Transport og mobilitet er livsnerven for bosetting, handel og reiseliv. Sektoren er helt avgjørende for sikkerhet og forsvar. Medisiner og utstyr skal trygt frem. Det samme skal mat og næringsmidler. I sommer ble vi vitne til hvor sårbart veinettet vårt er. Ekstremværet «Hans» ødela infrastrukturen vår og delte landet i to etter flom, skred og ras. Vi blir flere eldre og flere passasjerer som skal fram. Samtidig står sektoren for store klimagassutslipp.
Kunstig intelligens, ny teknologi og tilgang til data fra infrastruktur og aktører i transportsektoren er avgjørende for å skape miljøvennlige mobilitetsløsninger, trygge og bærekraftige lokalsamfunn, næringsutvikling og bedre trafikksikkerhet. Derfor må mest mulig varer og personer over på færrest mulig kjøretøy. Samtidig må vi planlegge og utnytte arealene slik at behovet for transport reduseres – og ikke minst at vi ikke overforbruker natur.
Det finnes teknologi og systemer som er sikrere, mer ressursvennlige og mer effektive enn det transportsektoren og samfunnet bruker i dag. Men vi sliter med å ta steget fra pilotering og testing og over i kommersiell bruk.
Selvkjørende biler
Ta selvkjørende biler som et eksempel. På den ene siden er industri og transportselskaper pådrivere for ny teknologi, og på den andre siden bremses utviklingen av utdaterte rammer og regelverk. Teknologien utvikles raskere enn regelverket, og vi blir stående igjen med gårsdagens teknologi.
Vi klarer ikke å utnytte potensialet i ny teknologi – og løser heller ikke utfordringene rundt samfunnssikkerhet, klimarisiko, klimatilpasning, utslippskutt eller behovet for bærekraftig samfunnsutvikling. Årsaken er sammensatt, men noen svært viktige faktorer er at
- Vi jobber i siloer med ulike virkemidler og tiltak for å nå ulike delmål innenfor sektorer, forvaltningsnivåer og virksomheter. Å løse dagens samfunnsutfordringer krever mye mer enn å oppnå egne mål innenfor disse siloene. Når det ikke utpekes hvem som skal ha ansvar for å ta eierskap på tvers, er det heller ingen som setter seg i førersetet. Dermed fortsetter vi å bruke betydelige ressurser på tiltak som ikke gir synergi eller kanskje til og med motvirker hverandre.
- Dagens innkjøpsordninger og økonomiske insentiver bidrar ikke til at ny teknologi kan tas i bruk. Vi er et av verdens beste land på å forske, utvikle og teste ny teknologi, men vi klarer ikke å få teknologien over i kommersiell bruk. Det mangler kompetanse på området, som fører til at verken virkemiddelapparatet eller kundene kan bidra til innkjøp og anvendelse av ny teknologi.
- Det stilles få eller ingen krav til deling av data mellom for eksempel private transporttilbydere og kollektivtransporten. Mange aktører er redde for å bryte lovverket eller tape fordeler dersom de deler data – og går derfor glipp av de enorme mulighetene som ligger i å optimalisere dataflyten innen økosystemer som kan gi gjensidige fordeler for deltakerne.
- Det mangler kunnskap om sårbarheter og risiko som oppstår når vi skal ta i bruk store systemer der alt henger sammen med alt.
Siloene må fjernes
Alle er enige i at vi må ta klimaendringene på alvor og jobbe samlet mot et mer bærekraftig samfunn. For at fremtiden vi tror på skal være trygg, effektiv og bærekraftig, må legges til rette for teknologiutvikling og datadeling. Insentivene må økes, og regulatoriske barrierer må fjernes. Siloer må bygges ned, og noen må gis ansvar og eierskap.
Transportsektoren slipper ut om lag 20 megatonn CO2 i året, og mesteparten av dette reduseres med utslippsfritt drivstoff, men det tar veldig lang tid. For å raske på utviklingen må sektoren optimaliseres, integreres og automatiseres. Men med dagens nivå på innsatsen er det ingen sjanse til å nå klimamål for transportsektoren. Derfor må intelligente transportsystemer (ITS) tas i bruk nå og videreutvikles.
Må ta i bruk kunstig intelligens
For å lykkes med å få mest mulig transport med minst mulig trafikk, kan vi se for oss en «digital vei» der vi bruker kunstig intelligens og teknologi for bedre kapasitetsutnyttelse. Multi-formåls-kjøretøy kan frakte passasjerer og varer på tvers. Og kjøretøyene kan koordinere oppdrag seg imellom, og via en koordinator, og kjøre kun når det er behov.
For å lykkes med intelligente transportsystemer kreves samstyring og samhandling. Med det mener vi at myndighetene må bruke andre virkemidler enn de som er basert på tradisjonell hierarkisk autoritet og sektoransvar for å komme fram til omforente løsninger som aktørene kan slutte seg til.
Én løsning er risikofordeling og forventningsavklaring – som helst bør reguleres i et avtaleverk. Derfor haster det med å få på plass kunnskap, metoder, insentiver og hjelpemidler i jakten på de løsningene vi trenger for et tryggere og mer bærekraftig samfunn.
Utgangspunktet for denne kronikken er forskning fra prosjektet «Styring av sårbarheter i fremtidens integrerte intelligente transportsystemer», forkortet SIITS. Prosjektet har de tre siste årene utviklet kunnskap, metoder, tjenester og verktøy for å lykkes med omstilling i transportsektoren. SIITS-prosjektet er støttet av Norges forskningsråd under programmet Pilot-T, som innebærer å understøtte at nye, smarte mobilitetsløsninger raskere tas i bruk. Prosjektet har en økonomisk ramme på 31 millioner kroner.
PST og E-tjenesten: Dette er de største truslene mot Norge
