Kystens kyskhetsbelte

  • nettarkiv

Forbudet mot bygging i 100-meterbeltet er nedfelt i Plan- og bygningslovens § 17-2. Kommunene har ansvar for forvaltningen av forbudet. Praksis har dermed variert, og spesielt vært kilde til mye strid mellom lokale og statlige myndigheter.I oslofjordområdet og en del områder på Sørlandet foregår en til dels opphetet debatt om praktiseringen av forbudet. Debatten sprer seg nå til resten av landet også, enten presset på strandlinjen er stort eller ikke.

Hva er så opplevelsen av dette i nettopp kystkommunene? Er det virkelig en uansvarlig slendrian med nasjonal arv vi holder på med, eller er det reelt forskjellige interesser, eller kanskje et særdeles dårlig fundert forbud?

Allemannsretten

Det sentrale begrep i kampen om strandlinen er allemannsretten, fra dem som ønsker en restriktiv linje i 100-meterbeltet. Allemannsretten gir i praksis alle rett til bruk av annen manns grunn, så sant det dreier seg om utmark. Om det i praksis er mulig å benytte naturen ut i fra allemannsretten, det er en annen historie. At det hadde vært greitt å kunne rusle Nøtterøy rundt, kan man forstå. Men man kan jo prøve seg på en tur i strandlinja her i Fitjar, eller for den saks skyld vel 90 prosent av den norske kystlinjen. Den framherskende strandsonetypen er slik at en spasertur stort sett begrenser seg til noen få meter, før man må over til hasardiøs fjellklatring eller bruke båt.

Min påstand er at dersom man hadde registrert hvilke områder Hr. Allemann faktisk brukte før hyttene ble bygget, så ville man fort se at det praktiske tapet for allemannsretten er minimal ved nybygging. De områder langs kysten i Sør-Norge som virkelig har vært mye brukt av mange mennesker, er for det meste allerede sikret gjennom kommunal eller statlig eiendomsovertagelse. Det er særdeles få som gjør bruk av allemannsretten utenom tilrettelagte stier/friområder. Og det var vel aldri meningen å begrense grunneierens råderett til fordel for en og annen forvillet byborger? Allemannsretten er jo der for å sikre noe for flertallet av oss.

Miljøhensyn

Urørt natur har en stor egenverdi. Dette er et av de gode argumentene for å holde på byggeforbudet i 100-meterbeltet. Det kan være vanskelig å forklare hva denne verdien består i. Det vil føre for langt å argumentere for dette i denne sammenheng, men la det bare stå som et argument for byggeforbud at dette kan være viktig for noen økosystemer og dermed til sjuende og sist viktig for oss mennesker - ikke bare som noe pent å se på. Urørt natur er viktig - uavhengig av om mennesker overhodet ser den eller bruker den.

Andre miljøhensyn er mer diffuse. Strandsonen som spesielt areal for flora og fauna er langt mer differensiert enn 100-meterangivelsen. For en stor del er det mer enn nok med 10-20 meter inngrepsfri sone for å ta vare på disse verdiene. Tidevannssonene er kanskje de aller viktigste å ta vare på, og de er per definisjon ikke tørt land i det hele tatt. Det er også vist i en del rapporter at de mest særegne naturområdene, nemlig elvedeltaer, for det aller meste er fullstendig rasert. En streng praksis av 100-meterregelen er derfor å lukke døra etter at hesten har rømt. Det er verdt å nevne at unntaksvis kan det verneverdige området være mer enn 100 meter. Dette går da gjerne tapt når man ser seg blind i forhold til 100 meter. Hvorfor 100 meter, forresten, hvorfor ikke 96,5 eller 103,2? Miljøet styres ikke av menneskelig behov for avrundede tall. Og uansett vil hensynet til bevaring av strandlinjen stå i motstrid til allemannsretten. Dette dilemmaet blir som regel underslått av reguleringsguruene.

Uten betydning?

Totalt sett så ser vi at for Hr Allemanns bruk av naturen er 100-meterbeltet ikke så viktig. Som verktøy for å ivareta urørt natur, kan det riktignok på noen steder ha sin berettigelse, men da finnes det andre forvaltningsmuligheter. For å gi debatten fart, vil jeg komme med to påstander:

1. Det kan bygges tusentalls hytter i hundremeterbeltet bare innenfor Fitjar kommune uten at det avstedkommer noen problem for eksisterende friluftsliv eller annen faktisk utøvd allemannsrett. Tilsvarende i andre kommuner.

2. Det må sikres områder med urørt natur - dette er en oppgave man må ta for seg i samarbeid lokalt og nasjonalt, og så bestemme hvilke områder som skal forbli urørt. Disse må så vernes gjennom bruk av nasjonalparkinstituttet, eller på en måte som gjør at grunneierne kompenseres for tap av disposisjonsrett.

Min utfordring til Stortinget i samband med revisjon av Plan- og bygningsloven: Sløyf 100-meterbeltet - det finnes ikke saklig grunnlag for å opprettholde dette. La det i alle fall krympe til 20 meter. Vern heller mange flere større områder skikkelig, så vi kan ta vare på den urørte naturen. Dagens praksis fører bare til fordelsbehandling av dem med mye penger, mens menigmann kan se langt etter strandlivet på egen grunn. Få dessuten øynene opp for at dagens praksis av 100-meterforbudet egentlig er en gigantisk ekspropriasjon uten noen form for erstatning.

Det kan bygges tusentalls hytter i hundremeterbeltet bare innenfor Fitjar kommune uten at det avstedkommer noen problem