Københavns første moderne kloakk blir anlagt på Nørrebro i 1859 etter en lang strid. De gamle kloakkene – her under Østerbro, hvor kvartermester Benny Fledelius inspiserer dem – er fremdeles i bruk, for de har vist seg å holde vesentlig lengre enn man trodde at de ville.
Københavns første moderne kloakk blir anlagt på Nørrebro i 1859 etter en lang strid. De gamle kloakkene – her under Østerbro, hvor kvartermester Benny Fledelius inspiserer dem – er fremdeles i bruk, for de har vist seg å holde vesentlig lengre enn man trodde at de ville. (Bilde: Københavns Energi)

KLOAKK I KØBENHAVN

Ingeniører måtte kjempe hardt for å få innført kloakkanlegg i København

  • Bygg

I år feirer København by 850 år. Men byen ble ikke til over natta. Innføringen av et skikkelig kloakksystem i København var på 1850-tallet et spørsmål om liv og død, og det kom også til å definere ingeniørstandens rolle og selvbevissthet. Men systemet krever nå milliarder i investeringer for å kunne klare framtidens forurensingskrav og monsterregn.

«Enden av mange Gader, især de ud til Borgergaden, findes sædvanlig overtrukne med Menneskeexkrementer og Rendestenene ere opfyldte med saa mange stillestaaende og forraadnede Ting, at man ved at passere der i varme Dage, indaander lutter mephitisk Luft.»

Slik blir kloakkforholdene – eller rettere sagt mangelen på dem – i København beskrevet i klagebladet Politivennen i 1799, og gjengitt i historikeren Nina Søndergaards spesialutgivelse «Mephitiske dunster og møddinger».

213 år og omkring 1300 kilometer kloakkrør og stikkledninger senere, er kloakkene fremdeles på dagsordenen i hovedstaden. Men i dag er det ikke mephitiske (stinkende og usunne, overs. anm.) dunster som er problemet, men at den løsningen som etter harde politiske kamper ble valgt i 1857 – nemlig kloakkavløp hvor både regnvann og spillvann ledes bort i de samme rørene – ikke er dimensjonert for nåtidens skybrudd. Derfor kan menneskeekskrementer sammen med massive vannmasser ofte ende på gater, i kjellere og i lavtliggende hus i København.

– Hovedideen var god. Man fikk både håndtert spillvann og regnvann, men når det kommer veldig mye regn, kan ikke systemet ta unna, sier forsyningsdirektør Per Jacobsen ved Københavns Energi i dag.

Inspirasjon fra London

Oppbyggingen av kloakksystemet skjer stort sett samtidig med at en dansk ingeniørstand vokser fram, og de naturvitenskapelige metodene og argumentene blir bedre dokumentert og mer aksepterte. Dermed kommer også det første forslaget til et skikkelig kombinert vannforsynings- og kloakksystem fra en av de første kandidatene fra Den Polytekniske Læreanstalt, som ble grunnlagt i 1829. I 1844 engasjerer nemlig den københavnske borgerrepresentasjonen F.C. Kabell til å komme med et «Forslag til en forbedret Vandforsyning og Gadeskylning for Kjøbenhavn.»

København feirer 850 år

Ifølge historieskriveren Saxo grunnla Absalon København i 1167, og byen feirer 2. september sin 850-års fødselsdag.

Selv om arkeologiske funn i forbindelse med metrobyggingen har vist at byen er minst 100 år eldre, heiser danskene flagget på denne dagen. Vi vil se nærmere på byens historie sett i ingeniørperspektiv.

Forslaget er omtalt i etnologen Hanne Lindegaards doktoravhandling «Ut av røret? Planer, prosesser og paradokser omkring det Københavnske kloakksystem 1840-2001».

Over 65 sider beskriver Kabell de mange fordelene ved en kombinert vannforsyning og kloakkering, slik man har i Hamburg, Paris og ikke minst i London:

«London har under sine Gader et over hele Staden udstrakt Kloakk-system, og et dermed i Forbindelse staaende velberegnet Vannforsyningsanlæg; dette tilfører det rene, hiint bortfører det smudsige Vann. Saaledes er det muligt, at alt bliver usynligt, som hos os saa ofte saarer Øiet og Næsen.»

Latriner ble en industri

Håndtering av spillvann er en kjerneoppgave for alle byer. Betydningen kan sees i noen av de første større byene i India og Midtøsten, hvor det finnes 3000 år gamle kloakker. I København på blir det senest på 1300-tallet bygd do-kummer på en bro ut over stranden ved enden av Hyskenstræde.

