KOMMENTAR: Koronavirusets konsekvenser

Koronavirusets virkninger: Medisinsk, økonomisk og politisk krise

Noen land overstår krisen raskere og mer effektivt enn andre. Dette er ikke bare spørsmål om helsepolitikk, men også om vilje og evne til politisk ledelse.

Donald Trump lytter til en briefing om koronavirus 11. mai i år.
Donald Trump lytter til en briefing om koronavirus 11. mai i år. (Foto: Alex Brandon/AP)

Noen land overstår krisen raskere og mer effektivt enn andre. Dette er ikke bare spørsmål om helsepolitikk, men også om vilje og evne til politisk ledelse.

Koronaviruset ble først oppfattet som en medisinsk utfordring. Etter kort tid er det blitt en økonomisk utfordring. Det er nå i ferd med å bli en politisk utfordring, med omfattende og kanskje langsiktige virkninger. Fra et medisinsk perspektiv viste viruset at land og politikere ikke er like. Alle land var ikke like godt forberedt. Når krisen inntraff, var ikke alle lands myndigheter like dyktige til å møte utfordringene. Noen land overstår krisen raskere og mer effektivt enn andre. Dette er ikke bare spørsmål om helsepolitikk, men også om vilje og evne til politisk ledelse. Det er et spørsmål om kvaliteten på politikerne ved makten og den tillit som befolkningen har til dem.

På dette punkt er det store forskjeller. Blant velstående demokratier er ytterpunktene New Zealand og USA, som henholdsvis det beste og det dårligste eksempelet. New Zealand stengte ned samfunnet på et tidlig tidspunkt, med drastiske tiltak for å begrense samkvem og smittefare. Politikken var vellykket. Som kanskje det første land i verden kan New Zealand ha bekjempet viruset. Etter mange generasjoner med velferdsstat og et velfungerende offentlig helsevesen var folkehelsen god og landet forberedt. Statsministeren viste vei og nøt tillit. Tiltakene ble respektert og de nyttet. Historisk fremstår New Zealand, geografisk isolert, med fem millioner innbyggere, som et skoleeksempel på en effektiv krisehåndtering. Landets institusjoner viste seg robuste.

USA er motsetningen. President Trump bagatelliserte først risikoen for en helsekrise. I neste omgang kom tiltak preget av innfall, dårlig planlegging og svak samordning. Selv om smitten nå avtar, er pandemien neppe under kontroll; politikken har vært mislykket. Forskjellige offentlige myndigheter har konkurrert og bekjempet hverandre. I utgangspunktet var folkehelsen dårlig; de mest utsatte delene av befolkningen har knapt råd til legebesøk. Helsevesenet er innrettet for å betjene bemidlede klienter, ikke folket som helhet. Presidenten vinglet, motsa seg selv og var ikke i stand til å vise vei. Derfor nyter han heller ikke særlig tillit, men anses av mange som en selvopptatt lystløgner.

USAs størrelse, 330 millioner mennesker i en føderal statsorden, byr på utfordringer, men det har knapt vært forsøk på ledelse og samordning. Historisk fremstår koronakrisen som et signal om alvorlige svakheter i det amerikanske samfunnet og som et eksempel på hvordan en krise ikke skal møtes. Landets institusjoner sviktet, de viste seg ikke robuste. De vil også kunne svikte i andre alvorlige saker.

Les også

USA dårlig forberedt

I utgangspunktet var USA dårlig forberedt. Siden finanskrisen i 2008 – 2009 har USA hatt moderat vekst og ledighet, og et stort budsjettunderskudd. For 2020 og 2021 forventer Det internasjonale pengefondet, IMF, et historisk enestående budsjettunderskudd i USA (med unntak av krigsårene). Produksjonsnivået fra 2019 forventes gjenoppnådd i 2022, tidligst.

