Over 30 år senere: En arbeider sjekker strålingsnivået fra tønnene i et lager for avfall fra reaktor 4, som ble ødelagt under Tsjernobyl-ulykken i Ukraina. Bildet er fra 2016.
Over 30 år senere: En arbeider sjekker strålingsnivået fra tønnene i et lager for avfall fra reaktor 4, som ble ødelagt under Tsjernobyl-ulykken i Ukraina. Bildet er fra 2016. (Foto: AP Photo/Efrem Lukatsky)

KOMMENTAR: Atomavfall

Kjernekraft: Utrygg, upålitelig, dyr og skitten - og på vei ut

Sosiolog Fride Eeg-Henriksen mener kjernekraft er fortidens energikilde.

  • kjernekraft

I følge Erik Tunstad, i kommentaren «Ja til atomkraft» 28. april, er kjernekraften trygg, pålitelig, billig og ren. Den forurenser mindre enn noen annen energiform, og gir nesten ikke karbonavtrykk. Motstandere av atomkraft vet for lite og er redde for den, mens de som vet mest slapper av. Han er selv tydeligvis i siste kategori.

Nedbygging

Innlegget får meg til å tenke på euforien over «det fredelige atomet» fra begynnelsen av den kalde krigen. Satsing på sivil atomkraft skulle bøte på den dårlige samvittigheten over atomvåpnene. Utbyggingen startet på femtitallet skjøt fart på syttittallet, til vi idag har 403 reaktorer i 31 land.

Det er vunnet mange erfaringer med problemene som fulgte med. Denne kunnskapen ligger bak den nedbyggingen av atomkraft som nå skjer. Riktig nok bygges det nye anlegg hovedsakelig i Asia, men færre enn før, og mange prosjekter er forsinket. Atomkraften er globalt på vikende front, utrygg, upålitelig, dyr og skitten. Mange reaktorer er aldrende, de nye har lang byggetid, alle har begrenset levetid, og både ulykker og normal drift er skadelig for helse og miljø.

Fride Eeg-Henriksen

  • Sosiolog og pensjonist med yrkeserfaring hovedsakelig fra Universitetet i Oslo og Statistisk sentralbyrå.
  • Arbeider med folkeopplysning om atomvåpen, atomkraft og atomavfall.

Ikke et gram brukt brensel er deponert 

På et møte om problemene med det norske atomavfallet på Tsjernobyldagen, 26. april i år, kom det fram det som har blitt mer og mer kjent: At ikke noe sted i verden finnes deponier (løsninger for sluttlagring) for det farligste, høyaktive og langlivede radioaktive avfallet fra atomkraft- og atomvåpenanlegg. Det er for det meste brukt brensel. I atomlandene oppbevares dette i mellomlager i nærheten av reaktorene til avkjøling, eller ofte uforsvarlig og tilfeldig i dårlig sikrede bygninger og gamle gruver. Eller det er på reise mellom anleggene. 

«Ikke et gram slikt avfall er ennå deponert noe sted» sa Henning Refshauge Vahr, sektordirektør for Atomavfall og Dekommisjonering ved Institutt for energiteknikk (IFE) som eier og driver de norske forskningsreaktorene. Selv ikke for det tross alt begrensede norske farligste atomavfallet fra disse, finnes noen løsning per i dag.

Brukt brensel og annet avfall må oppbevares på en sikker måte uten å komme i kontakt med mennesker eller annet liv i flere hundre tusen år. Men ved de eneste presumptivt sikre depotene i verden som er under bygging eller planlegging (henholdsvis Finland og Sverige) stilles det spørsmål ved om de er sikre nok på sikt. Og hvordan man skal merke anlegg som farlige, slik at det blir forståelig for framtidige generasjoner, det har ingen noe svar på.

Dyr atomkraft

En talsmann for energiselskapet Exelon (William von Hoene) uttalte nylig at ingen nye atomkraftanlegg kommer til å bli bygget i USA på grunn av økte kostnader. Det skyldes ikke minst lang byggetid og krav til sikkerhet. Atomanleggene skal normalt ha en levetid på 30-40 år. Hvis en i tillegg tar med kostnader til avvikling, blir de formidable.

Kostnadene til alternativ energi som sol og vind stuper, mens atomkraft blir stadig dyrere. Store selskap som bygger atomreaktorer, som Toshiba-Westinghouse og AREVA har alvorlige økonomiske problemer, og har bare overlevd med omorganiseringer og statlig støtte.

Ulykker med komplekse skadevirkninger

Den internasjonale skalaen for klassifisering av kjernekraftulykker International Nuclear and Radiological Event Scale (INES), som ble opprettet av International Atomic Energy Agency (IAEA), nevnes ikke av Tunstad. Både Tsjernobyl og Fukushima-ulykken rangerer her øverst med grad 7 «Store radioaktive utslipp med store omfattende virkninger på både helse og miljø som krever at omfattende mottiltak blir iverksatt».

I Fukushima, med fire av seks reaktorer ødelagt av nedsmeltning og eksplosjoner med tilhørende utslipp til luft, jord og vann, er det fortsatt, etter syv år, mange utfordringer. Oppryddingen er enormt krevende for operatøren Tokyo Electric Power Company (TEPCO), og vil ta lang tid.  Flere av problemene har man ingen løsning for i dag.

Ved anlegget handler det om fjerning av brukt brensel, smeltet brensel, håndtering av forurenset/radioaktivt grunnvann, regnvann og kjølevann samt dødsfall og sykdom hos redningsarbeidere. Eksempelvis er strålingen i flere av reaktorene dødelig, så høy at mennesker i dag ikke en gang kan komme inn og begynne å rydde opp.

Utenfor anlegget er problemene knyttet til dekontaminering av store områder. Radioaktivt overflatemateriale er fjernet fra jordbruks- og skogbruksland, boligområder og veier både i og utenfor Fukushima fylke. Det oppbevares foreløpig midlertidig, ganske nært områdene folk har flyttet tilbake til, like radioaktivt som da det ble fjernet.

Framtiden for de over 100 000 som ble evakuert og selv flyktet etter ulykken er usikker. Myndighetene har erklært at man, med unntak av noen områder, kan flytte tilbake. Men mange vegrer seg, og stoler ikke på dette. Er det virkelig trygt å reise tilbake til områder så nært høy radioaktiv stråling? Det er også bekymring knyttet til langsiktige virkninger av forholdsvis lav stråling over lang tid.

Helseproblemer diskuteres- det er for eksempel funnet overhyppighet av kreft i skjoldbruskkjertelen hos barn. Men det kan ta år før sykdom og eventuell død etter påvirkning av radioaktiv stråling forekommer. Statistikk om slikt er et politisk og kontroversielt spørsmål. Det er et stort behov for større åpenhet og uavhengig forskning, herunder at Verdens helseorganisasjon skal være uavhengig av IAEA. WHO har hittil vært underordnet IAEA i slike spørsmål gjennom en samarbeidsavtale. Problemet er at IAEA både har hovedansvaret for å evaluere blant annet Fukushimaulykken og har som mål å fremme atomkraft.

CO2 fra hele produksjonsprosessen

Kjernekraft har nesten ikke karbonavtrykk, skriver Tunstad. Det er dessverre en myte. Kjernekraftverkene er avhengig av uran, dessuten blir de foreldet på et tidspunkt og må bygges ned. Gruvedrift og anrikning av uran, produksjon av brennstoff, transport, gjenvinning, lagring av avfall, bygging og nedbygging gir utslipp av klimagasser. Kjernekraft er, selv om reaktorene ikke sender ut slike gasser, i et slikt perspektiv langt fra CO2- fritt. 

Atomkraft er ikke løsningen

Tunstad har rett i at det er problemer for helse og miljø knyttet til andre kilder, som kullkraft. Og at det er utfordringer med fornybare energikilder. Men det blir stadig klarere at atomkraft er fortidens teknologi.

Ikke i noe land der det finnes konkurransedyktig alternativ elektrisk energi, satses det nå på atomkraft. Mange investorer snur ryggen til den. Det viktige framover må være å bygge ned de eksisterende atomkraftverkene, og finne gode løsninger for deponering av særlig det farligste avfallet. Solide kunnskapsbaserte argumenter for hvorfor trengs i det offentlige ordskiftet.

Både vi «syttitallskamerater» og andre i neste generasjon prøver så godt vi kan å bidra til dette. En god kunnskapskilde er The Nuclear World Industry, Status Report 2017, A Mycle Schneider Consulting Project, Paris. Tilsvarende rapporter gis ut hvert år, i år inneholdt den en egen rapport om situasjonen i Fukushima.

Kommentarer (64)

Kommentarer (64)