De to neste ukene blir København sentrum for verdens oppmerksomhet.
Flere tusen delegater skal sammen med USAs president Barack Obama og Kinas statsminister Wen Jiabao forsøke å samle seg om en ny klimaavtale.
Stort engasjement
Rundt disse beiler næringslivsfolk som skal reklamere for sin klimavennlige teknologi, samt utålmodige miljøvernforkjempere.
Det norske engasjementet foran COP 15 er enormt. Et imponerende antall organisasjoner skal dit for å markere seg med forslag til tiltak.
Når et så historisk møte finner sted så nært, får også klimatrusselen en annen dimensjon.
Løftefrie
Men for at København skal følge etter Kyoto som navn på en forpliktende juridisk avtale skal mye klaffe.
Verken USA eller Kina har kommet med løfter om at de vil gå inn for ordninger som svekker deres egen økonomi.
Dermed er det en reell fare for at det historiske møtet i Danmarks hovedstad ender i splittelse og gatekamper.
Brundtland i front
Det har gått over 22 år siden statsminister Gro Harlem Brundtland la fram rapporten ”Vår felles framtid” sammen med Kommisjonen for miljø og bærekraftig utvikling.
Hun var en av verdens første statsledere som satte miljø på den internasjonale dagsorden.
Dagens statsminister, Jens Stoltenberg, sa i forbindelse med Gro-kommisjonens 20 års-markering for to år siden at Norge skulle bli best i verden på rensing av klimagasser i kraftverk og innføre et kvotesystem for industrien som tvinger fram utslippsreduksjoner.
Stoltenberg skulle også satse 20 milliarder kroner på bioenergi, vindmøller og fornybar energi.
Bortsett fra at milliarder av kroner brukes for å utvikle et testanlegg på Mongstad, er lite eller ingenting av dette gjennomført.
Diesel
Det meste av teknologiutviklingen på fornybar energi i Norge drives fram av industrien selv og spesielt store selskaper som Statoil, Hydro, Aker og Statkraft.
Derfor kan man også hevde at Stoltenberg driver mer med flisespikking enn månelandinger når han innfører avgift på biodiesel.
Forhåpentlig vil møtet i København få fram dimensjonene i klimakampen.
I forhold til en skremmende befolkningsvekst kreves en ny verdensøkonomi hvor rike land bidrar til å hjelpe de fattige. Paradokset er at ingen slipper unna en klimakatastrofe. Derfor dreier klimakampen seg i realiteten om å ta vare på kloden for nye generasjoner.
Selv om pessimismen råder, håper vi at København blir et viktig skritt videre mot en forpliktende politisk-juridisk klimaavtale.
