NTP bruker virkemidler for byvekstavtaler som ikke hjelper

Nasjonal Transportplan henger fast i å foreskrive storstilt bruk av et virkemiddel som i dagens og fremtidens teknologiutvikling bare treffer i spesielle områder.

Figur 6.3 på side 77 i NTP: kollektivtransportmidlene på vei henger langt etter i utviklingen mot lokale nullutslipp og mer effektiv energibruk, rett og slett fordi det er relativt mye dyrere å oppnå nullutslipp med dem.
Figur 6.3 på side 77 i NTP: kollektivtransportmidlene på vei henger langt etter i utviklingen mot lokale nullutslipp og mer effektiv energibruk, rett og slett fordi det er relativt mye dyrere å oppnå nullutslipp med dem. Illustrasjon: NTP
22. mars 2021 - 10:44

Det er mye interessant i Meld St 20 Nasjonal transportplan 2022-2033 (“NTP”). I dette innlegget skal jeg likevel konsentrere meg om bare én tematikk: regimet for byvekstavtaler.

Det er mye interessant i Meld St 20 Nasjonal transportplan 2022-2033 (“NTP”). I dette innlegget skal jeg likevel konsentrere meg om bare én tematikk: regimet for byvekstavtaler.

Otto Randøy er sivilarkitekt og lokalpolitiker i Lillesand kommune <i>Foto:  privat</i>
Otto Randøy er sivilarkitekt og lokalpolitiker i Lillesand kommune Foto:  privat

På side 48 gjengis noe av innholdet i Teknologi for bærekraftig bevegelsesfrihet og mobilitet, rapporten fra 2019 fra ekspertutvalget for teknologi og fremtidens transportinfrastruktur. Et av hovedpunktene utvalget mener er viktig å vurdere, er “Er prosjektets utforming basert på en målformulering som egentlig innebærer et valg av virkemiddel som kan bli teknologisk utdatert?”. NTP summerer det også slik: “Utvalget mente disse utfordringene får større negative konsekvenser i perioder med rask utvikling av ny teknologi, fordi man risikerer å overse løsninger som kan bidra til bedre utnyttelse av eksisterende infrastruktur, eller at annen teknologiutvikling kan bidra til at vi løser mobilitetsbehovet på måter som gjør den planlagte infrastrukturutbyggingen overflødig eller mindre attraktiv for brukerne.”

NTP gjør selv denne feilen.

Kapittel 8.2 handler om byvekstavtaler. På side 110 gjengis det omformulerte målet for byene: “Klimagassutslipp, kø, luftforurensing og støy skal reduseres gjennom effektiv arealbruk og ved at veksten i persontransporten tas med kollektivtransport, sykling og gange.” Det gjøres tydelig at hovedmålene gjelder køer og miljø. Den siste delen av setningen, etter “gjennom”, må nødvendigvis forstås som virkemidler. Her kommer hva uttrykket nullvekstmålet står for: hvordan veksten skal tas. (Hvis nullvekstmålet skulle stå for hele setningen, er det et kunstgrep som åpner for store misforståelser. Og da er det dessuten feilslått å måle måloppnåelse ved å telle biler - man måtte finne andre metoder.)

Hvis et virkemiddel hjelper for å nå hovedmålene, er det bra. Hvis det ikke hjelper, må man ikke bruke det. Det tar NTP ikke konsekvensene av. Man henger fast i å foreskrive storstilt bruk av et virkemiddel som i dagens og fremtidens teknologiutvikling bare treffer i spesielle områder. Se figur 6.3 på side 77: kollektivtransportmidlene på vei henger langt etter i utviklingen mot lokale nullutslipp og mer effektiv energibruk, rett og slett fordi det er relativt mye dyrere å oppnå nullutslipp med dem.

De fire største byene lever antakelig rimelig godt med avtalene som er gjort. I de neste fem regionene, med vesentlig mindre arealer som er trengselsutsatt, har man etter min oppfatning tre alternativer. Å fortsette som man har stevnet med å skulle akseptere det gamle nullvekstsynet for store arealer, er etter min mening ikke blant dem. Man bør velge mellom

  • Å ha som forhandlingsutgangspunkt at tellesone for nullvekst begrenses til de absolutt sentrale strøkene. Dette er det grunnlag for i NTP, se side 112, der formuleringen er “Det er videre åpnet for at avtaleområdet kan deles opp i inntil tre ulike soner, slik at trafikken i hovedsak måles der hensynene bak nullvekstmålet er til stede. Dette er først og fremst viktig i det sentrale byområdet som utgjør indre sone, og på viktige innfartsårer som utgjør den midtre sonen.” Det er all grunn til å begynne forhandlingene med at man er restriktiv på disse sonene. For akkurat her står det nettopp det som burde gjennomsyret hele kapittel 8.2: nullvekstmålet har mening bare der det er trengsel.
  • Å ha som forhandlingsutgangspunkt at regionen skal måles på oppnåelse av kø- og miljømål direkte, ikke nullvekst. Dette er å ta rapporten fra ekspertutvalget på alvor, og utfordre NTP på det den burde gjort: ikke la seg avspore av gamle tanker i arbeidet med å nå hovedmålene mest mulig effektivt.
  • Å ikke forhandle om belønningsmidler gjennom byvekstavtale. Dette høres drastisk ut. Men om man regner etter, kan konklusjonen være at staten krever så mye egentlig irrelevant måloppnåelse at ekstrakostnadene ved å oppnå statens mål (ut over hovedmålene) er større enn det staten vil bidra med.

For virkeligheten er at jo større områdene for nullvekstmåling blir, desto dyrere blir det for både fylke, kommuner, næringsliv og innbyggere å nå hovedmålene. Forhandlingene må fremholde med styrke at det som skal bli resultatet, er hovedmål-oppnåelse med lavest mulig kostnad for alle.

Les mer om:
Del
Kommentarer:
Du kan kommentere under fullt navn eller med kallenavn. Bruk BankID for automatisk oppretting av brukerkonto.