Det grå spillvannet – altså fra kjøkkener, vask etc. – ender på dette tidspunktet på søppeldynger og i byens grøfter og dype rennesteiner. Rennesteinene leder ut til vannløp og havet, men mange steder er det ikke riktig fall på dem, slik at spillvannet ofte står og gjærer og stinker.

I 1584 får man ved kongelig resolusjon lov til å gå gjennom vollene med de første murte kloakkene, som kan lede spillvannet til vollgraven omkring byen. På dette tidspunktet ender avføring i latrinegruver som er gravd ut i de fleste bakgårdene, og på 1600-tallet pålegges noen vognmenn å tømme latrinene og kjøre avføringen ut av byen til tørkeplasser, hvor bøndene kan hente den.

Bortsett fra at disse «nattmennene» søler for mye på de hullete veiene gjennom byen, fungerer systemet, og det oppstår en hel industri rundt innsamling og salg av avføring.

Befolkningseksplosjon

Men i løpet av de neste 200 årene vokser byens befolkningstall fra 41.000 i 1672 til 120.000 i 1840, uten at byens areal utvides. Samtidig finnes det omkring 3000 hester, 1450 kuer og 750 griser i København.

Alt dette finnes innenfor en by på omkring tre kvadratkilometer. Hvis dagens kommune hadde samme befolkningstetthet, ville det ha bodd 5,4 millioner mennesker innenfor grensene til København kommune.

Den dominerende teorien rundt smittespredning i denne periode er «miasmeteorien», som sier at smitte spres gjennom lufta og utvikler seg på steder med stillestående avfall og forråtnelse. Vond lukt er derfor et faretegn – og et tegn som byens innbyggere blir konfrontert med, og klager over, hver dag.

Første bruk av statistikk

I 1840 er bystyret i København todelt. Det er den valgte Borgerrepræsentationen og den kongeutpekte Magistraten. Førstnevnte er dominert av de store eiendomsbesitterne, som er interesserte i moderne løsninger. Men både i Borgerrepræsentationen og Magistraten er man svært kritiske overfor tiltak som vil koste grunneierne penger, og vil tvinge dem til å tillate kloakker på deres egen eiendom.

Kabells beste motargument er statistikk: Med bakgrunn i britiske undersøkelser, anslår han at man kan redde 344 københavneres liv hvert år hvis de sanitære forholdene forbedres.

Ifølge Hanne Lindegaard er dette et av de første eksempler på at ingeniører og leger bruker statistikk for å argumentere overfor politikerne.

– Statistikken var fra omkring 1800 blitt en anerkjent disiplin, og ser vi på de befolkningsstatistiske argumentene, blir disse brukt av danske leger allerede i begynnelsen av 1800-tallet. Landets befolkning var ikke lengre det samme som Guds vilje, men en størrelse man kunne regulere ved å iverksette ulike tiltak, forteller hun.

Lærte av koleraepidemi

Men heller ikke den gangen var alle like mottagelige for statistikk. Da Borgerrepræsentationen i mai 1853 igjen hadde presset på for å få kloakkering vedtatt, svarte overpresidenten for Københavns kongeutpekte magistrat, Michael Lange, uimponert tilbake:

«(Han kan ikke) lægge nogen særdeles Vægt paa de under Sagen fremkomne statistiske Noticer og Beregninger angaaende den uheldige Indflydelse, Savnet av Kloaker skal have paa Mortalitets-Forholdet (i hvilken Heenseende det iøvrigt ogsaa vil have sine Vanskeligheder at godtgjøre den rette Causal-Forbindelse, idet den større Dødelighed, hvor den viser sig, ordentligviis beroer paa flere samvirkende Omstændigheder)».

En måned senere brøt det ut en koleraepidemi, og i løpet av de neste fem månedene tok den livet av fire prosent av byens innbyggere. Epidemien bragte en annen polytekniker på banen: Ludvig August Colding var i 1845 blitt utnevnt til vanninspektør og i 1850 til byingeniør.

Sløsing med god gjødsel

Fra 1849 jobbet han med planer for å legge ut vannledninger og et separat kloakksystem i København, og etter kolerautbruddet foretar han sammen med den berømte kjemikeren Julius Thomsen en undersøkelse av sykdomsforløpet, og den avkreftet legenes til da herskende miasme-teori. Byen trenger rent vann og gode kloakker, fastslo de to makkerne.

Men å helle spillvannet i havnen er et utillatelig sløsing, mener overpresident Lange og flere andre. Latrinen er verd mange penger for bøndene, og det er mange som er beskjeftiget med å kjøre den vekk.

Borgerrepræsentationen ber deretter Colding om å hente ekspertise i utlandet, og han får den britiske ingeniøren James Simpson til å undersøke Københavns planer, siden han har erfaring fra flere britiske byer.

