KOMMENTAR: Postapokalypsen

Hvorfor står katastrofene i kø, når verden er på vei i stikk motsatt retning?

Forestillingen om fremtiden som dystopisk lever i beste velgående.

Postapokalyptikken er i dag også sikringskost for filmbransjen, som i The Road med Viggo Mortensen i en av hovedrollene.
Postapokalyptikken er i dag også sikringskost for filmbransjen, som i The Road med Viggo Mortensen i en av hovedrollene. (Foto: Shutterstock Editorial)

Forestillingen om fremtiden som dystopisk lever i beste velgående.

Hever jeg blikket fra tastaturet, ser jeg et glasskap, i hvilket jeg har samlet kuriositeter – en inntørket gekko fra Spania, en skorpion fra Algerie, et ukjent fossil fra Thailand. Jeg har også noen minner etter min far; et ID-kort, et lommeur, en lighter fra krigen – og en bok jeg aldri blir lei av:

Kondorens hevn, Windju Simonsens forlag – «Alle gutters ønskebøker», 1935 – faren min var med andre ord 15 den gang han svimlet over denne høyteknologiske thrilleren fra et Oslo fjernt inne i fremtiden. Fortellingen starter i 25. etasje i Nordens høyeste hus, et stål- og glasstårn med landingsplass for luftbusser på taket. I etasjen under, finner vi ingeniøren og oppfinneren Rolf Wilde, intenst opptatt i sitt private laboratorium. Han leser en avisartikkel: Et postfly på vei fra Kairo til Bordeaux er blitt plyndret for en last diamanter – flyet var en 1970-modell gyro-helikopter med Hurricanemotorer.

Herfra tar det av.

Fortellingen starter i 25. etasje i Nordens høyeste hus, et stål- og glasstårn med landingsplass for luftbusser på taket.

Det som fascinerer meg mest er forsideillustrasjonen – Oslo i fremtiden – i de fjerne 1970-årene. Vi er i luften, storbyens lys forsvinner mot horisonten, Trefoldighetskirken i det fjerne, rett under oss, Karl Johan, Universitetet og Nasjonalteateret. Vi ser strømkabler, antenner og lyskastere på taket hos naboen, som må være Odd Fellow-bygningen. Over det hele ser vi en himmel full av flyvemaskiner, strømlinjeformede, sigarliknende, futuristiske – det er antagelig slik Oslofolk kommer til å bevege seg rundt i byen om en 40 års tid? – alle med propell foran på snuten.

Tretti år senere, i 1965 – ble Oslo utsatt for enda en fremtidsvisjon, og vi får tro det var «wilde» ingeniører involvert også denne gang, da Oslo Byplankontor presenterte sin «Transportanalyse for Oslo-området». Her brettes den ut, visjonen om 12-felts motorvei opp Stortingsgaten og gjennom Slottsparken – det er antagelig slik Oslofolk kommer til å bevege seg rundt i byen om en 40 års tid?

En annen norsk ingeniør, Knut Berg, viste oss en mer tradisjonell fremtid: Raketter og romvesener. Han reiste riktignok til tider også rundt om på jordkloden, besøkte både India, Afrika, Rutu og Kalimanko, men jeg forbinder ham mest med rakettferd til fjerne planeter.

Ingeniører er på mange måter dugende og anvendelige folk.

Og det er ikke lett å se inn i fremtiden.

Det jeg er ute etter, er imidlertid forestillingen om fremtiden. Ingeniør Knut Berg levde i Lyn Gordons verden, den klassiske science fiction, frikoblet fra vår egen tid. Ingeniøren Rolf Wilde og ingeniørene i Oslo Byplankontor levde i en mer moderne fantasiverden.

Noen husker kanskje Minority Report, fremtidsfilmen der Tom Cruise avverger forbrytelser før de finner sted? I en dramatisk scene flyr Cruise til sitt barndomshjem, og lander på plenen utenfor et typehus, kanskje fra 1970-tallet. Det var en overraskende effekt, men deretter tenker vi etter; selvfølgelig vil noen ting fra fortiden også finnes i fremtiden, akkurat slik jeg lever i et hus fra 200 år tilbake i tiden.

Og akkurat slik Rolf Wilde, fra sitt stål- og glasstårn, kunne se ned på Nasjonalteateret og Urbygningen. Til og med fremtidsfantastene i Oslo Byplankontor lot Slottet stå igjen, øverst på Karl Johan – selv om universitetet her synes å være erstattet med boligblokker av den høye typen.

De i dag underkjente Windju Simonsens guttebøker var altså i fronten av en litterær trend.

Mange ble oppmerksomme på denne da de så Ridley Scotts Blade Runner i 1982 – med handlingen lagt til Los Angeles i 2019. Jo da, husene er høye og bilene flyr – men det regner og gatene er fulle av søppel. Det finnes fattigfolk, slum og nød, og ingen sprader rundt i tettsittende gule romdrakter. Ikke spiser de piller til middag, heller. Rick Deckard (Harrison Ford) eter ting du ikke vil vite hva er, på et gatekjøkken i Chinatown.

Jeg skal ikke grave i hvem som var først ute med et slike, bitte lite grann mer realistiske fremtidsvisjoner, en fremtid med alle samfunnets ingredienser intakt. Slum, søppel og rikdom. Da Blade Runner kom, ble jeg imidlertid fornærmet på tegneserienes vegne. Moebius tegnet nærmest identiske scener i The Long Tomorrow fra 1975 (da jeg så Blade Runner for fjerde eller fjortende gang, oppdaget jeg at Moebius var kreditert i rulletekstene, og pulsen la seg …).

---

Fremtiden har endret seg, men tankesettet er det samme. Ingeniør Knut Berg tok rakett til stjernene i en tid preget av tekno-optimisme. Ingeniørene klarer alt! Vi skal opp, vi skal ut – To the infinity and beyond! Knut Berg er en ekstrapolering av tidens drømmer.

Rolf Wilde er noe av det samme, men med et anker i samtidens Oslo. Det er gyro-helikoptre og luftbusser. Dette gjelder Blade Runner også – men nå begynner samfunnet å bli rufsete i kantene.

Snur jeg blikket bakover, til den andre enden av biblioteket jeg jobber i, ser jeg tegneseriehyllene, og blant ti tusen andre, Pepe Morenos Rebel fra 1984. Dette er en ikke minneverdig historie fra fremtidens New York, år 2002. Samfunnet har gått i bøtta, og forsiden viser bilvrak, flammer og ruiner. Midt oppe i det hele står «Rebel», bredbeint og med et kraftig skytevåpen i hendene. Den sorte lærjakka og antydningen til mohawk viser at han er en mann av fremtiden.

Post-apokalyptiske fantasier var tegneserienes sikringskost lenge før 1984. Rom-tid-agentene Linda og Valentin besøkte New York allerede i 1970 – i Byen som druknet. Det vil si, serien ble utgitt i 1970, men handlingen foregår i 1986. Byen er nok en gang i oppløsning, og våre helter må håndtere kule langhåringer med runde solbriller og afghanpels.

Punkere i 2002? Hippier i 1986? Og alt annet er i oppløsning? Vi ekstrapolerer som sagt det vi ser.

Postapokalyptikken er i dag også sikringskost for filmbransjen – tenk Mad Max, tenk The Postman, tenk I am Legend, eller The Road.

Det er slik vi ser fremtiden i dag – alt vil gå ad undas – katastrofene står i kø. Dette var et veletablert sinnbilde lenge før klimahysteriet tok oss. Men drevet av samme tanker, eller kanskje tankefeil: Verden rundt oss går åpenbart rett ned – alt blir stadig verre og verre. Krig, borgerkrig, terrorisme og seriemordere, vold og forurensning – noen husker kanskje et sekund fra Alfonso Cuaróns dystopiske Children of Men fra 2006? Hovedpersonene begir seg ut på landsbygda, og vi ser gresstuster i veikanten – gulaktige væsker siver ut av dreneringsrørene.

Alt i dag er ille – og det vil følgelig bli verre.

Nå må vi selvfølgelig være åpne for at vår tids fremtidsvisjoner også serverer propellfly over Karl Johan – og at folk vil flire hånlig, en gang i 2105 – men svært mange i dag, synes å være enig med filmbransjen: Verden er på vei i én retning – rett ned.

Dette er snodig, tatt i betraktning at verden i flere år har vært på vei i stikk motsatt retning. De fleste variable med hvilke vi måler slikt, viser en klar fremgang for folks helse og velferd.

Snur jeg hodet enda en gang, til et punkt midt mellom min fars guttebøker og mine egne tegneserier, ser jeg en hylle viet samfunnets utvikling. Det er økonomen og FN-rådgiveren Jeffrey D. Sachs’ The Age of Sustainable Development, det er Steven Pinkers The Better Angels of Our Nature, ved siden av hans Enlightenment Now, det er Matt Ridleys The Rational Optimist, Chris Thomas’ Inheritors of the Earth, Hans Roslings Factfulness, Stewart Brands Whole Earth Discipline, Joshua Goldsteins Winning the War on War – og et tjuetalls andre bøker som dokumenterer at verden ikke er på vei rett syd.

Selv om fattigdom fremdeles er et stort problem, er ekstrem fattigdom i ferd med å forsvinne. Selv om verden forurenses, har vi tatt alvorlig tak i problemet. Selv om insektene dør, er det ikke helt håpløst – seriøse biologer er på saken. Og selv om vi nå er mer enn 7 milliarder, vet vi at vi strander på rundt 10 – og at vi allerede i dag produserer nok mat til alle. Og vi vet at kloden blir grønnere – skogene vokser.

Men likevel går verden under – på film.

Og i hodene på en samtid besatt av dystopi – en samtid som tror alt var bedre før.

Barn døde for 150 år siden, også her hos oss. De døde av sykdom, fattigdom, feilernæring og overarbeid. Og for dem som tror dette er den industrielle revolusjons skyggeside – det var en grunn til at folk flokket seg til byene og fabrikkene: 1700-tallet idylliske landsbygd drepte enda flere. Sulten var konstant for de fattige – og storbyens slum ble betraktet som en redning. Omtrent slik vi har sett det i Afrika i vår tid.

Barn dør fremdeles – men poenget mitt er at de gjør det i en raskt minkende del av verden – og at dette, ifølge blant andre FNs Jeffrey Sachs, er et problemet som snart er en saga blott.

Jeg tror ikke verken filmskapere, tegneserietegnere eller klimaaktivister av den grunn kommer til å legge av seg undergangsdrømmene med det første – dertil selger de for godt. Vi har åpenbart en hang til pessimisme og dårlige nyheter.

Men skulle vi i dag laget fremtidsvyer slik vi alltid har gjort, gjennom å ekstrapolere samtiden – komplett med mohawk og lærjakke – burde de neste blockbustere fra Hollywood være familiedramaer til akkompagnement fra humler og småfugler. Og med en dristig bioingeniør i hovedrollen?

Les også

Kommentarer (14)

Kommentarer (14)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå