Kraft i medvind

En energiform som paradoksalt nok utnytter de påståtte menneskeskapte klimaendringene. Dersom påstandene om endringene påfører nordmenn mer vær i form av vind, er dette en utmerket måte å utnytte kystens naturressurser på.

Vindkraftverkene er store, meget store. 110 meter rager de over bakken, og på Smøla får vi 75 stykker av dem. Dette protesterer flere miljøorganisasjoner mot. Vesentlig fordi det skjemmer naturen, men også fordi det kan være skadelig for fuglelivet. På Smøla er det en stor bestand av havørn, som står på Verdens Villmarksfonds liste over utrydningstruede arter.

Egentlig er miljøorganisasjonene for vindkraft. Men det rare er at de er mot vindturbinene. Og spesielt ille syns de turbinene er, dersom de er plassert langs vår mest vindfylte kyst.

Nå kan det sies mye om vindkraft, men høyst sannsynlig er dette den reneste energiform vi kan tenke oss de nærmeste årene. Særlig etter at statsminister Jens Stoltenberg på egen hand avviklet videre utbygging av vannkraften her i landet. De steder langs kysten hvor det er planlagt utbygd vindkraftverk, vil bli en mulig driftstid på 98 prosent. Med andre ord mer eller mindre kontinuerlig drift. Ulempen er at alle stedene ligger langt unna kraftnettet.

Allikevel kan utbyggingskostnadene ved disse vindkraftverkene bli lavere enn ved utbygging av nye vannkraftverk. Dette kan bli en konkurransedyktig energiform. Skal norske forskningsinstitusjoner og industri ha noen mulighet til å konkurrere om nye utbygginger i Norge, trenger vi mer kunnskap om vindkraft. Men da må regjeringen bidra med flere midler til forskning slik at det blir mulig å utvikle vindturbintyper som er enklere og mer effektive.