Sultne på energi

CORNWALL, ENGLAND: Ferie. En SMS tikker inn. Redaktøren lurer på om jeg kan ta en to-dagerstur til UK. OK, svarer jeg. Like etter ringer telefonen.

Det dreier seg om fornybar energi, bølgekraft og vindkraft til sjøs. Litt skip er det også, sier han, vel vitende om min skipsinteresse. – UK Trade & Invest betaler reisen, for øvrig.

Alle vet at pressen ikke lar seg kjøpe, derimot lar vi gjerne andre spytte i slunkne reisekasser dersom vi finner temaet for turen interessant.

– Det er sikkert mye å hente, nye forskningsresultater, tanker og ideer, sier redaktøren.

– Ja, sikkert, svarer jeg.

– Hvor går turen?

– Tja, la meg se..... Til Cornwall og rundt der, svarer han etter å ha lest litt informasjon på sin skjerm.

Feilpassert

Avsondret fra internett i fjellet, får jeg ikke studert program og reiserute før mandag. Det indre atlaset prøver å slå opp Cornwall og zoomer inn på sørvestkysten av England og nærhet til Wales. Det viser seg å stemme hvis vi glemmer det med Wales. Stort lenger sør og vest kommer man seg ikke i England enn Newquay, som er møtested og første stopp.

UK Trade & Invest med kontor i Brüssel legger seg i selene og bestiller billetter – dessverre med Arlanda, Stockholm klokka 07.00 som utgangspunkt for undertegnede, inntil jeg påpeker at det er en noe tungvint omvei for en nordmann bosatt i Oslo.

I og med at Cornwall ikke er London, og de andre bedriftene vi skal besøke heller ikke ligger i infrastrukturens nav, blir to-dagersturen til fire-dagerstur.

Renewables

Tema er "energy", eller rettere sagt, "renewable energy", på resten av turen kun kalt “renewables” – og området avgrenset til Sørvest-England.

UKT&I vred seg lenge før de beit i eplet og bestilte billigbillett hos Norwegian, som går direkte til Gatwick, samme sted arbeidshesten til det britiske billigselskapet flybe.com reiser fra til Newquay.

Flytypen er velkjent for en nordmann, Dash 8 Q400. En kort propelltur over vakkert britisk landskap fører oss til en av verdens minste flyplasser. Like før landing ser vi ned på store hauger i landskapet, noen beplantet og grønnkledd, andre mer som steinhauger. Tydeligvis har gruvedrift omdannet geografien her, som også brytes av det vi får vite er leireuttak. Leira brukes i hovedsak som tilsetningsstoff, blant annet i norsk papir.

Postman Pat-landskap

Etter en rask og ubyråkratisk ankomst på Newquays flystripe, oppdager vi at nesten halvparten av passasjerene skal til samme hotell, Headland, og er med på samme pressetur.

Minibussdrosjen kjører gjennom landskap som minner sterkt om det vi ser i Postman Pat. Det er smått, det er koselig og det er trangt om plassen på veien.

Drosjesjåføren peker etter en stund over en bukt og sier:

– Der er hotellet.

Silhuetten viser et kråkeslottslignende bygg, alene på en klippe mot siste rest av rødlig lys fra solnedgangen. Over havet.

Interessert borddame

Headland Hotell er sikkert flott, men gammelt og slitt. Dessverre får vi ikke tid til å utforske det, for like etter ankomst er det tid for nettverksmiddag. Ifølge planen til UKT&I er det representanter fra næringsliv og universiteter i hele Cornwall. Det viser seg at flere har kjørt langt og lenge for å være med på middagen med 10 journalister. Vi blir plassert annenhver gjest og vertskap.

Min borddame, fra det regionale Invest in Cornwall-kontoret, er spesielt glad for å få en norsk journalist ved sin side, uten at jeg i løpet av kvelden fant ut hvorfor.

Breakfast in a bag

Neste dags program begynner tidlig. Før morgenlyset og kjøkkenet åpner, står vi som tente skolelys i resepsjonen og gnir søvn ut av øynene og tildeles frokostbager. Juice, eple og banan, croissant og yoghurt. Lite visste vi at dette var omtrent det eneste vi skulle få i løpet av dagen.

