I april ble Equinor tildelt én av to nye lisenser for CO2-lagring på norsk sokkel, som har fått navnet Smeaheia. Allerede om seks år ser selskapet for seg at de kan ha et lager i drift her, som på sikt skal kunne ta imot hele 20 millioner tonn CO2 i året.
Da er et rør for å frakte CO2 fra Europa til norsk sokkel, øverst på ønskelista. Det kan kutte 50-70 prosent av kostnadene for CO2-lagring, ifølge Equinor.
For å få til det, trenger de store nok volumer med fanget CO2 og tilrettelegging fra myndigheter fra flere land.
Mer lagerkapasitet
Equinor er fra før medeier i Northern Lights-lageret, som er del av det norske fullskalaprosjektet for CO2-fangst, -transport og -lagring, Langskip. Her skal det lagres 1,5 millioner tonn CO2 i året fra 2024, med mulighet for å bygge det ut til mer enn 5 millioner tonn i året etter hvert.
Northern Lights blir det første i sitt slag, et CO2-lager under havbunnen med mulighet for å lagre CO2 fra tredjepart.
– Da vi tok beslutninger som konseptvalg på Northern Lights, så hadde vi ingen kunder i Europa. Tanken var at med infrastrukturen på plass, så ville det stimulere til flere CCS-prosjekter. Og nettopp det har vi sett, sier Torbjørg Fossum, ansvarlig for CCS i Equinor, til TU.
For omkring et år siden kunne Equinor melde at Northern Lights hadde potensielle kunder som ville lagre så mye som 48 millioner tonn CO2 i året. Siden har flere kommet til, senest nå i mai, da de inngikk en intensjonsavtale om å lagre CO2 fra avfall i London.
Så Northern Lights er langt fra nok. Volumene fra de potensielle fangstprosjektene i Europa er langt over den kapasiteten lageret kan tilby. I tillegg kommer Equinors egne planer for produksjon av blått hydrogen fra naturgass, med CO2-fangst og -lagring.
Løsningen er å modne frem mer lagerkapasitet. Målet er å kunne lagre mellom 15 og 30 millioner tonn CO2 i året før 2035. Det er her Smeaheia-lageret kommer inn.
Rør kan halvere kostnadene
Med en lagerkapasitet på 20 millioner tonn i året, åpner det seg muligheter.
CO2-fangst og -lagring er kostbart, og det er i dag et gap mellom hva det koster å implementere teknologien og det det koster å slippe ut CO2 og betale CO2-skatten. De første prosjektene vil i stor grad trenge støtte, for eksempel fra EUs innovasjonsfond eller nasjonale myndigheter. Men det er ventet at kostnaden for CCS vil gå ned etter hvert som flere prosjekter realiseres og man kan lære av disse, slik som det blant annet er gjort på sol og vind.
CO2-en som skal lagres i Northern Lights vil fraktes til Norge med skip til et mellomlager og deretter med rør til reservoaret. Når volumene som skal lagres på norsk sokkel etter hvert vil øke, ser Equinor på muligheten for å transportere CO2 i rør fra Europa.
– Da kan vi få ned kostnadene for transport og lagring med 50 prosent, i noen tilfeller opp til 70 prosent sammenlignet med skip. Men for å realisere rør da trenger du skala, sier Fossum.
Equinor jobber nå med flere industriklynger i Europa, for å samle nok volumer til å forsvare å investere i et CO2-rør til Smeaheia. Fossum anslår at de vil trenge 20 til 40 millioner tonn CO2 i året på sikt, for å kunne bygge ut et rør. De ser for seg å kunne starte med et lavere volum i en første fase, men med mulighet for opptrapping, slik at et røret bygges for dette.
– Smeaheia gir oss mulighet til å tilby volum for lagring som gjør det mulig å se for seg et rør som kostnadseffektivt kan transportere CO2 fra Europa til Norge, mener hun.
Høna og egget
Å få til et rør for transport av CO2 vil kreve avtaler på tvers av industrier og på tvers av flere land, og det vil kreve samarbeid mellom tre sentrale partner: prosjektutviklere og fremtidige eiere av rør, kunder av røret og myndigheter.
Akkurat hvordan dette skal fungere i praksis ønsker Equinor å se på sammen med aktører langs hele CCS-kjeden og myndigheter. Fossum er klar på at å legge et CO2-rør mellom Norge og Europa ikke er en oppgave for én aktør alene.
Hun påpeker at CCS-kjeden, med fangst, transport og lager, kjennetegnes ved en høna og egget-situasjonen, at investering i CO2-transport og -lager krever kunder som skal fange CO2, mens investering i fangst på den andre siden krever at det finnes en infrastruktur for CO2-transport og -lagring.
– For å få til nødvendige investeringer langs hele kjeden må industri og relevante nasjonale myndigheter jobbe sammen. Bare på den måten kan man komme forbi høna og egget-situasjonen. Her finnes det inspirasjon å hente fra utvikling av rørtransportsystemet som bringer norsk gass til kontinentet, poengterer hun.
Ser mot Belgia og Tyskland
Equinor er allerede inne i CCS-prosjekter i Storbritannia, hvor CO2 fra industriklynger i Teesside og Humber skal fanges og fraktes i rør til et CO2-lager på britisk sokkel. Her planlegges det for store volumer fra start slik at det lønner seg å bygge rør.
I Europa er CO2-prosjektene foreløpig mer spredd, men Equinor mener det er muligheter for å finne nok volumer som kan konsentreres og fraktes til en hub. Belgia og Tyskland er høyaktuelle områder.
– For å bygge en rørledning må vi ha en viss forpliktelse fra industriaktører. Derfor jobber vi nå med å utvikle markedet og finne en forretningsmodell som kan løfte en slik infrastruktur.
Her vil skala og kostnadsreduksjoner spille en rolle.
– Lykkes vi med Northern Lights og de første infrastrukturprosjektene som er i utvikling nå, slik at flere CCS prosjekter i de nye lisensene realiseres, så vil disse bane vei for stordriftsfordeler, standardisering og teknologiforbedringer som igjen fører til kostnadsreduksjoner.
Aktørenes ansvar
TU har vært i kontakt med Olje- og energidepartementet for å høre om det finnes planer om rørledning for transport av CO2 til lagring fra regjeringens side.
OED skriver i en e-post på vegne av statsråden at regjeringen vil legge til rette for at industrielle aktører kan drive samfunnsøkonomisk lønnsom lagring av CO2 på norsk sokkel, og at tildelingen av letetillatelsen til Equinor på Smeaheia er en del av dette arbeidet.
Foreløpig ser det likevel ikke ut til at regjeringen har planer om å bidra til en infrastruktur for CO2. Olje- og energiminister Terje Aasland viser til at det er Equinor som må stå for disse løsningene.
– Det er de industrielle aktørene som har ansvaret for å komme opp med gode kommersielle løsninger for lagring på norsk sokkel, også en eventuelt løsning som omfatter et rør til Europa, svarer han.
På spørsmål om norske myndigheter bør ha en rolle i en eventuell utbygging av CO2-infrastruktur, svarer han følgende:
– Departementets rolle vil først og fremst være å behandle en eventuell utbyggingsplan knyttet til en slik løsning, fortsetter statsråden.
Han opplyser videre at departementet har en løpende dialog med flere land knyttet til viktige forhold, slik at CO2-håndtering kan bli et bidrag til å nå målene i Parisavtalen.
Teknisk Ukeblad har også vært i kontakt med både Gassnova og Gassco, for å høre om det er satt i gang undersøkelser eller arbeid tilknyttet rørledning for CO2 her. Gassnova viser til Gassco. Gassco opplyser at de tidligere har utført studiearbeid for å undersøke transport av CO2 i rørledninger, men ikke noe videre utover det.
Ser på flere muligheter
Foreløpig jobber selskapet med konseptvalg for Smeaheia og ser på ulike løsninger for CO2-lageret og transport av CO2-en. Det innebærer at de både ser på rør og transport med skip – og eventuelt en løsning for direkte injeksjon fra skip til reservoaret, slik det også planlegges i det danske Greensand-prosjektet.
– Det er mulig å ha et rør klart i 2028, men det vil kreve mye. Det kan godt hende vi starter med skip, og bygger på med rør kort tid etter, påpeker Fossum.
Hvem som skal lagre CO2 i lageret er også en vurdering mellom egne prosjekter og tredjepart, og Equinor jobber med å modne frem flere prosjekter før det tas et endelig valg. Fossum påpeker at det må jobbes på flere fronter samtidig.
Ettersom de planlegger oppstart alt om seks år er det begrenset med tid.
De har likevel noen fordeler ved at Smeaheia-lageret ligger i et geografisk område hvor det finnes mye kunnskap fra olje- og gassaktivitet, og hvor Equinor har studert CO2 lagring i over ti år. De fikk dessuten nye brønndata i perioden 2018 til 2021, gjennom tørre letebrønner i området.
– Å utvikle et slikt lagerprosjekt tar vanligvis lang tid, men her ligger vi i forkant, poengterer Fossum.
