Hva kan Grønland fortelle oss?

– Grønland er en «hotspot» for å forstå den geologiske utviklingen i Arktis så vel som klimaendringer i fortid, nåtid og fremtid, sier Matthias Forwick ved UiT.

Hva kan Grønland fortelle oss?
Skal du forstå hvordan klimaendringer påvirker oss alle, er Grønland ett av de viktigste områdene i verden å se til. Foto: Erling Maqe

 Geologien på Grønland hjelper oss blant annet til å forstå prosesser mellom jordens indre og overflaten for milliarder av år siden, samt geologiske prosesser som har ført til dannelsen av norsk sokkel. Hvordan påvirker smeltingen havnivået, hva vet vi om hvor mye karbon som ligger under isen – og hvordan vil de prosessene som pågår der, påvirke miljøet rundt oss, spør Matthias Forwick, som leder Institutt for geovitenskap ved UiT Norges arktiske universitet.

Forskere derfra er bokstavelig talt både høyt og lavt på Grønland for å finne svar på en del av de viktigste klimaspørsmålene vi kan stille oss i dag. 

Professor Jemma L Wadham er en av verdens fremste glasiologer og har mer enn ti års forskning på isbreer på Vest-Grønland i bagasjen, med et søkelys på evaluering av smeltevann, næringsstoffer og klimagasseksport fra isdekket – og hvordan dette påvirker hav og atmosfære. Wadham stiller følgende spørsmål:  

 Når isen smelter og vannet renner ut i havet – hvilke mineraler og næringsstoffer transporteres ut til kysthavet, og hvordan påvirker dette et sårbart økosystem langs kysten? Et økosystem som menneskeheten er avhengig av for å hente ut de ressursene vi trenger.

Hva bringer smeltevann fra isen med seg ut i havet - og hvordan påvirker dette økosystemene, spør Jemma L Wadham. Foto: Aline Dassel

Wadham leder også Global Carbon Projects «Polar Carbon Assessment», der UiT-kollegene Monica Winsborrow og Guillaume Lamarche-Gagnon også bidrar. Et arbeid som blant annet inkluderer evaluering av karbonlagring og utslipp av karbon langs en gradient fra områder som er dekket med is, isfrie landmasser, fjorder og i åpent hav. Samtidig er det knyttet stor usikkerhet rundt nøyaktige beregninger og dermed også modeller som skal forutsi fremtidens klima. Dette er noe som ønskes belyst gjennom et SFF-initiativ (Sentre for fremragende forskning).

Urgammelt land

Karbon er også i fokus hos forskningsgruppen som professor Sebastian Tappe ved Institutt for geovitenskap er en del av. På vest- og øst-Grønland finner du de eldste kjente karbonholdige vulkanske bergartene på jorden. De er tre milliarder år gamle og er en del av det som er kjent som det nordatlantiske kratonet, en eldgammel landmasse som regnes som et av de første kontinentene på jorda.   

 Vi studerer disse bergartene fra Grønland fordi de hjelper oss å forstå den tidligste utvekslingen av karbon mellom det indre av jorda og overflaten, og omvendt, kjent som den dype karbonsyklus, forteller Tappe om forskningen.

Må forstå undergrunnen

 Det å forstå undergrunnen for å utnytte ressursene som finnes der, er på godt og vondt en av hjørnesteinene i menneskets historie, sier førsteamanuensis Sten-Andreas Grundvåg ved Institutt for geovitenskap. Han påpeker at olje og gass er selve drivverket i dagens samfunn og også vil utgjøre en viktig del av fremtidens energimiks.

 Samtidig er vi avhengig av å hjelpe planeten vår med å bli kvitt klimagasser. Et viktig bidrag er å bruke tidligere olje- og gassreservoarer i undergrunnen til lagring av CO2. Uansett om vi skal finne og utvinne ressurser eller lokalisere mulige lagringsområder for CO2, er vi helt avhengige av å forstå hvordan undergrunnen har utviklet seg i et geologisk tidsperspektiv, det vil si over flerfoldige millioner år, understreker Grundvåg.  

En gang i tiden hang Norge sammen med Grønland og resten av et kontinent som het Laurentia. For rundt 55 millioner år siden begynte landmassene å skille seg fra hverandre. På grunn av åpningen av Atlanterhavet finnes det på Østgrønland i dag geologiske strukturer som tilsvarer undergrunnen i nøkkelområdene på midtnorsk sokkel og deler av Nordsjøen. 

 Ved å studere disse strukturene kan vi blant annet bidra med å optimalisere letemodeller på norsk sokkel samt øke vår forståelse av prosessene som var aktive da Norge og Grønland skilte lag. Østgrønland utgjør derfor et svært viktig feltlaboratorium for oss geologer, på lik linje med Svalbards betydning for forståelsen av Barentshavet, sier Grundvåg.   

Rekonstruerer isens vandring  

Professor Jan Sverre Laberg og førsteamanuensis Tom Arne Rydningen tilhører en gruppe forskere fra UiT og Polarinstituttet som undersøker havbunnen for å rekonstruere den nordøstlige del av Grønlandsisens utbredelse under både siste istids maksimum for ca. 20.000 år siden, under tilbaketrekningen etter siste istid og frem til i dag. 

– Våre data tyder på at ismassene nådde helt ut til eggakanten under sin største utbredelse under siste istid. Det vil si at hele kontinentalhylla var dekket av Grønlandsisen, forklarer han.

Når tilbaketrekningen startet, er fortsatt ikke helt klart, men isfronten lå i de ytre kystområdene rundt 12.900 til 9000 år før nåtid. Deretter trakk isen seg videre inn til de indre kystområder i perioden fra 8800 til 5500 år før nåtid.

Det forskerne registrerer flere steder på Grønland nå, er en økt tilbaketrekking av isbreene, tilsvarende det man har rekonstruert for norske fjorder. Foto: David Mark

– Dette var en periode da lufttemperaturen var 2–3 grader høyere enn i dag, noe som skyldtes høyere solinnstråling. I tiden etterpå ser det ut til at det bare har vært mindre endringer i isens posisjon frem til i dag. Dette står i kontrast til utviklingen av iskappen som lå over Norge, den forsvant helt fra fjordene for omtrent 9000 til 10.000 år siden. Det som registreres på Grønland nå, er økt tilbaketrekning av isbreene flere steder, tilsvarende det vi har rekonstruert for norske fjorder, sier Laberg. 

Innlandsisen er sentral også i forskningen til professor Tine Lander Rasmussen:  

 Vi analyserer havbunnsprøver for å rekonstruere fortidens endringer i den Østgrønlandske strømmen i lys av fortidens klimaendringer og innlandsisens bevegelser. Dette gjør vi for bedre å forstå hva som driver disse endringene gjennom istider og mellomistider, særlig i perioder som har vært varmere enn dagens klima. Vi studerer havområdene utenfor Østgrønland og Nordøstgrønland, det sentrale Davisstredet og Diskobuktområdet ved hjelp av havbunnskjerner sammenholdt med seismiske og andre akustiske data, forteller Rasmussen. 

«Fossilt» DNA og skiftende nedbør

Anders Schomacker forsker på Grønlands glasiasjonshistorie, det vil si hvordan isbreene varierer (primært fra nåtiden og tilbake til siste istid). Dataene som analyseres kommer i hovedsak fra innsjøer og geologiske snitt i sedimenter på land. Sammen med kollega Alexandra Rouillard jobber han også med metansyklusen i de siste 10.000 år, basert på analyser av «fossilt» DNA fra mikroorganismer i sedimentkjerner fra innsjøer. Sistnevnte prosjekt er en del av PolarCH4ives, som er finansiert av Forskningsrådet.  

Et av feltprosjektene professor Alun Lloyd Hubbard leder på Grønland, dreier seg om å bore til bunnen av innlandsisen for prosjektet «MARCH4G – Microbial Production and Release of Methane from the Greenland Ice Sheet». Dette er et samarbeidsprosjekt mellom en rekke universiteter i Europa, hvor det subglasiale mikrobielle økosystemet og dets produksjon av metan fra Grønlandsisen er i fokus. Foto: Alun Lloyd Hubbard

Professor Alun Lloyd Hubbard ved instituttet har ikke mindre enn tre feltprosjekter gående på Grønland, der han skal gjennomføre feltarbeid i sommer og i høst. I tillegg går han i gang med det såkalte Rainmaker-prosjektet, som nylig mottok støtte via Arctic Five-initiativet. Prosjektet vil i hovedsak se nærmere på økt fuktighet og varmeopptak når den arktiske havisen avtar – og se på hvordan dette innvirker på skiftende nedbørsmønstre over Grønland.

Glasiologen Hubbard ble nylig presentert i New Scientist som følge av sin deltagelse i den prisbelønte dokumentarfilmen Into the Ice.

Hva kommer til å skje når Grønlandsisen smelter, er ett av spørsmålene forskere fra Institutt for geovitenskap ved UiT forsøker å finne svar på. – Grønland er viktig for å forstå klimaendringer både i fortid og fremtid, sier instituttleder Matthias Forwick. Foto: Karine Nigar Aarskog/UiT

Utstrakt samarbeid 

 Forskningsaktivitetene på Grønland er avhengig av samarbeid, både internt på UiT og med nasjonale aktører, samt internasjonalt samarbeid, især med danske forskningsinstitusjoner, sier instituttleder Matthias Forwick.

– Det skal heller ikke stikkes under stol at forskerne ved UiT er i en svært privilegert situasjon ved å ha tilgang til forskningsfartøyene FF Kronprins Haakon og FF Helmer Hanssen. Tilgang til disse fartøyene gjør det også mulig å involvere studenter i aktivitetene og dermed bidra til utdanningen deres ved UiT, noe som nok er en ganske unik situasjon i verdenssammenheng.

Artikkelen ble først publisert hos UiT Norges arktiske universitet