Et maratonrace begynner før morgensola titter fram. En minibuss med smale, rette seter skal bli vårt hjem de neste 16 timene, med unntak av raske besøk til bedrifter og prosjekter innen “renewables” i Cornwall.

Etter en times risting ankommer vi Falmouth og tropper opp utenfor porten til marinemuseet. Dr.ing Lars Johannes og forskningsingeniør David Parish fra Exeter University står og hutrer sammen med et par representanter fra Cornwall-promotører. De to eneste journalistkollegene som lever opp til myten om den røykende reporter, skynder seg å nyte nikotinen. Ut fra programmet er det ikke godt å vite når neste anledning byr seg - om noen.

Gruppa blir delt i to. Den ene blir med universitetsrepresentantene, vi andre, gruppe B, må inn i bussen igjen. Fem minutter seinere er vi på vei inn porten til A&P Falmouth – et falmet verft. Gule jakker, hjelm og beskyttelsesbriller utdeles. Slikt antrekk skal vi få god øvelse i å ikle oss. Ni ganger refleksvest, seks ganger med hjelm på to døgn, for å være presis. En gang også med vernestøvler.

Moderne?

Et par kolleger som ikke har vært på noe skipsverft før, ser imponert på store maskiner for maskinering av stålkomponenter, sveiseflammer og gnister fra sliping. Vi lar oss ikke imponere. Tvert om. Det ser like nedslitt og gammeldags ut som Govan-verfet i Skottland i 1989 før Kværner kjøpte det og satte i gang modernisering.

Men vi skal ikke se på et slitt reparasjonsverft, men derimot det som kanskje kan bli det nye: Bølgekraftforskning.

Ut av en liten dør titter Tim Clifford fram. Forskningsingeniøren fra Exeter University tar oss med inn i en liten hall. Her bygges det opp et topp moderne testanlegg for materiell som skal brukes på bølgekraftverk. Mekanikk som skal stå på havbunnen og være i kontinuerlig bruk og bevegelse, må tåle mye. Det skal testes i dette senteret, DMAC, Dynamic Marine Component Test Facility. Testbenken som kan fylles med vann og utsette komponenter for voldsomme krefter, skal være ferdig til bruk om noen uker. De seks første månedene er fullbooket, og Fred. Olsens bølgekraftprosjekt er kanskje et av dem.

Høyt verdsatt

Amanda Pound er så britisk som en britisk ung kvinne kan være. Lett lespende og full av entusiasme styrer hun oss rundt mellom tre tørrdokker og peker og gestikulerer på hvordan dette kan bli et framtidig senter for energi.

– Vi disponerer store områder og har dypvannskai. Vi vil ha et senter for offshore energiaktivitet her, sier Pound, som forklarer en portugisisk kollega hvordan navnet staves. Slikt må det jo bli morsomme kommentarer av.

Gruppe A og B bytter plass. Vår tur til å se på South West Mooring Test Facility (SWMTF). Varmedress og redningsvest må på for en 20-minutters tur med en RIB-båt. Testbøyen for bølgekraftforskning ligger to kilometer fra land, åtte kilometer fra Falmouth. Forskningsingeniør David Parish er entusiastisk og ivrig, men befaler båten til å saktne farten idet vi passerer en robåt med syv personer om bord. Enda mer ivrig enn før forteller Parish at han er med og ror en slik på fritida.

Ro-ro

– Pilot boat, sier Parish og forklarer: Nå er det sport å konkurrere om å ro slike i regattaer. Men i gamle dager var det dødsens alvor. Lostjenesten var i gamle dager privat. Hvert verft, og før var det 6-7 av dem, hadde sin los og sin losbåt, pilot boat. Når et skip dukket opp i horisonten, var det om å gjøre å ro fort og sette sin los om bord. Da ble arbeid til verftet sikret.

Ute ved bøyen forklarer Parish hvordan data samles inn og sendes trådløst til land og kan brukes av universiteter og andre som kan trenge det. Data kan overføres DMAC-testbenken der komponenter kan testes mot de virkelige kreftene som raser ute i sundet.

– Bølgekraft er jordkraft, sier Parish, nesten religiøst.

– Det er utømmelige krefter, vi må lære oss å temme dem, sier han, og ymter frampå om upålitelig og lite effektiv vindkraft og svak sol her nord.

"Utelunsj"

Portugisiske tenner klaprer. Bussen entres og kjører oss til en sommerperle av et sted. Lokkende krappe bølger hiver seg inn på stranden, bare noen meter fra Gylly Beach Cafe, noen spydkast fra Falmouth by. Rumlende mager skriker etter fast føde. Klokka har passert lunsjtid med god margin. Forundrede spanjoler og portugisere konstaterer at flertallet vil sitte ute i kulda og se isbadende engelskmenn, noen med og noen uten – våtdrakt. Kaffe og te serveres, og hutrende søreuropeere finner ut at kakao er å oppdrive. Mat? Nei, søt sjokoladekake, tung som bly og en lett croissant til hver.

Deretter bærer det ut til vår lille Mercedes-buss. Bussjåføren som hele morgenen og formiddagen har levd opp til sangen om slike, er byttet ut med en mer alvorlig type. Arbeidsdagen var over for den første. Vår var bare så vidt begynt. I full fart bærer det langsmed kysten og sørover i en time til Hayle.

Studentoverfall

Verdens første kraftfordelingsnode til plassering på havbunnen er plassert utenfor Hayle og et nedlagt kullkraftverk. Infrastrukturen til kraftverket skal snart bære “grønne” elektroner. Med EU-støtte og andre midler, er det lagt til rette for forskning på bølgekraft. Hvem som helst kan leie seg plass på havbunnen og koble seg opp på Wave Hub og – forhåpentlig om teknologien fungerer – sende miljøriktig strøm ut i The national grid.

Like etter ankomst kommer enda en minibuss. Bak sjefen for Wave Hub, Guy Lavender, tyter et ti-tall ungdommer ut. Det er mastergradsstudenter i fornybar energi. Det pekes og gestikuleres og snart har hver av dem nærmest kastet seg over hver sin journalist for å fortelle om sine studier og engasjement i grønn energi og hvor viktig det er for landets og verdens framtid. Fem minutter etter plystres det og ungdommen forsvinner i en støvsky.

Tilbake står Lavender. Det er ikke så mye å se, så han tar oss med til stranda der det er enda mindre å se til Wave Hub.

– Den ligger der ute, noen kilometer fra land. Under sanda der ligger kablene inn til transformatorstasjonen, sier han.

Retur til Gylly Beach

Tilbake i bussen. Enda en times tur og vi er tilbake i Falmouth. Driftsdirektør Marcus Rampley og teknisk direktør John Gleadowe viser en presentasjon og forteller om Fugro Seacore. Selskapet har tre oppjekkbare rigger og lager hull i sjøbunnen. Diameterne kan variere, men de bistår mer enn gjerne med å plassere ut fundamenter til anlegg for fornybar eller oppbrukbar energi, det vil si vindkraftverk eller oljeplattformer.

Sola er sliten og klar for å gjemme seg bak horisonten. Bedriften med det lovende navnet Marine Design Ltd ligger ved sjøkanten. En kraftkar som ser ut til å komme rett ut av en asfaltcowboyfilm forteller at hans firma med fem ansatte er Europas største – og trolig eneste – leverandør av flytebrygger av isopor og betong. Det er imponerende å se journalistkolleger som har så mange spørsmål til Drystan Jones at det går en time før vi igjen kan kjøre minibuss.

På programmet står det – igjen: Gylly Beach Cafe, Falmouth. Denne gangen er menyen “Cream tea” – altså fortsatt ikke noe mat å snakke om, og teen er ikke fylt med krem. Boller med krem og syltetøy ledsager teen. Til portugisiske og spanske kollegers glede inntas den tradisjonelle britiske teen innendørs.

Med “cream tea” innabords, begynner en fem timers minibusstur til Southampton.

Vel framme på Mercure Southampton Dolphin Hotel registrerer vi at puben er i ferd med å stenge.

Bedre buss

“Rise and shine” og frokost med en topptung delegasjon fra offentlige myndigheter i South East England og Isle of Wight klokka 08.00. Ny buss dukker opp, denne gangen stor og flott. Men det er kanskje fordi titteltunge Graham Tubb, Sue Mills, Chris Brammall og Ivan Lima skal være med oss hele dagen. Vi nærmer oss utkanten av Cornwall og dermed nærmere London.

Men først skal vi se to dansende trucker som balanserer et 40 meter langt vindturbinblad mellom seg og hilse på en erkehøflig brite. James P. Cox er nytilsatt sjef for et shippingselskap med det lovende navnet Blade Runner Shipping. Da Vestas slet som verst i fjor, skilte de ut sine to spesialfartøy for frakt av turbinblader fra Cowes på isle of Wight til Southampton. Nå skal Cox forsøke å få butikk av å frakte tre og tre turbinblader på de to fartøyene som ikke tåler sjø.

Ettersom dagene er rolige for selskapet, får vi en times demonstrasjon av hvordan bladne håndteres fra land til skip. Synd bare at Vestas har lagt ned produksjonen på Isle og Wight og skal konsentrere seg om testing og forskning. Litt får skipene å gjøre – de skal frakte blader i ny og ne fra Isle of Wight til Southampton før de skal lastes om og testes andre steder i verden.

Karate og Lean

Sola begynner å varme Isle of Wight i høstkulda. Account Manager – Energy, UK Trade & Invest, Ivan Lima, har kommet med morgentoget fra London. Han er lommekjent på øya, som nås med norskprodusert katamaran. Karateklubben hans samles her hver høst. I raske skritt går vi til et slitent verkstedområde. South Boats holder til her. De har vokst ut av sine forrige lokaler og leier nå verkstedhaller for å bygge servicebåter til vindkraftindustrien. Det går strålende. Katamaraner i aluminium med enkel standard og plass til 12 personer er etterspurt. Produksjonen er på tre-fire båter i året og profesjonell leder er ansatt. Lean prosjektstyring er innført og gründer Clive Jeffrey går og smiler i ullgenser mens nyansatt CEO Neil Ackroyd går i riktig dress.

Endelig er det rigget til med litt ordentlig å bite i, selv om teltet som er satt opp i verkstedhallen ikke bidrar med så mye varme. Litt tapas og hyggelig prat med enda flere representanter fra det offentlige apparat varmer.

Bussen har kommet over med bilferja og tar oss med til det som skal bli danske Vestas fremste europeiske forsknings- og testanlegg for vindturbinblader. For syvende gang ifører vi oss gule vester, hjelmer, tre nummer for store vernesko og vernebriller.

Uvitende barn og journalister

Bussen tar oss med til det som tidligere var Vestas produksjonssted for turbinblader. Her er det så mye hemmelig at Vice President i Vestas, Rob Sauven, ikke tør å slippe oss inn med fotoapparater og mobiltelefoner.

– Bare dere som ikke har så store forutsetninger til å skjønne hva dere ser, får komme inn her, sier han og legger til:

– Vi tar med skolebarn også, sier han og ler godt. Ingen representanter fra den internasjonale presse ser ut til å ta fornærmelsen til seg. Bare Rob Sauven ler godt.

Ny busstur, denne gangen til andre siden av elva: På med vester og hjelmer. Her er en hall med Union Jack malt på hangarporten. Dette var tidligere hjem for flyskip-produksjon. Nå er det bare vinger igjen i hallen. Turbinvinger som bøyes og tøyes for å se hva de tåler.

Gule vester leveres tilbake. En lettet og sulten gjeng journalister strener mot bussen. Hjem, kjære hjem, stønnes det. Men ingen ømme favntak venter ennå. Kun en lang busstur til London og et flyplasshotell utenfor Heathrow.

Siste fly hjem rekker vi ikke.

– Rekker vi en drink i hotellbaren før stengetid, kanskje? spør en tørst kollega.