Personalutleie er ikke en del av det mye omtalte tjenestedirektivet fra EU. I stedet er det kommet et eget direktiv for byråer som leier ut arbeidskraft. Dette direktivet vil få dyptgripende konsekvenser for bransjen: Direktivet vil være en garanti for gode arbeidsvilkår for den enkelte medarbeider, med positive bieffekter for utleiebransjen.
Temporary Agency Workers Directive er navnet på direktivet som allerede er vedtatt av Europaparlamentet (sommeren 2008) og som Arbeids- og inkluderingsdepartementet nå har tre år på seg for å implementere i norsk lovverk. La oss gi det navnet bemanningsbyrådirektivet.
Bemanningsbyrådirektivet får stor betydning for det norske næringslivet. Årsaken er at vårt næringsliv er preget av oppdrag som krever varierende bemanning – vi er et prosjektland. Ser vi bort fra de store internasjonale selskapene, er Norge i stor grad preget av at vi er et SMB-land – næringsstrukturen i Norge er mer enn i andre land dominert av små og mellomstore bedrifter. SMB-er har mindre muligheter til å flytte store grupper ansatte fra ett prosjekt til et annet, og de har sjelden store personalavdelinger til å håndtere ansatte. Derfor er Norge et land hvor innleid arbeidskraft fyller en viktig funksjon for SMB-selskapene og selvsagt også for de store multinasjonale selskapene som er representert i Norge.
Bemanningsbyrådirektivet regulerer bruken av innleid arbeidskraft. Noen ganger velger arbeidsgiverne å hente arbeidskraften fra utlandet, for eksempel ingeniører, bygningsarbeidere eller andre yrker hvor det mangler norsk kompetanse. Direktivet slår fast at innleide medarbeidere skal ha samme lønn og øvrige arbeidsvilkår som om vedkommende ble fast ansatt i virksomheten. Denne bestemmelsen vil være en garanti mot sosial dumping – til glede for den enkelte arbeidstaker. Direktivet fastslår også at innleid arbeidskraft skal informeres om muligheten for faste stillinger i bedriften de er utleid til, samt at de ikke kan hindres av utleier dersom de velger å gå over i fast stilling og ny arbeidsgiver.
Gleden over direktivet deles imidlertid av langt flere enn de innleide arbeidstakerne. Bemanningsbyrådirektivet vil nemlig spille en viktig rolle for oss som leier ut arbeidskraft til norske bedrifter – i vårt tilfelle ingeniører og andre realister. Vi får en garanti mot underbud i bransjen som følge av at mange utenlandske ingeniører har fått mye lavere lønninger enn hva som er vanlig for deres norske kolleger. Dermed kan vi opprettholde vårt fokus på kvalitet på våre kandidaters kompetanse samtidig som konkurransen mellom bemanningsbyråene garanterer norske bedrifter ingeniører til fornuftige priser.
Direktivet vil også kunne spille en sunn rolle for lønnsdannelsen i norske ingeniørbedrifter. Vi vet av erfaring at ulikheter i lønn er grobunn for lønnsspiraler. Mennesker snakker sammen om lønn, og når noen blir misfornøyde, skal de kompenseres litt ekstra før de er tilfreds – og dermed er vi i gang. Dersom bemanningsbyrådirektivet lykkes med sin hensikt om å skape et likt «gulv» for innleide ingeniører, vil dette gi et godt bidrag til å begrense uønsket lønnsvekst – og derigjennom styrke konkurransekraften til norske bedrifter.
Bemanningsbyrådirektivet er ikke uten svakheter. Det vil for eksempel være vanskelig å håndheve kravene til lik lønn for likt arbeid, erfaring og kompetanse. Det er heller ikke uproblematisk at direktivet legger begrensninger på den frie fastsettelsen av lønninger. Jeg tror imidlertid at disse praktiske og prinsipielle svakhetene er forholdsvis ubetydelige sammenlignet med de gevinstene som oppnås.
Et spørsmål man kan stille seg, er hvilke tilpasninger man vil se når bemanningsbyrådirektivet blir omsatt til gjeldende lover og regler. Bedrifter som har gjort seg avhengig av innleid arbeidskraft fra nye EU-land med langt lavere lønninger enn sine norske kolleger, vil måtte harmonisere sine kostnader som følge av bemanningsbyrådirektivet. Men totalt sett er direktivet sunt og opprettholder god etikk og moral i det norske næringsliv.
