0909021357.jpg)
Oktober 2005. 56 år gamle Anne-Grete Strøm-Erichsen er nyvalgt inn på Stortinget. Etter 13 år i lokalpolitikken tar hun steget opp i rikspolitikken.
Outsider
I mediene spekuleres det om hun er outsider til kommunalminister eller miljøvernministerposten. Men når telefonen fra Jens Stoltenberg kommer, spør han ikke om det. Det er forsvarsminister han vil at den tidligere byrådslederen fra Bergen skal bli.
Hun er ikke prototypen på en forsvarsminister. I motsetning til sin forgjenger, har man ikke sett Anne-Grete Strøm-Erichsen i uniform.
Ikledd en svart drakt tar hun i mot Teknisk Ukeblad på statsrådkontoret.
– Ble du overrasket da Jens Stoltenberg ringte deg og spurte om du ville bli forsvarsminister?
– Ja, det ble jeg. Når du har vært lokalpolitiker, holder du på med mange felt, men forsvar er ikke ett av dem. Det jeg har hatt mest bruk for som forsvarsminister, er den politiske erfaringen. Det har lært meg å trekke ut essensen og se hva som er viktige problemstillinger – og gjøre noe med det. Det er viktig for en politiker.
– Var overgangen stor fra å være lokalpolitiker til å bli landets forsvarsminister?
– Det er stor forskjell på å være lokalpolitiker og være rikspolitiker med ansvar for det sterkeste maktapparatet vi har i Norge. Plutselig satt jeg rundt bordet i Nato. Jeg har jo en datter og en sønn, og sønnen min jobber i Forsvaret. Det gir en viss nærhet når du har noen i familien som jobber i Forsvaret. I tillegg hadde jeg som byrådsleder i Bergen en nærhet til marinebasen på Haakonsvern. Men det ble en veldig bratt læringskurve.
Reiste rundt
Den tidligere byrådslederen gikk systematisk til verks og lyttet til dem som hadde noe å fortelle henne.
Reiste land og strand rundt og besøkte militærleire, dro til Afghanistan, alt for å lære seg mest mulig om det nye departementets saksfelt.
– Du fikk raskt store utfordringer i jobben, blant annet omstillingsprosessen som Forsvaret har vært opp i. Hvordan har det vært?
– Det har vært krevende. Det har vært en helt nødvendig prosess for Forsvaret å omstille seg. Så kan man si at man sikkert kunne gjort noe annerledes. Samtidig er det sånn at det har vært viktig å få på plass de store rammene. Jeg mener at man ikke bør ha nye omstillinger hvert fjerde år, slik det til en viss grad har vært i Forsvaret, men heller drive kontinuerlig organisasjonsutvikling slik andre store organisasjoner gjør.
– Er omstillingen i Forsvaret ferdig nå?
– Alle må omstille seg, men jeg tror at de store rammene i stor grad er lagt, blant annet det å slå sammen to operative hovedkvarterer til ett. Vi har konsentrert ressurser og infrastruktur. Nå er vi i en fase hvor vi øker og ikke reduserer. Vi er oppe av bunnen og inne i en ny fase, en oppbyggingsfase. Da jeg begynte som forsvarsminister, var Hæren på i overkant av 2000, og nå er vi godt forbi 3000. Det er fortsatt ikke veldig stort, men en økning på 40 prosent. Og oppbyggingen skal videreføres.
God trening
Hun har snakket seg varm nå. Lener seg fremover bordet og snakker om viktigheten av å ha en operativ hær for å løse internasjonale oppgaver.
Konfliktløsning i Afghanistan og Afrika er viktige oppgaver for et moderne vestlig forsvar.
– Det er ikke tvil om at med økt krav til internasjonal innsats er det en viktig del av Forsvaret, og det er også god trening for norske soldater å delta i internasjonale operasjoner.
Enstemmig valg
Det tok kun noen få måneder fra Strøm-Erichsen tiltrådte til regjeringen vedtok å sende F-16-fly til Afghanistan, og det ble klart at de kunne bli brukt til angrepskrig.
– Var det et vanskelig valg å ta?
– Det er ikke tvil om at vi har flere folk i Afghanistan nå enn tidligere. Det var regjeringen enig i, og Stortinget enstemmig om. Det står i Soria Moria-erklæringen at vi skulle trekke oss ut av Irak og øke i Isaf. Men det er alltid krevende når du sender tropper ut i internasjonale operasjoner.
– Du hadde en periode sønnen din i Kosovo. Gjorde det arbeidet med problemstillingen vanskeligere?
– Jeg føler at jeg satt nærmere den på grunn av det. Jeg husker godt mine egne tanker da han skulle til Kosovo med Telemarksbataljonen etter bombingen i 1999. Min første innskytelse var at jeg håpet at politikerne visste hva de gjorde. Det tror jeg mange tenker på i slike situasjoner, og det var viktig for min troverdighet at jeg hadde gått gjennom hele organisasjonen og snakket med soldatene i Afghanistan. Det dreier seg til syvende og sist om mennesker under stor risiko og usikkerhet. Det er en påkjenning du skal ha enorm respekt for.
– Du fikk raskt saken om kjøp av nye kampfly på bordet. Var det en vanskelig beslutning å ta?
– Hvis jeg skal si noe om den saken, må det være at det var en omfattende og kompleks sak. Men den står som et skoleeksempel på hvordan man bør kjøre et slikt prosjekt, sier Strøm-Erichsen og ser bort på Pål Bjørseth, prosjektlederen for kampflykjøpet som har vært med på intervjuet.
– Du kommer sikkert til å rødme nå, men en ting man gjorde riktig med dette prosjektet var at vi satte rammene. Spillereglene. Vi måtte ha tilstrekkelig åpenhet om prosessene. Alle disse faktorene var veldig viktig, og det ble en veldig ryddig prosess, sier forsvarsministeren, fortsatt vendt mot Bjørseth.
Valgte Lockheed Martin
Regjeringen fikk raskt gjort om konkurransen fra en tvekamp mellom Eurofighter og Lockheed Martin til en firkamp med franske Rafale og svenske Gripen.
Selv om både franskmennene og Eurofighter trakk seg etter tur, mener forsvarsministeren at konkurranseaspektet var viktig.
– Vi ønsket sterkt en åpen konkurranse. Vi ville ikke bare gli inn i noe av gammel vane uten at vi hadde gjort en skikkelig evalueringsprosess. Vi la opp et løp og fulgte det, sier hun.
– Det var en ting du gjorde som var veldig viktig for oss i kampflyprosjektet, og det var at du forlangte åpenhet om konkurrentenes agentnettverk i Norge, etter Ørnhøi-saken. Det gjorde ting mye enklere, sier Bjørseth.
– I saken om kjøp av nye transportfly var det mange flere som jobbet med å påvirke. Det er lovlig det, men vi måtte i kampflyprosessen, som var et mye større innkjøp, vite at alle spilleregler ble fulgt, sier forsvarsministeren.
Store innkjøp
Det har blitt gjort flere store investeringer de siste årene, nye fregatter, MTB-er, nye kampfly. For flere av disse våpensystemene er man nede i en kritisk masse, ifølge forsvarssjef Sverre Diesen.
– Er det riktig å investere i dem hvis man risikerer at de blir stående ubrukt?
– Når du ser hvor lang tid innfasing av nytt materiell tar, er det viktig å ta høyde for at materiellet har økt kapasitet. De nye fregattene kan for eksempel følge ulike seilingsmønstre og skalere opp kapasiteten hvis det er behov for det. Dette var også en av grunnene til at vi tok en beslutning om å ta i bruk de nye MTB-ene, mot forsvarssjefens anbefaling.
– Har vi råd til å drive alle disse dyre våpensystemene? Teknologisk utvikling gjør jo ikke akkurat Forsvaret billigere i drift.
– Vi har lagt opp til en økning i rammene og står overfor et nytt budsjettår. Det er ikke mye jeg kan si om det, men det er klart at vi mener alvor med den opptrappingen som vi har gjennomført. Men samtidig er det viktig at opptrapping i budsjettene følges opp med interneffektivisering i vår egen organisasjon.
– Hva gjør den teknologiske utviklingen med Forsvaret?
– Jeg vil si at vi får et mindre, men bedre forsvar. Det har vært et fokus på at den operative evnen er svekket. Men at du får en dipp i aktivitet i en overgangsperiode er ikke unaturlig. Situasjonen er bedre nå. Vi har blant annet en fregatt i Aden-bukten og får meget gode skussmål fra sjefen for EU-operasjonen der.
– Vi har et mye mindre forsvar i dag enn for 20 år siden. Forstår du at det kan skape frustrasjon i organisasjonen?
– Jeg skjønner frustrasjonen. Men det må ikke overraske noen at når vi for eksempel skal fase ut gamle fregatter og kjøre inn nye, er det en periode med lavere operativ evne. Når det gjelder hvor lite forsvaret skal være, så er trusselen en helt annen i dag enn for 20 år siden. Det var en spenning mellom øst og vest og forsvaret var innrettet for det. I dag er trusselbildet mye mer sammensatt. Det krever en annen fleksibilitet.
Gjenkjøp
Den sittende regjeringen har hatt fokus på gjenkjøp, altså å sikre norsk forsvarsindustri oppdrag i forbindelse med store militære anskaffelser.
Terskelen for gjenkjøp er senket til 50 millioner kroner. Norsk forsvarsindustri vokser, noe hun mener er en konsekvens av det regjeringen har gjort med gjenkjøp.
– Hvor viktig er det å ha en egen, nasjonal forsvarsindustri? Kan vi ikke bare kjøpe alt fra utlandet?
– Det at vi har en forsvarsindustri, har vært viktig også for den teknologiske utviklingen innenfor annen industri. For det norske Forsvaret er det også viktig å ha kortere avstand til de teknologiske miljøene, ikke minst når det gjelder kompetanse.
– Er du forsvarsminister også etter valget?
– Jeg håper det. Det gjør jeg virkelig, avslutter hun.