Fram til valget i november vil president Trump trolig fortsette å øke pengebruken. Kjøp og salg av verdipapirer er et virkemiddel i pengepolitikken i tillegg til rentepolitikken. Når sentralbanken, Federal Reserve, selger verdipapirer, trekker den inn kjøpekraft. Når den kjøper verdipapirer, styrker den kjøpekraften blant publikum.

Ukentlig offentliggjøres netto fordringer på publikum i «Federal Reserve Balance Sheet». Den 1. september 2008, like før finanskrisen brøt ut, var balansen 905 milliarder dollar i bankens favør. Den 2. mars 2020 var den mer enn firedoblet, til 4200 milliarder dollar. Tre måneder senere, den 2. juni 2020, var fordringene 7200 milliarder dollar, som sentralbanken hadde i utlån til publikum. Tallet kan lett bli 10 000 milliarder dollar før utgangen av valgåret 2020. Det dreier seg om et angivelig kortsiktig lån til publikum for å opprettholde kjøpekraften, i størrelsesorden 36 prosent av BNP, med stigende tendens.

Til sammenligning var USAs statsgjeld den 1. juni 2020 anslått til 26 000 milliarder dollar, derav 6 000 milliarder dollar som intern gjeld i den føderale statsforvaltningen. I USA foreligger ingen pålitelig oversikt over lokale myndigheters gjeld og forpliktelser, som til pensjoner. Et omtrentlig anslag for delstatenes og kommunenes gjeld ved siste årsskifte er 2000 milliarder dollar.

USAs bruttonasjonalprodukt, BNP, for 2020 anslås foreløpig til ca. 20 000 milliarder dollar, etter en antatt nedgang på 5,3 prosent fra fjoråret. USAs brutto statsgjeld er omtrent 130 prosent av BNP; med delstatene og kommunene er gjeldsbyrden 140 prosent av BNP, høyere enn i de fleste land i Europa.

Forskjellen til Hellas og Italia er at USA ikke bruker drakmer, lire eller euro, men dollar som sentralbanken utsteder selv. Så lenge verden utenfor godtar å bruke amerikanske dollar i sine oppgjør og i sin sparing, kan USA bruke seddelpressen som et økonomisk virkemiddel. Erfaringer fra blant andre Argentina viser at dette neppe kan vare evig.

Den umiddelbare risikoen er en lavere dollarkurs mot euro, yen og andre viktige valutaer. Dernest er risikoen en sterk inflasjon, som vil kunne utløse lønnskrav og kanskje mer omfattende sosial uro. Gjeldsbyrden tilsier at en renteøkning ville føre til en bølge av konkurser og ha omfattende negative sosiale virkninger; det kommer neppe på tale før valget i november. Hva som vil kunne være mulig etter valget, er et åpent spørsmål.

Tradisjonen i USAs sivile samfunn er ikke å betale for beredskap, men heller å improvisere og hamle opp med kriser etter hvert som de melder seg. Denne krisen utfordrer fordelingen av penger og makt.  

En internasjonal utfordring

USAs problemer er en utfordring for verden. Inflasjon og kursfall på dollar vil kunne skremme penger bort fra USA, men det er ikke mange alternative havner for flyktige penger. Japans økonomi er for liten. Europas økonomi og finansmarkeder er oppsplittet.

I lengre tid synes Kina og Russland å ha forberedt seg på en mulig dollarkrise. Selv om Kina har et internt gjeldsproblem, har landets betalingsoverskudd gjennom mange år bygget opp store valutareserver. Det samme gjelder Russland. Begge land har store gullreserver. Russland er en stor selger på oljebørsen i Shanghai. Den handler i kinesisk valuta, yuan, som selgerne kan veksle om i gull. På to år har omsetningen gått forbi oljebørsen i London.

Tiden kan modnes for en reform av det internasjonale pengesystemet, der dollaren blir avløst av for eksempel en enhet utstedt av IMF, basert på flere store valutaer. Kinas oljebørs kan være et forvarsel om at gull kanskje kan få en større betydning, igjen.

I sine økonomiske kriser har USA en mulig nødløsning: en nedbygging av budsjettene til forsvar og rustning. Her er det store beløp å spare inn. For USAs befolkning ville fordelen være en overføring av ressurser fra militære til sivile formål. For USAs maktelite ville ulempen være en svekket internasjonal innflytelse.

USA bruker i dag dollaren som et politisk våpen for å gripe inn i andre lands økonomi og handel. Boikott av blant andre Cuba, Iran, Nord-Korea og Venezuela tar sikte på økonomisk isolasjon med håp om regimeendring. Virkemiddelet er å forby bruk av den amerikanske dollar som betalingsmiddel eller dollarbaserte betalingsordninger. Mer målrettede tiltak er satt i gang mot foretak og enkeltpersoner i flere land, blant andre Kina og Russland.

I flere tilfelle blir tiltakene fulgt opp med sekundære sanksjoner. De innebærer at tredje lands borgere og foretak som handler med utpekte land, som Iran, også utsettes for sanksjoner. På den måten tar USA seg rett til å bestemme over handel og betaling mellom fremmede land. EU søkte opprinnelig å omgå USAs boikott av Iran med en særskilt betalingsordning, INSTEX, for å bistå iransk oljeeksport. Det har ikke virket på grunn av USAs trusler mot mulige kjøpere av irakisk olje. USA overstyrer på denne måten andre lands rett til selvbestemmelse i handelspolitikk og utenrikspolitikk. USA vil bestemme hvilke land EU ikke skal handle med.

Les også

Valutakrig

Sanksjonene blir ofte initiert av Kongressen etter påtrykk fra ulike særinteresser. Potensialet er betydelig. Selv om sanksjonene overfor Cuba etter seksti år ikke har hatt tilsiktet virkning, har de likevel et solid politisk grunnlag i den kubanskættede befolkningen i Florida og blant ideologiske sympatisører over hele USA. Tiltakene overfor Iran har bred støtte blant eksiliranere, ideologisk motiverte motstandere av islam, og på grunn av minnet om amerikanske diplomaters fangenskap under den iranske revolusjonen. Russland møter en utbredt motvilje, ideologisk og kulturelt motivert. Kina møter en utbredt motvilje, ikke minst av frykt for konkurranse. Den utbredte lysten til sanksjoner uttrykker en amerikansk nasjonalisme, levende i begge de store partiene. Risikoen er reell for strengere tiltak mot Kina og Russland, kanskje med sekundære sanksjoner for å hindre deres utenrikshandel, i tillegg til forbud mot å bruke dollar.

I USA er det liten forståelse for at sanksjonene undergraver landets egen stilling. Siden president Nixon i 1971 fjernet dollarens binding til gull, har ankerfestet vært i olje. Fordi nesten all internasjonal oljehandel har vært foretatt i dollar, har de fleste kjøperne av olje først måttet skaffe seg dollar. Ordningen har medført en høy etterspørsel etter dollar utenfor USA og en tilsvarende mulighet for USA til å holde vedvarende underskudd i sin utenriksøkonomi. Sanksjonene tvinger viktige oljeeksportører til å prise olje i annen valuta, særlig euro og kinesisk yuan. Kinas økende betydning i verdens oljemarked tilsier at landets valuta etter hvert får større vekt i internasjonal oljehandel. Grunnlaget for dollarens internasjonale rolle svekkes.

USA vil frivillig neppe godta en nedtrapping av dollarens internasjonale rolle.  Derfor kan det være duket for nye finanskriser inntil USA ser seg nødt til å godta en felles løsning. Alternativet er nye finansinstitusjoner og betalingsordninger uten USAs deltakelse, båret fram av Kina og Russland. Her kan EU bli avgjørende.

USAs krise kan bli avgjørende for EUs fremtid. For EU er spørsmålet å møte nye utfordringer i samlet flokk eller enkeltvis. En dollarkrise ville kanskje kunne anspore en finansunion i EU.

Spørsmålet er om EUs politikere er rede, ikke redde. Én mulighet er at EU sammen med andre store økonomier blir enige om et nytt internasjonalt pengesystem. Alternativet er at EU lar euro bli en konkurrent til dollar, med støtte fra Kina og Russland. Konsekvensen ville være en høyere valutakurs mot dollar og en svekket konkurranseevne. Dette vil også kunne skje på grunn av markedskreftene.

USAs krise kan også svekke NATO. Hittil har NATO vært et beskyttet marked og en gullgruve for amerikansk rustningsindustri, som til dels har sekretariatet som et salgskontor. I etterdønningene av krisen vil alle land kritisk måtte revurdere sine budsjetter. Spørsmålet om å dempe militære kostnader til fordel for helse vil melde seg sterkere. Én mulighet er at USA etter krisen isolerer seg og trekker seg fra verdens problemer og kostnadene ved omfattende militær tilstedeværelse. En annen mulighet er at USA satser sterkere, men mer selektivt, mot Kina eller mot Russland i nord.

Hva nå lille, rike land?

For Norge er spørsmålet hvilket selskap vi skal velge i en ny situasjon. En særskilt allianse med USA og Storbritannia er én mulighet. Krefter i USA og Storbritannia ønsker et nordatlantisk økonomisk og militært fellesskap med Canada, Grønland, Island og Norge, med brodd mot både EU og Russland. Dette er neppe i norsk interesse. Risikoen er at Norge blir ledet inn i konflikter i fjerne land av makter som er over middagshøyden.

Skrekkens eksempel er deltakelsen i krigen i Libya i 2011, trumfet gjennom av en ærgjerrig norsk statsminister, lokket av en fransk president, som i ettertid er siktet for korrupsjon. Han ville rydde av veien en afrikansk diktator etter et personlig mellomværende; presidenten hadde som kandidat lovstridig lånt femti millioner euro av diktatoren til sin valgkamp. Norges tidligere statsminister har i ettertid uttalt at han visste mer enn nok til å gå til krig og at han ville ha gjort det igjen. Ni år senere er det fortsatt krig Libya. Episoden viser at også norske politikere trenger en årvåken oppmerksomhet. Fraværet av oppgjør om saken i Arbeiderpartiet viser hvor det kritiske lyset særlig bør rettes.

Johnsons Storbritannia og Trumps USA er intet godt selskap for Norge. Begge samfunn viser tegn til oppløsning. USA har i generasjoner vist seg som verdens mest krigslystne land, selv om nesten alle krigene i utlandet (unntatt Grenada og Panama) har endt opp som politiske fiaskoer. Lærdommen er at USA er farlig, også som alliert.

Medlemskap i EU synes utelukket, særlig etter Brexit. En mulig løsning kunne være et nærmere nordisk samarbeid, militært som økonomisk, med tette bånd til EU. Økonomisk er Norden godt integrert gjennom EU og EØS. De fem nordiske landene er blant verdens mest vellykkede og stabile samfunn; de utgjør et godt selskap for Norge. Militært utgjør finske hærstyrker, norske marinestyrker og svenske flystyrker et godt grunnlag for et felles forsvar. Norden har ingen interesse av å angripe andre. Felles godt rustet opptreden kan dempe trusler utenifra. For Norge er det vesentlig å unngå å bli trukket inn i et eventuelt amerikansk (og britisk) maktspill overfor Kina og Russland. Russland har med store utfordringer på sørflanken ingen interesse av konflikt på nordflanken, men andre makter kan ha en interesse av å utfordre Russland i nord.

Koronakrisen forandrer kanskje verden. Den krever i et hvert fall ny tenkning. Skjebnens ironi er at historiens sterkeste militærmakt blir overraskende angrepet og delvis lammet, ikke av sine angivelige fiender, men av et lite virus. Dette avdekker kritiske svakheter og viser feilaktige prioriteringer; et sterkt land er et sunt land og et velutdannet land.

Les også

Kommentarer (2)

Kommentarer (2)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå