Denne kommentaren ble utløst av følgende artikler:
- «Hulken» har Norges største hydrauliske saks. Den tygger gamle oljeplattformer
- – Dette er ikke en verdig måte å avslutte oljeeventyret på
Ingen var miljøaktivister, ingen av oss hadde noe brennende ønske om å engasjere oss i miljøsaker. Vi er alle interessert i teknologi og virksomhet generelt, og i utgangspunktet positive til både oljeindustri og annen industri.
BAKGRUNN
Raunes Fiskefarm med industrigründer Jakob Hatteland på laget, har i mange år vært bekymret for utslipp til luft og vann fra AF Decoms arbeid med opphugging og gjenvinning av installasjoner for offshoreindustrien.
Hatteland mener AF Decom slipper for lett unna og at myndighetene spiller mer på lag med industrien enn hensynet til menneskers helse og miljø.
Her kommenterer og oppsummerer Jakob Hatteland hovedpunktene i striden.
NOEN AV TU-SAKENE OM TEMAET:
- – Dette er ikke en verdig måte å avslutte oljeeventyret på
- "Ville du likt at Klif tvang deg til å inhalere denne cocktailen?"
- Raunes Fiskefarm saksøker Conocophillips
- Klif forholder seg til fakta, ikke påstander
- Unyansert om forurensning i Vatsfjorden
- Her hogges plattformer opp. Like ved drives fiskeoppdrett
- Fiskerne: – Klif er ikke strenge nok
- Plattformopphugging tar levebrødet fra fiskerne
Les en lang versjon av dette innlegget på nettsidene til Raunes Fiskefarm.
Tilfeldighetene gjorde at jeg ble dratt inn i hvorledes dekommisjoneringen av utrangerte plattformer utføres i mitt nærområde, det vil si på Raunes i Vindafjord kommune.
Raunes Fiskefarm AS ble startet opp av noen ungdommer fra Vats som hadde lagt hele sin kapital ned i oppdrett av torsk. Jeg ble etter hvert deleier i bedriften.
Etter hvert konstaterte vi forurensning fra naboen, og da vi ba Miljødirektoratet om assistanse fikk vi hverken svar på våre spørsmål, eller møtt med interesse om å forstå det vi prøvde å fortelle. I stedet opplevde vi at Miljødirektoratet fortalte vår advokat at vi var kverulanter, og det før han hadde fått stilt sitt første spørsmål. Etter at jeg hadde fortalt om våre erfaringer i TU, og avisinnlegg i lokalavisa Grannar, fikk vi ikke noe mer konkret svar på det jeg hadde kritisert, annet en «slik er det ikke», samtidig som at Miljødirektoratet forsøkte å mistenkeliggjøre min person og mine motiver.
NIVA, som etter vår mening, har gjort grove feil i denne saken, tar heller ikke ansvar for sine feil, og prøver å komme seg unna med at «jeg er unyansert».
Jeg har drevet internasjonal forretning i 46 år og gjennom disse årene hatt ansvar for et betydelig antall ansatte. Jeg lever av at folk kan stole på meg og liker selvsagt ikke når myndighetspersoner presenterer uriktige fakta og usannheter.
Miljødirektoratet sin fremgangsmåte har mange likhetstegn med dopingskandalen i Sotsji. Miljømyndighetene i Norge ønsker å fremstå som de beste i verden, og er villig til å gå langt for å oppnå det.
Å forklare hva som har foregått på Raunes med noen få linjer lar seg ikke gjøre uten å løpe risikoen for å bli kalt unyansert. Det finnes stoff til flere bøker, men jeg har førsøkt å gi noen eksempler på Miljødirektoratet og NIVAs arbeide på Raunes. Jeg har også linket til noen av de underliggende dokumenter, for de som ønsker å gå i detaljene.
Jeg håper at noen vil finne artikkelen interessant og vil ta seg tid til å lese den selv om den er i lengste laget: Når retorikk er viktigere enn fakta
