Pål Prestrud er direktør ved CICERO - Senter for klimaforskning. (Bilde: Odd Richard Valmot)

Klimadebatten hardner til

  • Klima

Forfatteren

Pål Prestrud, direktør ved CICERO – Senter for klimaforskning

Både rådgiver Pål Brekke (TU 38/09) og professor Olav Kvalheim (TU 39/09) svarer på på min kritikk (TU 37/09) av de såkalte klimarealistene og deres støttespillere som kommer til orde over flere sider i TU 36/09 med faktafeil og mistolkning av vitenskapelige resultater.

Olav Kvalheim: Hvorfor feiler klimamodellene?

Pål Brekke: Klima-overdommer Prestrud

Helge Drange: Misvisende om klimapropaganda

Mangler kunnskap

Kvalheim liker ikke at jeg kaller ham en synser som er inkompetent i klimaspørsmålet. Hans svar i TU (39/09) og hans medieutspill de siste ukene med påstander om at FNs klimapanel er bedragere og bygget på en konspirasjon, bekrefter imidlertid at han mangler grunnleggende kunnskaper om hvordan FNs klimapanel og verdens klimaforskere arbeider.

Det finnes omfattende dokumentasjon på at FNs klimapanel reflekterer den rådende oppfatning om klimaspørsmålet i forskningsmiljøene.

Det siste eksempelet jeg kjenner til er følgende: I oktober undertegnet 14 uavhengige forskningsorganisasjoner med mange tusen medlemmer et brev til det amerikanske senatet der de fastslår at det er svært sannsynlig at oppvarmingen er menneskeskapt og at det må gjøres noe med den.

American Association for the Advancement of Science (AAAS) var en av disse. Dette er verdens største forskningsorganisasjon bestående av 260 medlemsorganisasjoner med ti millioner medlemmer.

Mangfold

Det er et mangfold av flere tusen forskere, forskningsmiljøer, forskningsorganisasjoner og vitenskapelige tidsskrift som har samme oppfatning som klimapanelet og som Kvalheim og hans likesinnede dermed anklager for faglig bedrageri og konspirasjon.

Om han skulle ha rett, ville alt av kontrollsystemer i forskningsråd, i tidsskriftene (peer review), i forskningsinstitusjonene, og mange andre steder ha sviktet totalt over en 20-års periode.

Kvalheims påstander er så absurde at de faller fullstendig på sin egen urimelighet og fratar han troverdighet og seriøsitet i denne saken. Jeg skal likevel prøve å svare på et par av de vitenskapelige temaene han tar opp i TU.

Misforstått

Kvalheim synes å mene at modellene klimaforskerne bruker for å forutsi framtidas klima bygger på rekonstruksjoner av historiske klimaendringer, og dermed er empiriske modeller. Det er selvfølgelig feil, bortsett fra når det gjelder framskrivningen av havnivået.

Modellene forskerne bruker for å lage framtidsscenarier for utviklingen av temperatur, nedbør og vind, er bygget på de fysiske naturlovene.

Klimascenariene er ikke ekstrapoleringer av kurver for historiske klimaendringer. Når Kvalheim har misforstått et så vesentlig klimafaglig poeng, er det kanskje heller ikke å undres over at han kan finne på å forestille seg at de fleste klimaforskere er svindlere.

Én publikasjon

Kvalheim trekker fram én enkelt vitenskapelig publikasjon som antyder at klimafølsomheten, altså økning i global gjennomsnittstemperatur ved dobling av atmosfærens innhold av CO2 i forhold til før-industriell tid, er 0,5 grader.

Men det finnes flere titalls vitenskapelige publikasjoner på klimafølsomhet, og enkelte av dem antyder at den kan være så høy som seks grader.

Forskningen forsøker å beskrive denne usikkerheten i forståelsen av klimasystemet som en sannsynlighetsfordeling av hva klimafølsomheten kan være. Den rådende oppfatning blant forskerne er at det er svært lite sannsynlig at den kan være under en grad, i størrelsesorden 50-60 prosent sannsynlig at den kan være tre grader, og en liten sannsynlighet for at den kan være opp mot 5-6 grader.

Dersom jeg hadde trukket fram ytterligheten seks grader for klimafølsomheten uten å nevne at et flertall av de vitenskapelige studiene konkluderer med at den ligger rundt tre grader, og at den til og med kan være en god del lavere enn dette også, så hadde jeg følt at jeg hadde brutt forskningsetiske prinsipper.

Det gjør åpenbart ikke Kvalheim når han ensidig trekker fram ytterligheten en halv grad for klimafølsomheten.

Enige og uenige

Pål Brekke og jeg er enig om mye, blant annet at data viser at solaktiviteten er høyere nå enn den var for 150 år siden. Men å si at ”..solas aktivitet har økt i 150 år ” slik det sto i TU 36/09 gir jo et klart inntrykk av at den har økt uavbrutt i denne perioden, og det er det svakt vitenskapelig belegg for å kunne hevde.

Den mest interessante perioden i klimasammenheng er utvilsomt de siste 40-50 årene, og de aller fleste vitenskapelige studier på dette temaet konkluderer med at det ikke har vært noen endring i solaktivitet de siste 30-40 årene.

Det gjelder også kosmisk stråling. Likevel utelukker verken jeg eller de fleste klimaforskere at endringer i solaktivitet og kosmisk stråling kan ha betydning, spesielt for tidligere tiders klimaendringer og for framtidige.

Ensidig

Jeg hører ikke alle foredragene til Pål Brekke og burde kanskje tatt forbehold om det når jeg utropte ham til norgesmester i ensidig framstilling av solas rolle i klimasammenheng.

Men når jeg hører eller leser ham, er det svært sjelden jeg får med meg noe annet enn at sola er en betydelig årsak til den globale oppvarmingen. Sola er en av de store usikkerhetsfaktorene i hvordan klimaet vil endre seg i framtida.

Dersom den reduserer sin aktivitet, slik den lave aktiviteten i solflekker vi har nå for tiden kan indikere, og klimafølsomheten kanskje bare er 1-2 grader, vil det bli lite global oppvarming de nærmeste tiårene. Intet ville vært bedre.

Men dersom sola øker sin aktivitet, samtidig som klimafølsomheten kanskje er 3-4 grader eller mer, vil vi få et svært alvorlig problem i fanget.

Og det er nettopp det hele klimaspørsmålet dreier seg om for min egen del: skal vi ta risikoen på at den globale oppvarmingen kan bli en del høyere enn de 2-3 gradene klimaforskerne forutsier i dag som et gjennomsnitt mot slutten av dette århundre?