– Jeg er på et industripolitisk korstog. Det er synd at vi har så mye penger at vi ikke utvikler ny industri på land som vi kan leve av lenge når oljeproduksjonen faller, sier forfatter Hogne Hongset til Teknisk Ukeblad.

Først skrev han en dokumentarbok. Når det ikke virket, valgte 70-åringen å debutere skjønnlitterært med en spenningsroman fra gassbransjen. Det går hardt ut over Norsk Hydro, Eivind Reiten, Kjell Magne Bondevik og norsk næringspolitikk.

For det er særlig politikerne som er målgruppen. De har latt oljeindustrien overta styringen totalt, mener han.

– Personlig har jeg ingen tro på at jeg har overdrevet konspirasjonene. Det får leseren vurdere, sier Hongset.

Han tror enkelte miljøer vil komme til å svette av faktaene han nå legger frem i en trilogi med spenningsbøker, under samletittelen «Traktaten» (se egen sak). Neste bok kommer til påske, så kommer det en ny til høsten.

– Tabbe av Stortinget

– Vi har muligheter vi ikke utnytter. Derfor prøver jeg meg nå som spenningsforfatter. Så smugler jeg inn kunnskap og forsøker å manipulere folk til å forstå dette her, sier han.

Om lag en prosent av norsk gass brukes til å skape industri og arbeidsplasser i Norge. I 2006 gjorde Stortinget et vedtak som gjør at oljeindustrien lettere kan kjøre rikgass direkte til Storbritannia uten å gå innom norsk jord. Hongset mener det var en tabbe.

– Avgjørelsen fikk ikke stor oppmerksomhet. Men den åpnet for det vi kaller «rikgasslekkasjen». Rikgass som inneholder verdifull etan, propan og butan eksporteres nå i større grad til Storbritannia i stedet for å bli foredlet her i Norge. Vi er i ferd med å gi fra oss industrifløten, sier Hongset.

– Britisk industri skummer fløten

– Norsk gass er en suksesshistorie, det vil jeg understreke. Men jeg vil ha diskusjon rundt om den er godt nok utnyttet industrielt.

Når rikgassen går til St. Fergus i Skottland i stedet for å bli tatt i land i Norge, er det britisk og ikke norsk industri som kan hente ut de verdifulle råstoffene.

– De kontrollerer meieriet, sier Hongset.

Blander fakta og fiksjon

– Har du lest Tom Kristensens bok «Dypet», om nordsjødykkerne? Det er knallgod fiksjon, bygd på en faktisk hendelse. Min bok er i sin helhet faktabasert. Mine personer blir ikke satt til å finne ut hva som skjedde, men hvordan og hvilke krefter som stod bak, sier Hongset.

Han var en av Statoils informasjonssjefer i ti år og har jobbet som spesialrådgiver for fagforbundet Industri Energi. Han har sett petroleumsindustrien fra flere sider. Boken «Varsleren» tar opp kampen mellom Nyhamna og Tjeldbergodden om ilandføring av gassen fra Ormen Lange.

– Ormen Lange er i grunnen en liten sak. Jeg bruker den bare til å vise hvordan spillet i denne bransjen foregår, sier Hongset.

– De store selskapene tar selvsagt ikke hensyn til Norges interesser.

Jukser med tallene

Forfatteren skildrer også misbruk av konsulentrapporter og juks med tall. De fleste eksemplene i boken er hentet fra virkeligheten.

– Jeg har de to rapportene fra Asplan og Agenda som jeg har skrevet om, så dette er fakta. Jeg skal ikke si hva som har foregått, men to konsulentselskaper har skrevet forord med avsnitt som er prikk like. Hvem som har vært inne og manipulert, vet ikke jeg, sier Hongset.

Boken kan få leseren til å tvile på kompetansen og redeligheten hos både politikere, konsulenter, journalister og bransjefolk.

– Ikke rene hender

– Man skal være klar over at ikke alt som skjer er ryddig og redelig, sier Hongset.

– Men går petroleumsbransjen også over lik i virkeligheten, sånn som i boken?

– Det er det vanskelig å være konkret på. Jeg skal være forsiktig med å dra dette for langt. Men se på Treholt-saken. Det er ikke alltid det vi tror er fakta stemmer. Hvem tror at oljebransjen er den eneste bransjen med rene hender? Ikke jeg, i hvert fall, sier Hongset.

Han mener at folk som oppdager uregelmessigheter ofte havner i en skvis.

– Skal de holde kjeft eller varsle? Og hvordan reagerer man i en slik situasjon? Dette er aldri helt svart/hvitt. Man vet aldri om man har to i seg til å bli en helt, sier Hongset.

Ny gassbasert industri

Selv ser han for seg en fremtid hvor Norge videreforedler naturgass til alt fra kulepenner til elektriske kabler og plastrør. Han peker på Norges 400-500 plastbedrifter, som rørprodusenten Pipelife i Surnadal, som selger plastrør.

– De rørene er laget med rikgass som har kommet inn til Kårstø, der etanet tas ut. Etanet går med båt til Grenland og crackeren hos Ineos som lager det om til etylen og siden plast. Så går det med trailer til Surnadal, og da er etanet tidoblet i verdi, sier han.

Nå tror han de globale prisene på gass vil jevne seg ut. Hvis norske gasspriser blir lavere, kan interessen fra industrien øke. Og gassen kan brukes til noe mer fornuftig enn å steke britiske pølser.

– Den beste bruken av gass er til produkter. Det er et altfor viktig råstoff til å brenne det, sier han.

Økte litterære ambisjoner

Arbeidet med de tre bøkene har endret ham. Fra å være en korsfarer har han blitt mer opptatt av det litterære.

– Utgangspunktet mitt var ikke litterært, men ambisjonene har økt etter hvert. Selv om jeg debuterer som 70-åring, er jeg like spent som andre debutanter. Så den gode anmeldelsen jeg fikk i Aftenposten nylig var svært hyggelig, sier Hongset.

Hvem drepte ingeniøren? Store summer og skittent spill preger denne «faktabaserte» spenningsromanen. Hogne Hongset: «Traktaten: Varsleren» (2010). 410 sider. Kagge forlag. En ingeniør dør ved et uhell etter å ha blitt ranet i et villastrøk i Oslo. Men ligger det noe mer bak? Den konspiratoriske spenningsromanen «Varsleren» begynner med at en teknolog fra Hydro blir banket sønder og sammen av mystiske menn. Deretter ruller forfatter Hogne Hongset opp det man kan kalle en rå maktkamp rundt gassen fra Ormen Lange-feltet. Han beskriver et skittent spill om hvor gassen skal tas i land, Tjeldbergodden eller Nyhamna. Og i bakgrunnen lurer mektige lobbyister fra internasjonale oljeselskaper. Vil oppklare drapet Vi følger en politimann som må orientere seg i en bransje han ikke kjenner. Han må kjempe mot både uinteresserte politisjefer og mot bransjefolk som ikke ønsker at sannheten skal komme fram. Boken er første del av en trilogi kalt «Traktaten». De to neste bøkene vil utdype hva som er galt med traktaten som Norge og Storbritannia inngikk i 2006. Den gir oljeselskapene stor frihet til å eksportere norsk gass via britiske rørledninger, gass som kunne skapt norske arbeidsplasser. Som leser blir man sittende og undre seg over om oljebransjens metoder og maktbruk virkelig er så ille. Sjansen er stor for at aktørene selv, som Eivind Reiten og Kjell Magne Bondevik, vil la seg provosere av Hongsets ganske konspiratoriske penn. Byråkrati Skal man tro på innholdet i «Varsleren», kan man begynne å lure på hva slags monster petroleumsbransjen er blitt. Hydro manipulerer konsulentrapporter og lyver bort mange milliarder kroner for å få Stortinget for å gå for «sitt» alternativ. Politikerne spiller enten med, eller lar seg lure. I «Varsleren» blir Plan- og bygningsloven grundig brutt av Hydro, samtidig som visse statsråder og departementer gjør grep som i beste fall kan karakteriseres som kreative, og i verste fall som forsøk på å føre det norske folk bak lyset. Boken trekker for øvrig et skarpt skille mellom de trauste, dyktige teknologene i selskapene og «politikerne» som legger strategiene i oljeselskapene. Og det som er best for Hydro er ikke nødvendigvis det som er best for Norge, om vi da skal tro denne boken. Gode, enkle forklaringer «Varsleren» kan leses som en ren krimbok, men er i tillegg en slags lærebok i gassproduksjon. For uinnvidde kan voksenopplæringen gi et ganske godt innblikk i en bransje de færreste av oss kjenner, på tross av Norges petroleumsrikdom. Forklaringene er ofte enkle og gode, som når et fraksjoneringsanlegg sammenlignes med et meieri hvor man skiller fettet ut fra melken og selger det som fløte. Massive konspirasjoner De internasjonale oljeselskapenes lobbyister deler rundhåndet ut smørepenger for å få aktørene til å gjøre som de vil. De pleier også omgang med den politiske ledelsen. Men hvis selskapene virkelig er så tvilsomme som denne boken antyder, bør norske gravejournalister finne fram spadene. Teknisk Ukeblads lesere skulle for øvrig ha mer enn nok å glede seg til hvis de finner denne under juletreet. Intet mindre enn fem ingeniører står på «rollelisten» i denne spenningsromanen. Det trekker dog i negativ retning at kun fire av dem overlever boken.