Fremtidens energimarked

Hva kan vi forvente av energimarkedene etter krisen?

På noen års sikt vil trolig markedet for norsk olje og gass styrkes. Norge kan derfor gjøre klokt i å beholde oljeindustrien, mener TU-bidragsyter Øystein Noreng.

I 2020 var redningen å finne i oljen, gjennom Oljefondet. Både verden og Norge vil fortsatt ha behov for olje og gass, mener Øystein Noreng
I 2020 var redningen å finne i oljen, gjennom Oljefondet. Både verden og Norge vil fortsatt ha behov for olje og gass, mener Øystein Noreng (Foto: Nathan Forbes / Unsplash)

På noen års sikt vil trolig markedet for norsk olje og gass styrkes. Norge kan derfor gjøre klokt i å beholde oljeindustrien, mener TU-bidragsyter Øystein Noreng.

De siste månedenes utvikling i oljemarkedet var ikke mulig å forutse. Ingen økonomiske modeller eller politiske analyser kunne ha forutsett sammenfallet av en verdensomspennende helsekrise, det verste økonomiske tilbakeslag i moderne tid, samt en oljepriskrig mellom Russland og Saudi-Arabia.

Nok en gang har oljemarkedet vist seg ustadig og oljeprisen flyktig. I mai 2020 er oljeforbruket 30–35 prosent lavere enn seks måneder tidligere, historiens hittil bratteste fall.

Nedgang i sysselsetting gir lavere energiforbruk

Helsekrisen utløste den økonomiske nedgangen fordi strukturelle svakheter i internasjonal økonomi hadde modnet. Siden finanskrisen i 2008–2009 har stor gjeldsoppbygging forverret finansielle ubalanser og skjerpet sårbarheten overfor renteøkning og inntektssvikt. I en allerede svak verdensøkonomi kunne tiltak mot spredning av virus ha uventet omfattende ringvirkninger.

Les også

Tap av kunder fører til tap av arbeidsplasser. Nedgang i sysselsettingen fører til lavere forbruk av energi. Høyere ledighet fører til kostbare hjelpetiltak. Tiltakene må finansieres. Land med store reservefond, som f.eks. Norge, kan trekke på egne penger. Andre land (nesten alle) må ta opp lån og trappe ned øvrige utgifter.

I beste fall vil helsekrisen kanskje kunne overkommes i løpet av året, i verste fall vil det kunne ta flere år. Utfordringen er ikke bare å komme viruset til livs, men også å gjenopprette økonomien.

Forbruket må sikre avsetningen, sysselsettingen og lønnsomheten i bedriftene. Myndighetene må kunne betale for krisetiltakene. Mest sannsynlig vil ettervirkningene kunne bli betydelige og langvarige fordi helsekrisen utløste omfattende problemer. Derfor er det et åpent spørsmål når det økonomiske aktivitetsnivået fra 2019 vil kunne gjenoppnås. Utsiktene er særlig dystre i Europa og i USA.

Det internasjonale energibyrået IEA og OPEC anslår i ferske analyser at verdens oljeforbruk i andre kvartal 2020 vil svekkes med om lag tjue prosent i forhold til fjoråret, eller tjue millioner fat per dag. Etterspørselen etter olje i fjerde kvartal anslås til å ville ligge om lag 3 prosent under samme periode i 2019. Forutsetningene er at helsekrisen overvinnes og at økonomien etter hvert kommer på fote. Store lagre vil kunne veie tungt i oljemarkedet i flere år.

Kronglete vei ut av krisen

Veien ut av den økonomiske krisen vil kunne bli kronglete. Viktige land som Italia, Frankrike, Spania, Storbritannia og USA vil slite med en svekket økonomi og en høyere gjeldsbyrde som vil måtte betjenes. USA bruker seddelpressen, trolig med følge av Storbritannia. I eurosonen hindrer Tyskland en slik løsning; landets forfatningsdomstol utfordrer nå EUs overnasjonale myndighet.

Fortsatt strid og en ytterligere politisk svekkelse av EU kan forventes. Helsekrisen har avslørt manglende beredskap og sviktende samhold. Viktige medlemsland har sett på hverandre som smittekilder snarere enn som naboer og partnere med behov for hjelp.

Oljepriskrigen mellom Russland og Saudi-Arabia er også en storpolitisk maktkamp, med eller mot USA, der slagmark, allianser og frontlinjer er ustadige.

Gjeldsbyrden i privat sektor tilsier at sysselsettingen i USA vil kunne bli hardere rammet enn i Europa, men også gi et politisk press for å holde rentene lave, til tross for store underskudd.

I eurosonen vil Tyskland kanskje fremtvinge et høyere rentenivå, inntil videre. Utfallet vil kunne bli en svakere dollar og en sterkere euro, gunstig for USA, ønsket av president Trump, og uheldig for eurosonen.

Storpolitisk, global maktkamp 

Krisen har avdekket at oljeprisen har vært for høy i forhold til balansen i markedet. Utestengning av viktige eksportører som Iran og Venezuela, og politisk uro i Irak og Libya, har i flere år gitt en uvanlig stimulans til oljeprisen. Under normale politiske forhold ville Iran, Irak, Libya og Venezuela kunne pumpe ut ytterligere minst fem-seks millioner fat per dag. Stor ledig kapasitet er en permanent trussel om lavere oljepriser.

Oljepriskrigen mellom Russland og Saudi-Arabia er også en storpolitisk maktkamp, med eller mot USA, der slagmark, allianser og frontlinjer er ustadige. Første akt utspilte seg i mars 2020, da Saudi-Arabia ville tvinge Russland til å gi avkall på volum og markedsandel for å sikre en høyere pris til gunst for amerikansk skiferolje. Da Russland ikke ga seg, ble USAs oljeindustri skadelidende. I andre akt forsøkte president Trump å megle og påla Saudi-Arabia å redusere volumet for å få oljeprisen opp.

Oljepris på 40–45 dollar fatet?

I tredje akt står Russland og Saudi-Arabia overfor utfordringen å finne et prisleie som er tilstrekkelig høyt til å dekke egne inntektsbehov, men for lavt til å stimulere amerikansk skiferolje. Saudi-Arabia kutter budsjetter. Kanskje kan enighet forventes om en oljepris på høyst 40–45 dollar fatet?

Les også

En oljepris på dette nivået vil kunne få bred støtte i OPEC. Fremveksten av amerikansk skiferolje og av alternativ energi har ansporet bekymringer om oljens konkurranseevne og videre fremtid, ikke minst i oljerike stater som Abu Dhabi, Kuwait og Saudi-Arabia.

Utenfor OPEC vil Russland kunne leve med en slik oljepris. Kina, oljemarkedets største kjøper, vil glede seg. Amerikansk skiferolje vil bli rammet. USA vil igjen kunne bli netto importør. Spørsmålet er hva det vil kunne bety politisk for president Trump.

For resten av verden vil signalet være at de sentrale selgerne av olje ser sine interesser best tjent med moderate oljepriser, som de vil kunne forsvare ved å tilpasse volumet til etterspørselen. Forestillingen om «Peak Oil» avlyses nok en gang, kanskje også med virkning for forestillingen om «Peak Oil Demand». Hendelsen viser at oljemarkedet ikke er et frikonkurransemarked, men et oligopol, der noen store aktører kan påvirke utfallet. Oljeprisen bestemmes mer av politikk, interesser og styrkeforhold enn av grensekostnader.

Sammensatte utsikter for gass

For gass er utsiktene mer sammensatte. For Norge er utfordringen EUs klimapolitikk for å avslutte forbruket av naturgass, uansett tekniske vansker og kostnader ved alternativene. En moderat oljepris, som antydet overfor, vil svekke lønnsomheten i amerikansk gasseksport og være gunstig for Russland, kanskje også for Norge.

I Storbritannia har norsk gass vært en viktig brikke i det grønne skiftet. Det samme burde kunne bli tilfellet på kontinentet.

De kortsiktige utsiktene er at et eventuelt nytt oppsving i verdensøkonomien vil føre til en vekst i etterspørselen etter olje. Infrastrukturen og ressursene er på plass, og olje er den enkleste og billigste energikilden.

Ledig kapasitet i tilbudet av olje fører i første omgang til et kjøpers marked. Sine tradisjoner tro velger internasjonal oljeindustri nå å møte oljeprisfallet med å kutte investeringer. Det legger grunnlaget for en høyere oljepris i neste omgang.

Derfor kan det være klokt for Norge å videreføre oljevirksomheten og ikke minst å beholde oljeindustrien.

Etter flere år med høy ledighet og svekket kjøpekraft vil forbrukerne og velgerne neppe foretrekke kostbar og upålitelig solkraft og vindkraft. Krisen i 2020 innebærer at fornybar energi ytterligere taper konkurransekraft mot billig olje og naturgass, samtidig som myndighetenes budsjetter og forbrukernes kjøpekraft svekkes av det økonomiske tilbakeslaget.

Les også

Det er et åpent spørsmål hvor lenge EU, som ensom rytter, vil kunne prioritere utslippskutt fremfor arbeidsplasser. Siden finanskrisen i 2009–2009 har Europa hatt lavere vekst i økonomi og sysselsetting enn noen annen verdensdel (unntatt Antarktis). Misnøyen tiltar og EU svekkes.

Norsk gass kan bli viktig brikke i det grønne skiftet

Koronakrisen vil kunne fremskynde en overgang til naturgass, også i Europa. Naturgass egner seg godt til kraftgenerering, alene som i samspill med solkraft og vindkraft. På lengre sikt vil prisen på elektrisitet til tider da solen ikke skinner og vinden ikke blåser, kunne bli en viktig referanse for prisen for naturgass levert til kraftverk. Ut fra dette perspektiv kan et økende tilbud av naturgass være en forutsetning for en større anvendelse av solkraft og vindkraft.

EU er det nærliggende markedet for norsk gass, og Norge har betydning som den nest største gassleverandøren. I dette perspektiv taler klimasaken for en opptrapping av letingen etter, utvinningen og salget av norsk gass.

I Storbritannia har norsk gass vært en viktig brikke i det grønne skiftet. Det samme burde kunne bli tilfellet på kontinentet. Her utgjør Norge og Russland, et duopol, to store selgere i et avgrenset marked, der gass fra Norge demper avhengigheten av gass fra Russland.

En foreløpig konklusjon er at i kjølvannet av koronakrisen vil på noen års sikt markedet for norsk olje og gass trolig styrkes. Konkurransedyktige kostnader er nøkkelen overfor fornybar energi. En lavere realpris, kanskje på nivået fra før 2004, kan være referansen for tilpasning.

For Norges inntekter finnes i dag intet alternativ. I 2020 var redningen å finne i oljen, gjennom Oljefondet, som kunne betale for nedstengning og godtgjørelser. Både verden og Norge vil fortsatt ha behov for olje og gass.

Les også

Kommentarer (12)

Kommentarer (12)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå