte kullkraft i EU, fastslår Miljødirektoratet.

Naturskyddsföreningen i Sverige mener eksport av vindkraft fra Norden generelt kan bidra til å redusere fossil kraftproduksjon i Europa.

Konklusjon: NVE har estimert at produksjonen av 10 TWh norsk vindkraft i gjennomsnitt vil redusere europeiske klimagassutslipp med rundt 5 millioner tonn CO₂ i året. Hverken Miljødirektoratet eller NVE har funnet dokumentasjon på at EUs klimakvotesystem er til hinder for at norsk krafteksport reduserer europeiske klimagassutslipp.

8) Vindkraft gir dårlig forsyningssikkerhet

Vindkraft produserer naturlig nok bare strøm når det blåser. Hva skjer når det ikke blåser? Er vindkraft en trussel mot forsyningssikkerheten? TU brakte spørsmålet videre til John Olav Tande som er sjefsforsker på energisystemer ved Sintef Energi A/S.

– Absolutt ikke. Vindkraft bedrer forsyningssikkerheten, svarer Tande.

Hvordan da?

– Har du et kraftsystem og legger til en ekstra energikilde, øker forsyningssikkerheten. Se for deg et område som forsynes med X mengder kraft fra et vannkraftverk. Legger du til et vindkraftverk i dette området, vil du redusere lasten på vannkraftverket og forbedre forsyningssikkerheten til området, forklarer han.

– Hva om det slutter å blåse?

– Alle kraftverk har grader av usikkerhet i forsyningen. Vannkraftverk må vedlikeholdes, og man kan ha feil i produksjonen som gjør at atomkraftverk må stenges. Ingen tenker at man skal ha et kraftsystem bestående av bare én type kraftkilde.

Tande mener vi i framtiden vil ha et fornybart energisystem, med vindkraft som en viktig brikke:

– Et fornybart kraftsystem kan bestå av solenergi, vindkraft, vannkraft og hydrogen. Med disse fire elementene kan man ha et velfungerende kraftsystem uten bruk av fossile energikilder. Og så kan man ha kraftverk med karbonfangst og lagring, tilføyer Tande.

Statnett er et statsforetak som er ansvarlig for å bygge, drifte og vedlikeholde det norske kraftsystemet og som har i oppgave å sikre norsk strømforsyning. Forsyningssikkerhet er derfor en kjerneoppgave for Statnett. Christer Gilje, som er kommunikasjonssjef i Statnett, er enig med Tande i at vindkraft kan bidra til bedre forsyningssikkerhet.

– Når vindkraft kommer inn og bidrar til at det produseres mer energi i et område med behov, bidrar det til forsyningssikkerheten, sier han til TU.

Midt-Norge regnes i dag som et underskuddsområde for kraft og et gunstig område for utbygging av mer kraft, ifølge Statnett – også vindkraft.

I oktober 2020 utga Statnett en langsiktig markedsanalyse (LMA). I den fastslår statsforetaket at det vil bli behov for mer fornybar energi i Europa etterhvert som fossil energiproduksjon stenges ned. Markedsanalysen viser at dette kan skape utfordringer for effektsikkerheten, da vindkraft og solkraft ikke kan reguleres på samme måte som fossil energi. Statnett mener likevel at disse utfordringene er løsbare, blant annet med økt bruk av hydrogen til energilagring. En smartere styring av energisystemet og bedre kraftutveksling mellom ulike områder kan også bidra til å løse disse utfordringene, mener Statnett.

TU har tidligere skrevet om smart energistyring.

– Kort oppsummert bruker man «forsyningssikkerhet» om forskjellige tema. Energisikkerheten med mye vind mener vi vil bli god, og LMA beskriver mye av denne virkningen. Effektsikkerhet, stabilitet med mer er andre problemstillinger som Statnett følger med på og som vi regner som løsbare, skriver Christer Gilje i en e-post til TU.

Konklusjon: Det er ikke dekning for å si at vindkraft generelt gir dårlig forsyningssikkerhet. Ifølge sjefforsker John Olav Tande, som forsker på energisystemer i Sintef, bidrar vindkraft heller til bedre forsyningssikkerhet. Ifølge Statnett er energisikkerheten med bruk av mye vindkraft god.