Simpson godkjenner planene for København, og understreker viktigheten av at vannledninger og kloakk installeres samtidig: «... at Indretningen av det forbedrede Vannvæsen nødvendigviis maa have Indretningen av et Kloakvæsen til Følge, fordi Erfaringen har godtgjort, at Mange ville benytte Vandforraadet for at skylle Latrinindholdet ud i Rendestenene og derfra i Canaler og Havnen.»

Begynner i brokvarterene

Men rådet blir ignorert i København, der Indenrigsministeriet på grunn av uenigheten mellom Borgerrepræsentationen og Magistraten, beslutter å forkaste kloakksystemet og bare godkjenne installasjonen av vann- og gassledninger.

Til tross for avslaget, jobber Borgerrepræsentationen videre med planene, og det blir opp til ingeniørene å finne en løsning som er spiselig for alle parter.

I 1856 presenterer Colding et kompromiss: I brokvarterene, som er vokst fram etter at militæret opphevet forbudet mot å bygge i et én kilometer bredt belte rundt København, skal det legges kloakker som kan romme både grått spillvann og svart spillvann. Samme system – men i dypereliggende hovedledninger – skal installeres i den gamle delen av byen.

Københavns kloakkledninger i 1876 – 18 år efter at bystyret gikk i gang med kloakkutbyggingen. Alle kloakker har utløp i havna, noe som ikke ville være et problem hvis de bare ble brukt til regnvann som planlagt. Men i 1892 estimeres det i bladet Ingeniøren at mer enn tre firedeler av «den aarlige Ekskrementmasse» ender i kloakkene.
Københavns kloakkledninger i 1876 – 18 år efter at bystyret gikk i gang med kloakkutbyggingen. Alle kloakker har utløp i havna, noe som ikke ville være et problem hvis de bare ble brukt til regnvann som planlagt. Men i 1892 estimeres det i bladet Ingeniøren at mer enn tre firedeler av «den aarlige Ekskrementmasse» ender i kloakkene. Foto: Københavns Energi

Men i første omgang skal det ikke kobles til toaletter, så latrinene og hele industrien omkring dem bevares foreløpig. Spillvannet ledes til havn eller nærmeste vannløp.

For Per Jacobsen virker planen til forgjengeren hans som et columbi egg.

– Hadde man foreslått å bygge et separat system, hadde det vært tydelig at hensikten var å erstatte latrinene med ordentlige toaletter. Men ved å velge et fellessystem, kunne ikke de som kjempet for å bevare latrinesystemet protestere.

I 1859 blir den første kloakken gravd ned på Nørrebro, og i de følgende årene får stadig større deler av byen kloakk. Mange av mursteins-kloakkene fra den tiden har forøvrig vist seg å være svært holdbare, og er fremdeles en del av systemet i dag.

Brun fane til Køge bugt

Men med etableringen av kloakksystemet er likevel ikke diskusjonen slutt. Ingeniører og leger fortsetter å påpeke det tåpelige i å ha et velfungerende kloakksystem, men samtidig forby vannklosetter. Allerede på 1850-tallet har innbyggerne i London fått ordentlige toaletter, og innbyggerne i København vil ikke vente lenger.

Det første toalettet har allerede blitt installert i 1846, men det blir tømt i rennesteinen i nattens mulm og mørke. I 1857 anslår legen Hornemann at det finnes omkring 300 toaletter i byen. Og mange av de som ikke har toaletter, bruker avløpene til de nyinstallerte vaskene i en slik grad at bystyret i 1871 krever at det blir montert vannlåser på alle vasker.

Vannlåsene fjerner «de mephitiske dunster», men ikke problemet. Allerede på 1880-tallet erkjenner kommunen at man om sommeren kan se en brun fane i vannet hele veien ned til Køge Bugt utenfor byen, og i 1892 offentliggjør direktøren for De Danske Sukkerfabrikker – og senere direktør for Polyteknisk Institut – G.A. Hagemann i bladet Ingeniøren en beregning som viser at «ikke engang 1/4 av den aarlige Ekskrementmasse opsamles her i Byen ved vort nuværende System – 3/4 gaa alt nu bort gennem kloakkerne».

Han framhever dessuten at verdien av avføringen har falt kraftig. Fra 1830-tallet og framover har den kjemiske vitenskapen nemlig blitt mye bedre fundert, og allerede i 1852 begynner Fredens Mølles Fabrikker i Sundbyerne å produsere kunstgjødselen superfosfat. Da landbrukets behov for kunstgjødsel steg på 1870-tallet, ble det satt opp lignende fabrikker over hele landet.

Kunstgjødslingen var lettere å håndtere, og hadde ikke de samme luktproblemene som utspredning av avføring, så etterspørselen etter dritten fra København falt stadig.

Ut av den stinkende havna

Oppgaven med å få stoppet utslippene og koblet toaletter på kloakken, tilfaller Coldings etterfølger, Charles Ambt. I 1886 har han blitt utnevnt til byingeniør. Han begynner umiddelbart med et omfattende planleggingsarbeid, for de mange luktklagene gjør det klart at man ikke kan regne med å innføre vannklosetter og samtidig fortsette det direkte utslippet til havna og Svanemøllebugten.

– På 1970-tallet begynner folk å mene at vi ikke lengre vil akseptere at de kystnære områdene er forurenset av dritt

Per Jacobsen, tidligere forsyningsdirektør i Københavns Energi

I 1893 vedtar bystyret Ambts plan om å legge avskjærende ledninger langs havnen og lede spillvannet til en pumpestasjon på Kløvermarken, og pumpe det derfra til Øresund. Samtidig blir det tillatt å koble til toaletter.

Selv om både politikere, borgere og ingeniører har sett hvordan stinkende spillvann har forurenset vannet i havna, tror både politikere, borgere og ingeniører i begynnelsen av århundret at strømmen i Øresund er kraftig nok til å fortynne spillvannet, og i 1904 hylles Charles Ambt i Ingeniøren som mannen som reddet tusenvis av københavneres liv:

«Naar Dødelighedsprocenten fra 1890-1900 er gået ned fra 21,28 pro Mille til 17,58 pro Mille og i 1903 16,01 pro Mille, saa ere de nævnte Forhold her utvivlsomt av stor Indflydelse ved siden af, at Drikkevannsforsyningen her i Byen i samme Tidsrum gik over til udelukkende at tages ved artesiske Kildeboringer.»

Helgoland må stenge

Men fra 1920-tallet begynner det å komme klager over utslippene, spesielt i Svanemøllebugten, hvor gjestene på badeanstalten Helgoland plages av bakterier og lukt. I 1932 stenger badeanstalten for godt, og i 1950 forbyr kommunelegen all bading i Københavns Havn.

– På 1970-tallet begynner folk å mene at vi ikke lengre vil akseptere at de kystnære områdene er forurenset av dritt. Det fører til beslutningen om å bygge Lynetteanlegget i 1979. Men i de første årene etterpå er vannet fremdeles forurenset når det renner ut i Øresund, forteller Per Jacobsen, som tidligere var forsyningsdirektør i Københavns Energi.

I dag blir spillvannet renset både mekanisk, kjemisk og biologisk, og i 2002 åpnet havnebadet ved Islands Brygge. Siden har Københavns Energi vært travelt opptatt med å sørge for badevannskvaliteten. Litt for travelt faktisk, viste et skybrudd i fjor.

– Vi har sikret badevannet ved å bygge store overløpsanlegg, og ved å forhindre at regnvann kan renne direkte ut i havna. Men vi har fått stengt dette så godt at oversvømmelsene ble større enn nødvendig, så nå er vi i full gang med å åpne opp igjen, sier Per Jacobsen.

Monsterregn ny utfordring

De neste 20 årene vil handle om monsterregn og klimaendringer, mener Per Jacobsen. Både i København og i resten av landet står striden om hvor stor del av framtidens kraftigere regnskyll som skal takles med grønne tak, dreneringer og lokal nedsivning, og hvor mye kloakkene skal kunne ta unna – og akkurat som i 1850 innebærer det også usikkerhet både om beregninger, hensyn til omgivelsene og ideologier.

I august la Københavns Kommune derfor fram en skybrudds-plan til en samlet pris av 3,8 milliarder danske kroner. Men samtidig må det store kloakksystemet vedlikeholdes, for oppgaven er den samme som for 150 år siden: Å sikre borgerne mot de sykdommene som kommer fra sammenblanding av drikkevann og spillvann.

– Til daglig går vi og vedlikeholder noe som dyktige folk fant på for 150 år siden, men i bunn og grunn handler det om å redde menneskeliv. Det er viktig å huske på, sier Per Jacobsen.

– Vi har ikke regnet ut i tall hvor mange liv som har blitt reddet, men da British Medical Journal for noen år siden spurte sine lesere hva som var den viktigste medisinske milepælen siden 1840, valgte de bevissheten om å skille drikkevann fra spillvann, forteller han.

Penicillin ble nummer to.

Denne artikkelen ble først publisert i danske Ingeniørens magasin Året Rundt i 2012, og ble nylig republisert på Ing.dk i forbindelse med at København feirer 850 år.

 

 

Kommentarer (1)

Kommentarer (1)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå