Etter over 50 år med lavoppløselig TV kom HD endelig for noen år siden. Så kom 3D, og nå har produsentene begynt å selge modeller med såkalt 4K, eller Ultra HD, som blir den offisielle betegnelsen. Med dobbelt så mange punkter begge veier i forhold til Full HD.
Trenger vi det?
TEST: Kan Viaplay hamle opp med Netflix og HBO?
Kompatibilitetslinjen
Når vi ser bakover i TV-historien, har teknologiovergangene gått svært glatt. Den første store overgangen fikk vi på 70-tallet med innføringen av fargefjernsyn. Det ble løst i PAL-systemet med full bakoverkompatibilitet til sorthvitt.
Så kom digitaliseringen av TV-en i form av standarddefinisjon, SD, som var en måte å representere det analoge TV-bildet i et digitalt format på 720 ganger 576 punkter. De vertikale punktene representerte antallet skannelinjer i et analogt bilde. Det er denne oppløsningen vi har på DVD og fremdeles på et stort antall TV-kanaler. Bakoverkompatibiliteten var intakt.
Det samme fortsatte med overgangen til HD, først i HD Ready, som var på 1280 ganger 720 punkter og videre til Full HD på 1920 ganger 1080 punkter. Enten TV-ene fikk inn et analogt eller digitalt signal skalerte de det til TV-ens oppløsning. Helt bakoverkompatibelt.
For kringkasterne var dette en enorm fordel. Ikke bare kunne de vise alle gamle programmer på alle TV-er, de kunne også i ro og mak tenke fremover og investere i neste generasjons kameraer og studioutstyr.
Les også: Samsung med UltraHD-TV på 110 tommer
Ikke kompatibelt
Med 3D var det ikke like enkelt.
Selv om TV-produsentene, Hollywood og spillprodusenter omfavnet teknologien, var ikke kringkasterne begeistret. Kompatibilitetslinjen var brutt, og det krevde enorme investeringer for å sende 3D. I tillegg kunne ikke alle se programmene lenger. De måtte ha en 3D-TV. Selv om mange lovte 3D-kanaler, har det ikke blitt den boomen man så for seg for tre år siden.
Like avvisende er de ikke til Ultra HD. I motsetning til 3D føyer denne oppløsningen seg inn i kompatibilitetslinjen de har levd med siden TV-ens barndom.
Les også: Lover 25 ganger raskere trådløst nett
Kompatibelt igjen
Betegnelsen 4K kommer fra fire tusen og indikerer at det er (nesten) 4K punkter horisontalt. Oppløsningen på 3840 ganger 2160 punkter får du om du dobler oppløsningen i et Full HD-bilde begge veier. Et enkeltbilde har 8,3 megapiksler.
Strengt tatt dekker benevnelsen Ultra HD både det man kaller 4K og 8K. Den siste kan bli aktuell i visse sammenhenger, men neppe hjemme hos folk på grunn av avstanden til skjermen og størrelsen den måtte ha hatt for å se forskjell.
De som har sett UHD vil også se at den høye oppløsningen gir et lite inntrykk av tredimensjonalitet. Hjernen blir lurt til å tro at dette er virkeligheten og legger på 3D selv.
.png){kind=logo}
.jpg)
Det er ikke så rart som det høres ut. Avstanden mellom øynene våre gir ikke ekte 3D mer enn noen meter. Resten ser vi i 2D, men hjernen som er vant til dimensjonene i virkeligheten klarer å fylle etter der «optikken» ikke er god nok.
Les også: Her er Samsungs Apple TV-konkurrent
Bedre HD med UHD
En av fordelene kringkasterne ser med overgangen til UHD er muligheten til å få nye kameraer som filmer i formatet.
For det første vil de da få materiale i det nye formatet som kan brukes i fremtiden når sendingene kommer i gang. På kortere sikt vil alle få gleden av dette. Jo høyere oppløsning originalbildet har, jo bedre blir resultatet etter nedskalering.
UHD oppløsning gir bedre HD-bilder enn de som filmes med HD-kameraer.
Trenger rask oppdatering
En svær skjerm i UHD trenger en helt annen oppdateringsfrekvens enn de femti hel eller halvbildene vi sender i dag.
Den høye oppløsningen gjør at hvert bevegelige objekt flytter seg over langt flere piksler mellom hvert bilde enn før, og det er øyet følsomt for.
Resultatet et at vi trenger 100 bilder i sekundet der HD klarer seg med 50. Noen snakker til og med om 200 og noen sågar om 300.
Les også: Svensk tv-pirat dømt til rekorderstatning
Bitratebehov
I tillegg til økningen i bilder i sekundet kommer en firedobling av antall piksler for hvert av dem.
Det betyr at et UHD-signal burde ha behov for en voldsom økning i bitraten. Heldigvis kommer ny kompresjonsteknologi inn og løser en del av problemet. Neste generasjon videokompresjon, H.265, som vil hete HEVC, High Efficiency Video Coding, i forbrukerverdenen, kan kutte bitratebehovet nesten i to.
I stedet brukes mye større datakraft for å gjenskape bildene. Spesielt den høye oppdateringsfrekvensen får glede av den nye kompresjonen.
Forsøk i EBU, den europeiske kringkastingsunionen, har vist at det går an å komprimere en UHD videostrøm helt ned til 12 Mbit/s med et svært godt resultat. Da HD kom, trengte Full HD mer bitrate enn dette.
TEST: En av de råeste TV-ene på markedet
Superlyd
Bildet er ikke det eneste som skal bli bedre med UHD. Det skal lyden også.
Noen snakker om at standarden blir 10.1, mens andre vil ha 22.2. Det kan høres voldsomt ut å måtte ha fra 10 til 22 høyttalere pluss en basshøyttaler eller to, men dette er mer et uttrykk for hvordan lyden lagres og overføres.
Så kan den spilles ut på de høyttalerne som finnes i TV-en, eller som man har i lydanlegget som kobles til.
Les også: Microsoft vil overvåke TV-seere
Mye igjen
Selv om TV-produsentene er ivrige etter å selge de nye svære UHD-TV-ene er det kanskje grunn til å ha litt is i magen.
Det er langt frem til standardene er fastsatt. I mai vil BBC kjøre tester med ulike oppdateringsfrekvenser, og i juni skal de tekniske direktørene i EBU møtes å diskutere standarder.
Tidligst neste år vil vi ha en ny HDMI-standard for tilkobling. Mens dagens standard skal ta seg av et en bitrate på 3 Gbit/s, må den nye ta seg av 24 Gbit/s eller mer.
Selv om tilgangen på materiale i form av strømming eller en oppgradert Blu-Ray vil komme før, vil det neppe blir TV-sendinger før etter 2020.
Hovedkilder: Sjefingeniør i NRK, Per Bøhler og tidligere teknisk direktør i NRK og forman i EBUs tekniske komité, Arild Hellgren.
Les også:
Store bilder til en billig penge
TEST: TV-er mellom 40 og 42 tommer