Les også

9) Norge trenger ikke mer kraft

Hvorfor skal vi bygge ut naturødeleggende vindkraft, om vi ikke trenger mer kraft? Dette spørsmålet ligger til grunn for hele vindkraftdebatten. Dersom det ikke er behov for mer kraft, er det selvfølgelig ikke behov for vindkraft heller.

Om vi trenger mer kraft i Norge, er grunnleggende sett et politisk spørsmål det ikke finnes noe fasitsvar på. Men mange utredninger peker på at vi kommer til å trenge mer kraft de kommende årene, om vi ønsker å beholde industrien og kutte klimagassutslipp.

Norge har høy prosess-teknologisk kompetanse. Vi produser for eksempel silisium til solceller, kobolt til batterier, sink for hindring av rust og er verdensledende på framstilling og resirkulering av aluminium, skriver forfatterne.
Økende norsk produksjon av silisium til solceller er en av driverne bak veksten i norsk energietterspørsel. Her fra REC Solars fabrikk i Kristiansand. Foto: Erik Martiniussen

Både Statkraft og Norges vassdrags- og energidirektorat venter økt kraftforbruk i Norge og Norden i årene som kommer. Aktører som planlegger for datasentre, batterifabrikker og hydrogenproduksjon ser på Norge som et aktuelt etableringsland, skriver NVE i sin kraftmarkedsanalyse. Statkraft peker på behovet for elektrifisering av biler og lastebiler, planlagte nye datasentre i Sverige og Norge samt kraftkrevende industri som ønsker å utvide produksjonen av blant annet silisium til solceller. Ifølge prosessindustriens egne analyser er det behov for å øke kraftproduksjonen i Norge med 56 terawattimer (TWh) ut over dagens normalårsproduksjon.

Mange peker på at opprustning av dagens vannkraftverk kan sikre oss mer kraft, men ifølge NVE er potensialet ikke større enn 4 TWh fram mot 2040. Om man helt utelukker ny vindkraft, kan man selvfølgelig øke kraftproduksjonen ved å bygge mange nye vannkraftverk. Ifølge NVE kan det utvikles 11,5 TWh ny vannkraft her til lands. Men dette vil kreve store naturinngrep, fastslår Ann Myhrer Østenby, seksjonssjef for ressurs og kraftproduksjon hos NVE.

Ønsker man å imøtekomme industriens ønske om mer kraft, er det altså vanskelig å utelukke vindkraft helt. Men dersom politikerne ikke ønsker mer kraftkrevende industri her til lands, ingen flere datasentre og heller ikke ønsker økt elektrifisering av transportsektoren, faller behovet naturlig nok bort, med mindre man ønsker å selge kraft til andre land. Det siste kan være et argument i seg selv: I 2020 hadde Norge 2,4 milliarder kroner i såkalte flaskehalsinntekter på krafteksport til utlandet.

Konklusjon: Både Statkraft og NVE venter økt kraftforbruk i Norge i årene som kommer. Dersom Norge skal bygge ut mer kraftkrevende industri og annen industri som gradvis kan overta for norsk olje- og gassindustri, vil det være behov for mer kraftproduksjon.

Oppdateringer.

  1. mai: Etter tilbakemelding fra Norsk Ornitologisk Forening, er sakens punkt 4 oppdatert med nye opplysninger: Fragmentering og ødeleggelse av leveområder for fugl, er viktig årsak til fugledød, enten dette skyldes utbygging av hyttefelt, vindkraft, eller annen infrastruktur. TU innser at dette ikke kom tydelig nok fram i teksten som første ble publisert og har siden oppdatert teksten på dette punkt. Vi har også lagt inn en presisering om havørnbestanden på Smøla: I den første versjonen av teksten sto det kraftverkets negative effekt på fuglelivet var begrenset til én kilometers omkrets fra parken. Dette var riktig. Men vi har nå presisert at bestanden innenfor planområdet nærmest er eliminert, selv om bestanden på Smøla som helhet virker stabil. Spørsmålet om hvordan bygninger og katter bidrar til fugledød er flyttet lenger ned i teksten.
Les også

Kommentarer (87)

Kommentarer (87)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå