KOMMENTAR: Skogbrannene i Australia – klimakrisen

– Kostnadene ved ikke å gjøre noe med klimautfordringen er mange ganger så store som kostnaden ved å gjøre noe

Det som skjer i Australia illustrerer hvor alvorlige konsekvenser klimaendringer kan få. Tro ikke at vi i Norden vil bli skånet, skriver Jan Bråten.

Det er tankevekkende og trist at menneskeheten gjør så lite for å stoppe klimaendringer og tap av artsmangfold. Og at vi til dels fornekter problemene, slik man også har sett og fortsatt ser i Australia, skriver Jan Bråten.
Det er tankevekkende og trist at menneskeheten gjør så lite for å stoppe klimaendringer og tap av artsmangfold. Og at vi til dels fornekter problemene, slik man også har sett og fortsatt ser i Australia, skriver Jan Bråten. (Foto: Tatiana Gerus / Statnett)

Det som skjer i Australia illustrerer hvor alvorlige konsekvenser klimaendringer kan få. Tro ikke at vi i Norden vil bli skånet, skriver Jan Bråten.

  • Kommentar

Det som skjer i Australia er trist, skremmende og tankevekkende på flere måter. Anslagsvis en milliard dyr er drept, det er fare for at flere lokale arter kan bli utryddet, og at større økosystemer ødelegges, kanskje for alltid.

Jan Bråten er ansatt som spesialrådgiver i Statnett, men har skrevet denne teksten som privatperson. Foto: Trond Isaksen / Statnett

Det som skjer i Australia illustrerer hvor alvorlige konsekvenser klimaendringer kan få. De virkningene vi ser nå blekner sammenliknet med de vi får med et vesentlig varmere klima.

Tro ikke at vi i Norden uten videre vil bli skånet. Sommeren 2018 opplevde vi en langvarig tørke med økt skogbrannfare og flere skogbranner enn vanlig i Norge – og enda flere i Sverige. Vi kan og bør gjøre mer for å forebygge skogbranner og bli flinkere til å slukke dem, men hva vil skje hvis Nordens enorme skoger blir enda tørrere enn de var sommeren 2018?

Kan skogbranner komme helt ut av kontroll her også?

Effektiv klimapolitikk koster veldig lite

Det er tankevekkende og trist at menneskeheten gjør så lite for å stoppe klimaendringer og tap av artsmangfold. Og at vi til dels fornekter problemene, slik man også har sett og fortsatt ser i Australia.

Kostnadene ved ikke å gjøre noe med klimautfordringene er mange ganger så store som kostnaden ved å gjøre noe. Mange av kostnadene ved klimaendringer er naturligvis vanskelige å anslå. Hva koster det hvis folkegrupper må migrere fordi områder blir ubeboelige? Hva koster det hvis dette leder til konflikter og kriger? Hva er tapet når en milliard dyr dør i et område, når arter dør ut og hele økosystemer forsvinner? Usikkerheten er stor og konsekvensene kan bli alvorlige, slik vi nå ser opptakten til i Australia.

Helsegevinster ved å slutte med kullkraft og ved å elektrifisere transport, kan være enorme.

I et globalt og langsiktig perspektiv koster effektiv klimapolitikk veldig lite. Kanskje vil en virkningsfull klimapolitikk gi 0,5 % nedgang i vårt forbruk (det vil si av globalt BNP), kanskje mye mindre. Klimapolitikk vil også gi mange andre gevinster, blant annet for helse, og tidlig innsats bidrar til at kostnadene går dramatisk ned slik at tiltakene blir lønnsomme uavhengig av klima- og miljøgevinstene.

Helsegevinster ved å slutte med kullkraft og ved å elektrifisere transport, kan være enorme og langt overstige kostnadene ved omstillingen. Det er anslått at 8,8 millioner mennesker dør hvert år på grunn av luftforurensning.

La dette tallet synke inn. 8,8 millioner. Dør. Hvert år. På grunn av luftforurensning.

Anslagsvis en milliard dyr er drept i de voldsomme skogbrannene som har herjet Australia. For dem som overlever, kan leveområdene være ødelagt for alltid. Foto: Casal Partiu

Elbil billigere på lang sikt

Utviklingen av vindkraft og solkraft så i starten ut til å være kostbar, men disse teknologiene blir nå så billige at de stadig oftere er lønnsomme uten noen form for støtte. Kostnadene vil fortsette å falle. For verdenssamfunnet betyr dette lavere kostnader til energi pluss miljø- og klimagevinster.

Noe tilsvarende vil skje ved elektrifisering av transport, og kanskje i enda større grad. Noen har ment at elbiler er et dyrt klimatiltak. Det er sant, men bare i et veldig snevert og kortsiktig perspektiv. Det at Norge og noen andre land har skapt et marked for elbiler, er med på å drive fram en utvikling hvor batteriene og resten av elbilen blir stadig billigere og bedre.

Bildet at av klimapolitikken på disse områdene var dyr, vil vise seg å være helt feil.

Om få år vil elbiler være like billig i innkjøp som bensinbiler, og allerede nå er de i mange markeder billigere totalt sett, fordi kostnadene ved drift og vedlikehold er mye lavere. Teknologiutviklingen stopper ikke opp den dagen elektrisk transport blir like billig som med  bensin og diesel.

El-transport kommer til å bli mye billigere og samtidig bedre på nesten alle måter. Mindre støy, ingen lokal forurensning, behageligere å kjøre. Det som så ut som et dyrt og upraktisk tiltak i starten, blir et svært lønnsomt tiltak globalt, ja trolig så lønnsomt at det vil gå med overskudd selv om vi ser bort fra klima- og miljøgevinstene.

Tilsvarende kunne man argumentere for LED-lys, smart varmegjenvinning i ventilasjon, varmepumper og bedre isolasjonsteknologier. Satsingen på sol- og vindkraft og elbiler vil globalt sett gi lavere kostnader over tid, ikke høyere. Det gamle bildet av at klimapolitikken på disse områdene er dyr, vil vise seg å være helt feil. Ikke bare sparer disse tiltakene oss for kostbar luftforurensning og tilhørende helseproblemer, de vil rett og slett være billigere enn de fossile løsningene.

1. Det kortsiktige mennesket

Når det er så mye å vinne på aktiv klimapolitikk, hvorfor gjør vi da så lite?

Jeg tror det er flere faktorer som bidrar til at vi gjør så lite – og jeg skal ikke påstå at jeg har hele svaret. Jeg bruker tid på dem her fordi jeg tror en forståelsene av disse faktorene er nyttig når vi skal utviklet strategier for å begrense klimakrisen:

Evolusjonen har gjort oss gode til å oppdage og håndtere direkte farer, men ikke like gode til å håndtere farer som kommer gradvis, som ligger langt fram i tid og som dessuten krever en teoretisk forståelse.

Et terrorangrep som tar livet av ti mennesker er konkret og vekker følelser som sinne og frykt og dermed (kanskje overdrevet) vilje til handling. At 8,8 millioner dør årlig av luftforurensning er statistikk, det er vanskelig å vise på TV, og det blir derfor opplevd som mindre dramatisk. Det blir notert og deretter glemt.

Evolusjonen har gjort oss følsomme for sterke bilder, men ikke uten videre for fakta og analyser på et papir.

For 12 år siden fikk Australias regjering en forskningsrapport som, nesten profetisk, sa at man kunne vente langt mer alvorlige skogbranner rundt år 2020. Men vitenskapelige drøftinger og modellsimuleringer gjør ikke så sterkt inntrykk. De gir oss tall på et papir. Det river ikke tak i følelsene våre. Nå når brannene er her derimot, og vi ser bildene av dyrene som lider og mennesker på flukt, påvirkes vi på en mye sterkere måte. Dette kan bevege opinionen.

Evolusjonen har gjort oss følsomme for sterke bilder, men ikke uten videre for fakta og analyser på et papir.

2. Det er vondt å endre seg – selv til det bedre

Det er fristende for oss mennesker å bortforklare eller nedtone informasjon som sier at vi må gjøre ting annerledes, og særlig hvis vi må gi fra oss noe av det vi har. (Land og områder som tjener mye på salg av fossil energi er ofte mest skeptiske til klimavitenskapen.) De som (tror at de) taper noe på en reform, er mer aktive mot reformen enn de som vinner på reformen.

Det som så ut som et dyrt og upraktisk tiltak i starten, blir et svært lønnsomt tiltak globalt, ja trolig så lønnsomt at det vil gå med overskudd selv om vi ser bort fra klima- og miljøgevinstene, skriver Jan Bråten. Foto: Martin Snicer

Dette drøftes blant annet av nobelprisvinner og psykolog Daniel Kahneman i boka Tenke fort og langsomt. Et eksempel kan være vanskene med å fjerne subsidier til drivstoff i land som India. Slike subsidier belaster statsbudsjettet og fortrenger mer lønnsom pengebruk som utdanning. Subsidiene øker landets importregning, går i hovedsak til øvre middelklasse og bidrar til mer trafikkproblemer og luftforurensning. Likevel har de vært vanskelige å få fjernet.

Vår skepsis til å endre ting gjelder også på individnivå og selv om det nye alternativet egentlig er bedre enn det gamle. Psykologer kaller dette endowment effect. Vi foretrekker også å tro på informasjon som bekrefter våre tidligere oppfatninger og som dessuten ikke krever for mye av oss. Det handler om alt fra vitenskapsfornektelse til såkalt «What-about-ism», som er å peke på noen andre som gjør mindre enn oss («but what about …?») og bruke dette som unnskyldning for at vi ikke behøver å gjøre så mye.

«Ja, men Kina bygger jo fortsatt kullkraftverk», er en slik unnskyldning.

Det er sant at Kina bygger kullkraftverk, men det er ikke hele sannheten.

Det er sant at Kina bygger kullkraftverk, men det er ikke hele sannheten. Kullkraftverkene i Kina brenner så vidt jeg vet ikke mer kull. De får mer kapasitet, men går færre timer og de nye kraftverkene er mer effektive enn gamle som etter hvert legges ned. Og Kina bygger stadig mer sol- og vindkraft som vil presse kullkraftverkene til å gå kortere tid.

For folk som vil gjøre mindre, fungerer det best å stoppe ved den første opplysningen, at Kina bygger kullkraftverk. Så har vi liksom en unnskyldning for å fortsette som før. Vi kan alltid finne noen som gjør mindre enn oss, i hvert fall på minst ett område hvor vi gjør en del. Andre land kan bruke Norge som en slik unnskyldning: «Ja, Norge gjør mye med elbiler, men Norge er jo så rikt og egentlig dobbeltmoralsk siden landet blir rikt på oljeeksport.»

3. Bevisst desinformasjon

Bevisst desinformasjon, betalt av mektige næringsinteresser, er også en del av problemet. Det har de siste årene kommet fram dokumentasjon på hvordan Exxon på et meget tidlig tidspunkt visste om klimautfordringene og bevisst valgte å holde kunnskapen skjult.

Samtidig ga Exxon og mange liknende selskaper pengestøtte til organisasjoner som spredte tvil om klimavitenskapen. Noen av disse organisasjonene jobbet tidligere med å spre desinformasjon for tobakksindustrien.

Næringsinteresser og enkelte land, som for eksempel Saudi-Arabia og Russland, kan ha mye å tape på en mer aktiv klimapolitikk. Det kan motivere dem til å spre ulike former for desinformasjon, blant annet via sosiale medier. Innholdet kan variere, men formålet vil være å hindre eller forsinke klimatiltak som kan koste dem penger.

4. Koordineringsproblemet

Som statsministeren i Australia sa (gjengitt etter hukommelsen): «Australia står for bare 1,3 prosent av globale utslipp. Det spiller liten rolle hva Australia gjør.»

Alle er små, men det spiller en rolle hva vi gjør. Australia har dessverre vært en brems i internasjonal klimapolitikk. Økt klimainnsats fra Australia ville kuttet utslipp, stimulert teknologiutvikling og kunne dessuten motivert andre land til å gjøre mer. Aktiv klimapolitikk i Australia og mindre klimafornektelse, ville blant annet lagt litt større press på USA. Australia kunne også valgt en mer fremtidsrettet tilnærming:

Fortiden er sterkere representert ved bordet enn fremtiden.

Landet har noen av verdens beste naturlige forutsetninger for å bli storprodusent av strøm fra solceller og har dessuten gode betingelser for vindkraft. Dette kan i fremtiden gi grunnlag for en ny energibasert industri, blant annet med eksport av hydrogen. Støtte til fremtidsrettet næringsliv kan på lang sikt gi en bedre økonomisk utvikling enn satsing på kullkraft som er dømt til å tape over tid.

Nye industrier, og særlig de som kun finnes som spirer, har ikke like mye penger til å drive lobby som de gamle og nedadgående industriene. Fortiden er sterkere representert ved bordet enn fremtiden.

Koordineringsproblemet er reelt og er det problemet (tradisjonelle) samfunnsøkonomer vanligvis legger mest vekt på. Ofte omtales det som allmenningens problem. Kort fortalt: Det er fristende for alle land og grupper å ønske at alle andre skal ta en større del av byrden.

Dette problemet gjelder heldigvis ikke på alle områder: Som sagt gjør satsingen på sol- og vindkraft at disse teknologiene stadig flere steder er lønnsomme uavhengig av klimapolitikk. Det samme vil skje med elektrisk transport. Dette hjelper oss å komme rundt koordineringsproblemet, siden selv klimasinker og vitenskapsfornektere vil velge utslippsfrie teknologier når det lønner seg økonomisk.

Selv klimasinker og vitenskapsfornektere vil velge utslippsfrie teknologier når det lønner seg økonomisk.

Hele koordineringsproblemet blir ikke borte: det må utvikles mange nye løsninger og noen land må ta byrden ved å gå foran mens de nye løsningene ennå er dyre. Det er heller ikke sannsynlig at alle nye, utslippsfrie løsninger vil bli billigere enn de gamle og forurensende løsningene.

Dessuten, og dette er viktig, for å fremme raske utslippskutt og rask utvikling av bedre løsninger, må flest mulig bli med nå. Det er derfor viktig å jobbe for bedre internasjonalt samarbeid og økt innsats i flest mulig land.

5. Manglende forståelse av hvor vi skal

Jeg tror også vi bremses av en manglende helhetsforståelse av hvor vi skal og hva som trengs. Det er mange ting vi må gjøre annerledes. Som vist blir nullutslipp neppe dyrt i et langsiktig perspektiv, men omleggingen krever nytenkning, ny organisering, og en ny forståelse av hvor vi skal, hvordan ulike tiltak henger sammen og hva som trengs for å lykkes med omleggingen.

Vi må utvikle en felles strategi som er effektiv, sosialt rettferdig og som virker raskt nok.

Les også

Kommentarer (15)

Kommentarer (15)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå