I perioder med kaldt og fuktig vær kan det dannes is på vindturbinene, som i verste fall kan falle av eller kastes fra vindturbinen, og gi skader på folk, dyr, biler og bygninger.
Nå gir NVE ut en veileder for å forebygge slike skader. Målgruppen er både eiere av anleggene og folk flest. Mange vindparker er nemlig også populære turområder.
– Det kryr av mennesker oppi der. Folk liker å bruke veiene våre og noen spiser matpakka si under en turbin. Det er også sykling, løping og hundekjøring. Området er så populært at folk ber oss om å midtmerke veiene våre, så man kan gå på den ene siden og sykle på den andre, sier daglig leder Erik Mortensen i Midtfjellet vindpark i Fitjar kommune i Hordaland.
Is ødela tak på turbintårnet
Det er så langt ikke rapportert om alvorlige personskader som følge av iskast fra vindturbiner i Norge, men både i Norge og Sverige har iskast ført til materielle skader. Når antallet vindparker nå stiger, øker også sjansene for iskast.
– Iskast er hovedsaklig en HMS-utfordring som driverne må ta hensyn til for sine ansatte. I Sverige var det en episode hvor et iskast ødela taket over døren på turbintårnet, sier Marte Lundsbakken i NVE.
Hun sier at eierne som et minimum må sette opp skilt som informerer om faren.
– Der det er turstier og skiløyper blant turbinene, kan det også være aktuelt at eierne går i dialog med skiforeninger og andre for å skape forståelse hos brukerne av når fenomenet oppstår, og hvilke konsekvenser det har, sier Lundsbakken.
Turbinene har is-alarm
Faresone for iskast
På slutten av 1990-tallet ble det samlet inn data fra europeiske vindkraftverk og man utarbeidet Seiferts formel for maksimal teoretisk kastelengde for iskast.
Seiferts formel:
1,5 x (H+D)
H = turbinens tårnhøyde, D = rotordiameter
I dag vurderes Seiferts formel å medføre større sikkerhetssone enn nødvendig. Ifølge IEA Wind (2017) tilsier erfaringer og studier at maksimal iskastelengde tilsvarer summen av turbinens tårnhøyde og rotordiameter.
Dersom det er stor høydeforskjell mellom turbinene og terrenget rundt, bør høydeforskjellen legges til turbinens tårnhøyde (H) i formelen.
Formel for observert kastelengde:
1,0 x (H+D)
H = turbinens tårnhøyde, D = rotordiameter
NVE anbefaler at man angir konkret hvor stor avstand folk bør holde til turbinene.
Til tross for sine 55 vindturbiner, er Midtfjellet et så populært turområde at vindparken har turløype-tips på sine nettsider.
Det er advarselskilt på alle stier og veier inn til vindparken, og en skiltet risikosone på 300 meter rundt alle turbinene.
– Vi holder til ved kysten, så det er snakk om få dager i året, men det holder med én episode. Når det er den typen vær, ber vi folk om å holde avstand. Vi har sett iskast i snøen her, men aldri mer enn 300 meter fra turbinene, sier Mortensen.
Turbinene har også alarm på maskineriet som utløses av vibrering, og sier fra ved påising. Det skjer 1-2 dager i året, ifølge Mortensen. Han har vurdert å legge ut advarsler om iskast på nettsidene og sette opp elektroniske skilt som sier fra når det er fare.
– Men det er vanskelig å si akkurat når iskast kan skje. Man kan advare når det er snø og temperaturer mellom pluss 2 og minus 4-5 grader, men så kan det jo sitte igjen en isklump som løsner en dag det er sol og varmere. Det kan vi ikke garantere mot. Derfor har vi kommet til at den beste måten å advare på, er gjennom skilt. Går du forbi skiltene, gjør du det med viten og vilje, sier Mortensen.
Skiløype som sikkerhetstiltak
I vinter skal vindparken ikke brøyte veiene inne i parken, men heller bruke nyinnkjøpte beltevogner.
– Sammen med fjellsameiet, kommunen og turlaget har vi laget en parkeringsplass for 150-200 biler og en lysløype som går utenfor 300-meterssonen, så vi guider folk inn i den. Det finnes skilt, men når folk likevel tar seg inn i parken må vi tilby noe bedre. Det er sånn man må tenke om HMS: tiltakene må være slik at folk ønsker å følge dem, mener Mortensen.
NVEs veileder er tydelig på at eieren av vindparken er rettslig ansvarlig hvis ulykker skjer.
– Dette er jo ikke vårt ansvarsområde, men vi har tatt det med likevel, for å synliggjøre for aktørene at dette er et alvorlig tema som kan få følger, sier Lundsbakken i NVE.
200 meter høye turbiner
Det finnes flere muligheter for avising og anti-ising. I grove trekk er det tre konsepter for å hindre ising:
- Overflatebehandling av rotorbladene
- Varmekabler i rotorbladene
- Varmluft
Overflatebehandling i form av vannavstøtende og varmeabsorberende maling eller spray, er relativt billig. Det krever imidlertid jevnlig vedlikehold, og nye strøk må påføres etter hver påising. Det forskes stadig på nye og bedre nanomaterialer, men hittil er ikke overflatebehandling hundre prosent pålitelig, ifølge TechnoCentre éolien, en canadisk organisasjon som jobber med forskning og teknologi for vindindustrien.
Alternativet er et aktivt system med innebygd elektrisk folie, varmekabler eller varmluft i turbinbladene. Varmluft kan blåses inn i rotorbladene slik at isen smelter, mens varmekabler installeres på fremkanten av rotorbladene der isen fester seg. Noen slike systemer kan aktiveres mens turbinene går, mens andre krever full stans, noe som gir økonomisk tap. Ved alvorlig ising kan en siste nødløsning være spyling med varmt vann fra helikopter.
Ising kan skje i plussgrader
– Likevel, vi ser at ingen av de systemene som finnes i dag er hundre prosent pålitelige. Det er vi opptatt av at man er obs på. Det er jo også i eiernes egeninteresse å unngå is, fordi det gir mer slitasje og redusert produksjon, sier Lundsbakken i NVE.
Nye vindmøller er over 200 meter høye. Derfor er det ikke alltid intuitivt når det er fare for iskast:
– Kommer du 200 meter opp kan det være det andre klimatiske forhold der enn på bakken. Derfor er varsling viktig, sier Lundsbakken.
- Nye muligheter: Kan mikrobølger og nanoteknologi holde rotorbladene isfrie?
Kommentarer (30)