Gammel sliter frem i lyset

Ingeniørbragden som havnet på museum

I et av Bergens største museer er nasjonalromantikken erstattet av nedstøvet ingeniørkunst.

Ingeniørkunsten har rykket inn i Bergens museumsverden. Her en Gestetener 366.
Ingeniørkunsten har rykket inn i Bergens museumsverden. Her en Gestetener 366. (Foto: Paal Kvamme)

I et av Bergens største museer er nasjonalromantikken erstattet av nedstøvet ingeniørkunst.

J.C. Dahl er hektet ned fra veggene. Det samme gjelder Frits Thaulow, Christian Krohg og Harriet Backer. På KODE4-museet i Bergen er nasjonalromantikkens største erstattet av en gammel ingeniørbragd som verden har glemt: 

Stensilmaskinen. 

– Fantastisk ingeniørarbeid 

– For oss er disse maskinene kunstverk, sier Branko Boero Imwinkelried der han kikker på raden av gamle dupliseringsmaskiner på hvite sokler. 

– Designen her er kunstverk, de er vakre, og ingeniørarbeidet inne i maskinene er helt fantastisk, smiler kunstneren fra Paris. 

– Man tenker gjerne at ting som er gamle ikke er så kompliserte. Men da vi åpnet disse maskinene, var det som et urverk. Vi har snakket med flere ingeniører som ikke skjønner mekanikken. 

Gestetener-maskinen var designlegenden Raymond Loews første industridesign.  
Gestetener-maskinen var designlegenden Raymond Loews første industridesign.   Foto: Paal Kvamme

Et lite kunstneropprør 

Museumets lokaler skal rehabiliteres. Men før det skjer, har museet stilt bygget til disposisjon for ulike aktører i byens kulturliv. Blant dem Alt Går Bra, en fransk-norsk kunstnergruppe som for seks år siden ble startet av Imwinkelried og hans partner in crime, Agnes Nedregård fra Bergen. 

Paret jobber med ulike typer kunstuttrykk, som malerier og produksjon av egne bøker. Og nettopp her startet interessen for stensilmaskiner. 

– Vi ville lage egne bøker, uten å trykke dem i Kina. Et lite kunstneropprør mot kommersiell trykking i Kina, sier Imwinkelried. 

– Det er ikke mulig å få tak i stensiler og tilbehør. Alt vi bruker kommer til å ta slutt, sier Imwinkelried.  
– Det er ikke mulig å få tak i stensiler og tilbehør. Alt vi bruker kommer til å ta slutt, sier Imwinkelried.   Foto: Paal Kvamme

Paret prøvde å finne ut hvordan man klarte å lage slikt før i tiden. Søket førte dem til en kunstnergruppe i Los Angeles, som fortalte at de brukte en Gestetner 360. I 2015 kjøpte Nedregård og Imwinkelried en stensilmaskin utenfor Paris. Ikke visste de om den fungerte, ikke visste de hvordan de skulle bruke maskinen. 

– Vi brukte utrolig mye tid på å finne ut av tingene. Det var ingenting å finne på Google. Det har vært en bratt læringskurve, sier den franske kunstneren.

Les også

Voksbelagt 

På 1870-tallet jobbet ungarske David Gestetner (1854-1939) på børsen i Wien, der han laget kopier av dagens aksjeaktiviteter. Den gang var det på ingen måte enkelt å kopiere dokumenter, kontrakter og bulletiner. Hvis man ikke hadde tid eller råd til å gå til en boktrykker, var løsningen rett og slett å skrive av dokumentene for hånd eller på skrivemaskin – med fare for at dokumentene ikke var identiske. 

Gestetner prøvde å finne opp en mindre arbeidskrevende måte å lage kopier på. Gjennombruddet kom da Gestetner sølte blekk på noen kinesiske papirdrager, og så at blekket laget identiske avtrykk gjennom flere papirlag.

I 1879 hadde han flyttet til London, der han begynte å lage en håndsveivet maskin som duplikerte dokumenter. Sentralt i oppfinnelsen var et voksbelagt ark der man, ved hjelp av skrapeverktøy eller skrivemaskin, perforerte vokslaget slik at blekket trengte gjennom og ned til neste ark. 

– En vakker maskin, synes Imwinkelried og Nedregård fra kunstnergruppen Alt Går Bra. 
– En vakker maskin, synes Imwinkelried og Nedregård fra kunstnergruppen Alt Går Bra.  Foto: Paal Kvamme

Loewys første industridesign 

Gestetner var ikke alene om å ønske seg en enkel, rask og rimelig måte å kopiere på. Omtrent samtidig, på andre siden av Atlanterhavet, oppfant Thomas Alva Edison en elektrisk penn, der en nål gikk opp og ned i vill fart, som i en symaskin. Tanken var ikke ulik, å perforere vokslaget slik at blekket gikk gjennom. 

Men det var Gestetner som skulle få størst suksess med sin stensilmaskin. 

– Gestetner-maskinene var nesten som datidens Macintoch-produkter: De var superkule, kostet masse penger og hadde helt topp design, sier Imwinkelried. 

Alt Går Bra har brukt stensilmaskiner til å lage firefargetrykk – med høy presisjon.  
Alt Går Bra har brukt stensilmaskiner til å lage firefargetrykk – med høy presisjon.   Foto: Paal Kvamme

Behovet var nær endeløst, fra fanziner, kirker, skole, kontorer, politiske organisasjoner og aktivister. Gestetner hadde kontorer i over 150 land verden over. Noe av suksessen kan tilskrives en kar som alene fortjener plass i et museum: Raymond Loewy, en av verdens fremste industridesignere. 

Loewy er mannen bak Lucky Strike-pakningen og Coca-Cola-flasken, han har designet Greyhound-busser og lokomotiv og kjøleskap og logoene til Shell og Studebaker og mange andre. Loewys er industridesignets far, og hans aller første industrielle designoppdrag var nettopp Gestetner-duplikatoren. 

Les også

Det norske mysteriet  

På museet i Bergen stiller de ut seks maskiner. Blant dem Gestetner-maskinen fra Paris, en som kommer fra Labour-partiets avdeling i Tottenham, og en versjon som er portabel. 

– Under 2. verdenskrig ble denne typen droppet med fallskjerm til motstandsbevegelsen, sier Nedregård. 

– Alle disse har en historie. En av dem kommer fra området der Sorbonne-universitetet ligger. Kanskje den laget flygesedler under studentopprøret i Paris i mai 1968, smiler Imwinkelried. 

Etter seks års innsamling har de ennå ikke funnet en eneste maskin i Norge. 

– Det er et stort mysterium. Gestetner hadde mange utsalg og verksteder i Norge, og disse maskinene var overalt. Vår teori er at folk har dem i kjelleren, uten å ane hva det er for noe, sier Nedregård. 

– Da xeroxmaskinen tok over tidlig på 1980-tallet, forsvant dupliseringsmaskinen fra vår kollektive hukommelse. Det er superfascinerende. 

Firefarget trykk 

Alt Går Bra har ikke begrenset seg til fortidens enkle flygeblad. 

– Vi ble mer og mer glade i maskinen, og tenkte at det var litt av en oppdagelse. Snart fant vi ut at maskinen også kunne brukes til å lage kunst, sier Imwinkelried. 

De har stensiltrykket både lerret og treverk, de har laget hele bøker som de også har innbundet for hånd. De har laget firefarget trykk, og til og med stilt ut på selveste Victoria And Albert Museum i London, med en stensil på flere titall meter. I England kom de i kontakt med Jonathan Gestetner, oppfinnerens barnebarn og tidligere direktør for Gestetner-selskapet i London. 

– For ham var det veldig stort at vi gjorde den utstillingen i London. Han kom og besøkte oss i Bergen. Han var veldig entusiastisk, og syntes det var utrolig morsomt at vi gjør dette, smiler Nedregård. 

Den store utfordringen fremover at tilgangen på råvarer. Å få tak i blekk går fint, men å finne stensiler er umulig. 

– Det vi gjør er ikke bærekraftig. Det er ikke mulig å få tak i papir og tilbehør. Alt vi bruker kommer til å ta slutt. Det er hyggelig å se at flere kunstnere i utlandet har begynt å bruke disse maskinene. Hvis vi klarer å skape et miljø rundt disse maskinene, så er det kanskje mulig å få produsert opp stensiler og tilbehør, sier Imwinkelried. 

Men er det kunst? 

– Hvorfor er det kunst å vise frem gamle stensilmaskiner? 

– Å bare vise frem maskinene er ikke nødvendigvis kunst, sier Nedregård. 

– Men dette har så mange lag. De er vakre, men de er også verktøy for å skape kunst, og verktøy for å tenke. Mye av vitsen er å vise prosessen. Hvis du lager en bok med en slik maskin, så må du veie dine ord på en måte som man ellers ikke gjør i dag. Det er litt som analog fotografi. Det er mange lag her. Det vi vil kalle kunst her, er summen av alle disse lagene, sier hun. 

– Når man kommer til en utstilling, så er alt vanligvis laget ferdig på forhånd. Dette er motsatt. Skal du se denne utstillingen, må du først gå gjennom verkstedet og se oss jobbe med maskinene, sier Imwinkelried, og forteller at utstillingen står til 1. juli. 

Helt forgjeves var Edisons elektriske penn ikke. I 1891 monterte New York-tatovøren Samuel O'Reilly en liten blekktank på pennen, og skapte den elektriske tatoveringsmaskinen.

Les også

Kommentarer (4)

Kommentarer (4)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå