KOMMENTAR: EU vil innføre karbontoll

Klimapolitikken kan være kostbar for EU, men for Norge kan den være lønnsom

EU planlegger å innføre karbontoll på varer.

Påtroppende EU-president Ursula von der Leyen (til høyre) har kunngjort en plan for en karbontoll på varer innført fra resten av verden. Her er hun sammen med den tyske rikskansleren Angela Merkel og den franske presidenten, Emmanuel Macron.
Påtroppende EU-president Ursula von der Leyen (til høyre) har kunngjort en plan for en karbontoll på varer innført fra resten av verden. Her er hun sammen med den tyske rikskansleren Angela Merkel og den franske presidenten, Emmanuel Macron. ( REUTERS/Regis Duvignau/NTB Scanpix)

EU planlegger å innføre karbontoll på varer.

Påtroppende EU-president Ursula von der Leyen har kunngjort en plan for en karbontoll på varer innført fra resten av verden, trolig på initiativ av Frankrikes president Emmanuel Macron.

Hensikten er først og fremst å overkomme den konkurransemessige ulempen som høye energipriser påfører EUs næringsliv og å demme opp for flukten av energiintensiv industri fra EU. I tysk presse er planen blitt betegnet som «Klimafestningen Europa – von der Leyens forlokkende tanke[1]

I dag må produsenter innenfor EUs ordning for handel med klimakvoter (ETS) betale en avgift på cirka 25 euro/tonn CO2; produsenter utenfor slipper, hvilket vrir konkurranseforholdene og bevirker karbonlekkasje.  

Opplegget er tenkt som et ledd i en kommende «Green New Deal».

Les også

Karbontoll

I utgangspunktet er det vanskelig å beregne karboninnholdet og -kostnadene på varer produsert ved forsyningskjeder fordelt på flerfoldige ledd i bearbeiding og verdiskapning i mange foretak i flere land. I EU er det tillit til at oppgaven kan løses ved moderne blokk-kjede teknologi. Eventuelt vil EU kunne forlange et karbonsertifikat for alle importerte varer, hvilket vil kunne kreve en internasjonal ordning for sertifisering av karboninnhold.

Hensynet til internasjonale handelsregler, Verdens handelsorganisasjon WTO og viktige handelspartnere skaper ytterligere vansker. Et mål er å gi insentiver til viktige handelspartnere til å følge EU i klimapolitikken og avkarboniseringen, hvilket ville være til gavn for både EU og verden, hevdes det. Et annet mål er å styrke EUs finanser. All ytre toll går direkte til EUs sentrale budsjett; derfor kan en ytre karbontoll eventuelt bidra til å veie opp for tapet av Storbritannias bidrag.

Hensikten er å begynne gradvis, med utvalgte sektorer, for etter hvert å bli altomfattende. Dette vil kreve endringer i ETS. Det er lite fornuftig å gi unntak for energiintensiv tungindustri innenfor EU når tilsvarende byrder pålegges utenlandske konkurrenter. På dette punkt er det selvsagt motstand fra EUs tungindustri som ønsker å beholde fordelene. 

Av hensyn til internasjonale handelsregler vil en karbontoll måtte utformes som et ledd i innenlandske klimatiltak og som rammer likt innenlandske og utenlandske produsenter. Grenseprisen på karbon ville måtte være lik prisen internt i EU. Det krever hensyn til utenlandske karbonavgifter og ideelt en finmasket differensiering mellom importerte produkter etter verdikjedene i hvert enkelt tilfelle.

Betydelige byråkratiske utfordringer

De byråkratiske utfordringene er betydelige, likeledes mulighetene for at særinteresser oppnår proteksjonistiske fordeler. En karbontoll kan virke som en ensidig pålagt handelshindring, som nevnt i strid med internasjonale regler. I verste fall vil den kunne virke økonomisk skadelig uten noen nevneverdig gevinst for klimaet.

EU utvises en politisk vilje til å få resten av verden til følge EUs klimapolitikk. Som et av verdens tre største importmarkeder har EU et rimelig håp om å kunne påvirke produksjonsmønstre i resten av verden, men planene om karbontoll støter mot viktige handelspartneres interesser. Kina og USA har stor eksport til EU, til dels basert på billig energi og en mindre energieffektiv industriproduksjon.

I verste fall vil EUs karbontoll kunne utløse mottiltak til skade for internasjonal handel, økonomisk vekst og sysselsettingen. Satt på spissen vil en handelskonflikt med EU kanskje kunne frembringe et interessefellesskap mellom Kina og USA. EUs energirike naboer i Midtøsten, Nord-Afrika og Russland vil kunne rammes av en karbontoll, hvilket vil kunne skade deres etterspørsel etter varer og tjenester fra EU.

Parisavtalen tillater utviklingslandene å øke sine karbonutslipp til 2030. En karbontoll i EU vil lett kunne oppfattes som stridende mot Parisavtalens ånd, om ikke bokstav, ved å rette et handelspolitisk tiltak mot et tidsbegrenset konkurransemessig fortrinn tildelt bare få år tilbake.   

Les også

På bekostning av arbeid og inntekt

Presidentduoen Macron og von der Leyen har til hensikt å gjøre EU karbonnøytralt i 2050, og å redusere utslippene av CO2 med femti prosent innen 2030. Virkemiddelet er høyere energipriser til ulempe for forbrukerne og næringslivet.

EU klarer mot mange kritiske forutsigelser å oppfylle målene om 20 prosents nedgang i utslippene av CO2 i forhold til 1990. Størstedelen av nedgangen har funnet sted siden 2008.

EUs tilsynelatende suksess i klimapolitikken har imidlertid en økonomisk og sosial bakside; Europa (for det aller meste EU) er den verdensdelen som siden finanskrisen i 2008 har hatt lavest økonomisk vekst, med unntak av Antarktis. Motstykket til nedgangen i utslipp er en vedvarende høy ledighet i de fleste av EUs medlemsland og stagnerende realinntekt. Hele elendigheten kan ikke tilskrives klima- og energipolitikken; stram finanspolitikk har også en del av skylden.

Opplegget fremover synes å være mer av det samme. Avkarbonisering er det viktigste målet, fremfor arbeid og inntekt. Husholdninger og de fleste bedrifter vil oppleve dyrere strøm og drivstoff. Prisøkningene rammer særlig husholdninger med lav inntekt og mindre bedrifter. Høyere transportkostnader rammer utkantstrøk.

Påfallende nok synes ikke disse virkningene av klimapolitikken å bli fulgt opp av en mer dynamisk økonomisk politikk som kan sette fart i næringslivet, skape arbeidsplasser og bedre inntekter. Det er et åpent spørsmål i hvilken utstrekning og hvor lenge dette er politisk bærekraftig.

Kan bli lønnsomt for Norge

Et pinlig spørsmål gjelder nytten av EUs klimapolitikk. EU (fortsatt inkludert Storbritannia) står for bare ti prosent av verdens utslipp av CO2. Som nevnt ønsker EU ved sin handelsmakt å få andre land med på sin klimapolitikk, men de økonomiske og sosiale forholdene utgjør imidlertid en advarsel og et motargument. I resten av verden øker etterspørselen etter olje og gass.

Ved sin politikk marginaliserer EU seg selv i verdens økonomi og politikk. I 2007 sto dagens EU for 31 prosent av verdens bruttonasjonalprodukt, BNP. I 2018 var andelen 22 prosent. Bortsett fra feilgrep som krigen i Libya er EU fraværende uten særlig innflytelse i nærområdene Midtøsten og Nord-Afrika. Stormaktsspillet er overlatt til Kina, Russland og USA. EU våger ikke utfordre USA i saker som Iran, valuta og oljehandel.

Signalet er at EU politisk isolerer seg fra verden, til tross for sine økonomiske interesser. Klimapolitikken er hovedsaken. Målet er ikke bare å redusere utslippene, men også gjøre seg mest mulig selvforsynt, uansett kostnader.

For Norge har EUs politikk på et hvert område stor betydning. Klimapolitikkens overstyring av energipolitikken styrker verdien av norsk vannkraft som grunnlag for industri. Derfor er det viktig å bevare og å styrke den nasjonale kontrollen over en viktig ressurs, enten kraften benyttes som innsatsfaktor i norsk industri eller eksporteres.

Klimapolitikken kan være kostbar for EU, men for Norge kan den være lønnsom, forutsatt at vi styrker styringen med vannkraften.

 

[1] Tobias Kaiser, „Klimafestung Europa – von der Leyens verlockende Idee“, Die Welt, 31. oktober 2019

Les også

Kommentarer (0)

Kommentarer (0)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå