CO2-fangst og -lagring er nødvendig dersom verden skal nå målene i Parisavtalen. Den siste rapporten fra FNs klimapanel slår tydelig fast at konsekvensene av å ikke klare det blir svært alvorlige, og at klimaendringene allerede er her. De vil bli verre for hvert år som går.
Norge ligger i front i utvikling og demonstrasjon av en hel verdikjede for fangst, transport og lagring av CO2, men Langskip-prosjektet er langt fra det eneste. Over hele verden er en rekke prosjekter i gang eller påtenkt. Heldigvis.
For ifølge Det internasjonale energibyrået (IEA) vil vi måtte lagre 7,6 milliarder tonn CO2 årlig fra 2050, dersom vi skal nå målet om netto nullutslipp. I dag fanges omkring 40 millioner tonn, eller 0,04 milliarder tonn, som går til bruk eller lagring.
Her er 12 prosjekter som tar sikte på å etablere permanent lagring av CO2 i Europa.
1. Northern Lights
Det norske fullskalaprosjektet for karbonfangst og -lagring (CCS), Langskip, inkluderer et CO2-lager i Nordsjøen. Det er det Northern Lights som står bak, eid av Equinor, Shell og Total.
Lageret vil i første fase ha en kapasitet på 1,5 millioner tonn CO2 i året, men med mulighet til å utvide til 5 millioner tonn.
Som del av Langskip-prosjektet skal Norcem fange 400.000 tonn CO2 i året fra sin sementfabrikk i Brevik, som skal lagres her. I tillegg jobber Fortum Oslo Varme med å få på plass ekstern finansiering av sitt fangstprosjekt på avfallsforbrenning i Oslo, som i så fall vil utløse midler til gjennomføringen fra staten. Også de skal etter planen fange 400.000 tonn i året.
Northern Lights jobber ellers med å få flere kunder som vil lagre CO2 i lageret i Nordsjøen, og har så langt signert en rekke intensjonsavtaler med selskaper som vurderer CO2-fangst.
Planlagt oppstart er i 2024, og hele Langskip-prosjektet ligger da an til å bli det første fullskalaprosjektet i verden som demonstrerer en hel verdikjede for CCS.
2. Greensand
Det danske prosjektet Greensand ser også på muligheten for CO2-lagring i Nordsjøen. Det er Ineos Oil & Gas i Danmark som står bak prosjektet, med Wintershall Dea og Maersk Drilling med som økonomiske partnere og Geological Survey of Denmark and Greenland som forskningspartner.
Prosjektet undersøker om det er teknisk og kommersielt mulig med permanent lagring i reservoarer på nedstengte oljefelt, og ser konkret på Nini-feltet på dansk sokkel. Denne studien skal være klar innen utgangen av 2021.
Målet er å bygge infrastruktur og en verdikjede hvor CO2 fanget fra landindustri kan fraktes offshore og injiseres i et lager under havbunnen. Til å begynne med er planen å kunne lagre 500.000 tonn CO2 i året i 2025, med mulighet for å skalere opp til 3,5-4 millioner tonn i året i 2030.
Det vil i så fall kunne bidra med 15-20 prosent av Danmarks mål om utslippsreduksjoner.
3. Acorn
Acorn CCS er et prosjekt for karbonfangst og -lagring utenfor kysten av Skottland. Prosjektet tar utgangspunkt i St. Fergus gassterminal, nordøst i landet, hvor planen er å gjenbruke 100 kilometer med eksisterende gassrørledninger til å frakte CO2 direkte til CO2-lageret.
Med rørledningen allerede er på plass krever oppstarten mindre investeringer, og planen er å starte med å fange CO2 direkte fra prosesseringsanlegget ved gassterminalen. Denne første fasen av prosjektet skal kunne være klar mot midten av 2020-tallet, og tar sikte på å fange og lagre 300.000 tonn CO2 i året.
Når infrastrukturen er etablert, inkluderer neste fase hydrogenproduksjon og mottak av CO2 fra skotsk industri, transportert med skip til den nærliggende havnen i Peterhead. Ifølge prosjektet er det gode muligheter for videre oppskalering til flere millioner tonn CO2 i året.
Prosjektet er finansiert og støttet av industripartnerne Storegga, Shell og Harbour Energy, i tillegg til britiske og skotske myndigheter og EU. Acorn ledes av Pale Blue Dot Energy, heleid av Storegga, med Shell som teknisk partner.
4. Northern Endurance Partnership
Seks av verdens største olje- og energiselskap, BP, Eni, Equinor, National Grid, Shell og Total, har gått sammen i partnerskapet Northern Endurance Partnership (NEP), for å utvikle infrastruktur for transport og lagring av CO2 i den britiske delen av Nordsjøen.
Planen er at lageret skal ta imot CO2 fra to industriområder, som begge har store planer for CO2-fangst, i prosjektene Net Zero Teesside (NZT) og Zero Carbon Humber (ZCH).
Lykkes de, kan de kutte britiske industriutslipp med 50 prosent.
BP er operatør i partnerskapet, men prosjektet skal bygge på kompetanse fra alle de involverte partnerne. Som en del av prosjektet går også Equinor og BP inn i lisensen til National Grid, kalt Endurance, som er Storbritannias største og mest utforskede geologiske formasjon for CO2-lagring. CO2 fra begge industriklyngene skal kunne lagres her.
Net Zero Teesside og Zero Carbon Humber er prosjekter som skal kickstarte avkarboniseringen av industrien i to av Storbritannias største industriklynger. Begge prosjektene satser på å få klarsignal i 2026, med planer om å oppnå nullutslipp så tidlig som i 2030.
Net Zero Teesside er et prosjekt for CO2-fangst, -bruk og -lagring, nordøst i England. Sammen med lokal industri og store energipartnere er målet å avkarbonisere en klynge med karbonintensive bedrifter, så tidlig som i 2030. Fra midten av 2020-tallet er planen å fange opptil 10 millioner tonn CO2-utslipp i året.
Zero Carbon Humber er et prosjekt som består av 12 selskaper og organisasjoner, som sammen skal utvikle en nullutslipps industriklynge innen 2040, i det som i dag er Storbritannias største industriklynge, ved hjelp av lavkarbons hydrogen, karbonfangst og negative utslipp. Det første prosjektet starter etter planen opp i 2026, og de skal fange 17 millioner tonn CO2 i året fra prosjekter over hele Humber-regionen, innen midten av 30-tallet.
5. Liverpool Bay/HyNet
HyNet-prosjektet utenfor kysten av Liverpool er et prosjekt som tar sikte på å redusere utslippene fra regionen i Nordøst-England og Nord-Wales. Det skal de gjøre ved hjelp av karbonfangst og -lagring og hydrogenproduksjon.
Regionen har mye industri, og flere av selskapene bruker i dag prosesser som slipper ut betydelige mengder CO2. Målet er å redusere CO2-utslippene med 10 millioner tonn i året innen 2030.
Første fase av prosjektet blir å redusere utslipp fra lokal industri, ved hjelp av CCS. Fanget CO2 fra industribedriftene vil transporteres i rørledninger til tømte olje- og gassreservoarer under havbunnen.
HyNet skal i tillegg produsere hydrogen fra naturgass, og planlegger å levere så mye som 50 prosent av det hydrogenet Storbritannia trenger for å nå målet sitt om netto nullutslipp i 2050.
Bak HyNet-prosjektet står et samarbeid mellom en rekke partnere; Progressive Energy, Cadent, CF Fertilisers, Eni, Essar, Hanson, Inovyn og Universitetet i Chester.
6. Porthos
I likhet med det norske CCS-prosjektet planlegger Porthos-prosjektet oppstart av fullskala CO2-fangst og -lagring i 2024. Prosjektet er knyttet til havne- og industriområdet i Rotterdam i Nederland og er landets største klimaprosjekt.
CO2 fra denne industrien skal fanges og lagres i reservoarene til nedstengte gassfelt i Nordsjøen. En 30 kilometer lang rørledning vil gå gjennom havneområdet og regionen rundt, som selskapene kan koble seg til. CO2-en fraktes som gass, før den deretter settes under et trykk på 130 bar i en kompressorstasjon.
En rørledning offshore skal transportere CO2-en til en plattform i Nordsjøen, omkring 20 kilometer fra land. Plattformen er gjenbruk av gassplattformen P18-A, og vil bli ombygd med det nødvendige utstyret for å kunne pumpe CO2-en ned i det tomme gassreservoaret. Lageret skal også overvåkes og fjernstyres via plattformen.
Det er forventet at lageret til å begynne med vil ha en kapasitet på 2,5 millioner tonn CO2 i årets.
Det er foreløpig ikke tatt en investeringsbeslutning i prosjektet, noe de regner med å ha klart neste år. Arbeidet med infrastrukturen vil starte så snart en beslutning er tatt.
7. Athos
Mens Porthos er tilknyttet havneområdet i Rotterdam, er Athos et prosjekt for havne- og industriområdet i Amsterdam. Her skal det bygges infrastruktur for fangst, transport, bruk og lagring av CO2 i Nordsjøkanalen, som går fra Amsterdam til Nordsjøen.
Prosjektet er et samarbeid mellom Gasunie, EBN, Tata Steel og Amsterdam havn. Tata Steel skal fange CO2 fra røykgassen fra en av deres masovner, som deretter skal transporteres og lagres permanent i Nordsjøen. Også andre industribedrifter som ønsker å fange CO2 kan koble seg på. Det planlegges for bruk av eksisterende rørledninger til å frakte CO2-en fra et mellomlager, men prosjektet ser også på muligheten for å transportere CO2 med skip.
I mellomlageret vil en kompressor trykksette gassen, som deretter transporteres til en plattform offshore. Her skal CO2-en pumpes ned i et reservoar under havbunnen.
Men Athos ser ikke kun på lagring av CO2, de ønsker også å bruke den. Nederland har blant annet mange drivhus som bruker CO2 for å optimalisere veksten, og de tror bruk av CO2 i industrielle prosesser vil øke i fremtiden.
Athos er foreløpig i planleggingsstadiet, og de jobber med en konkret prosjektplan for infrastrukturen. Målet er å kunne starte opp et CO2-lager i 2026.
8. Ravenna
Oljeselskapet Eni planlegger å bygge et stort CO2-lager utenfor kysten av Ravenna i Adriaterhavet. Eni har fra før en rekke gassfelt her, som nå er tømt, eller er i ferd med å tømmes. Disse ønsker de å konvertere til CO2-lagre. Selskapet har dessuten eksisterende infrastruktur, både på land og offshore, som i dag forsyner feltene, men som også vil kunne brukes til CCS-formål.
Dette skal etter planen kunne redusere både kostnader og tid knyttet til utviklingen av et CO2-lager her, samtidig som de slipper å ta i bruk nye områder. Det er også en stor industriell havn i området, i tillegg til toglinjer og tilgang på det nasjonale gassnettet.
De planlegger oppstart av prosjektet med en innledende fase i 2023, hvor blant annet nasjonale reguleringer må avklares, og vil gå over i en industriell fase i 2026. Da planlegger de en lagringskapasitet på 2,5 millioner tonn CO2 i året, hvor 2 millioner vil komme fra Enis egne kraftverk og bio-raffineri. Resten vil være åpent for en tredjepart, aller helst fra industriell aktivitet som ikke har andre muligheter for å redusere utslippene.
På sikt er planen at Ravenna skal bli en hub for CO2-lagring, og Eni mener området har potensial til å bli en av verdens største. Det er anslått at offshorefeltene i Adriaterhavet har en samlet lagringskapasitet på 500 millioner tonn CO2 i året, og Eni ser for seg en større industriell ekspansjon, alt etter behovet for lagringskapasitet.
9. Cork CCS
Irske Ervia og underselskapet Gas Networks Ireland, har satt i gang en mulighetsstudie for å etablere et CO2-lager på gassfeltet Kinsale Head, utenfor kysten av Cork. Feltet leverte sin siste gass i 2020, og er nå under avvikling. I 2008 ble det gjennomført en studie som viste at reservoarene her kan være velegnet til CO2-lagring.
Gas Networks vil erstatte mye av gassen i nettverket med utslippsfritt brensel. Planen er likevel å fortsette å bruke naturgass til kraftproduksjon og industri, men fange CO2-en som kommer ved forbrenning av denne, og deretter lagre den under havbunnen.
10. Polaris
Sandnes-selskapet Horisont Energi ønsker å etablere en ny ammoniakkfabrikk og et nytt CO2-lager i Finnmark. Planen er å kjøpe gass fra Equinors anlegg på Melkøya og lage ammoniakk av denne. CO2-en skal fanges og fraktes ut til et reservoar 100 kilometer utenfor kysten.
For å lagre CO2-en, har selskapet inngått et samarbeid med Equinor om å utvikle et nytt CO2-lager, kalt Polaris. Planen er å bruke skip for å frakte CO2 ut til brønnen. Selskapet har inngått en avtale med Knutsen-gruppen, som har utviklet et trykktanksystem for transport av flytende CO2.
Horisont Energi har jobbet med Polaris-lageret i halvannet år og har alle data de trenger. Nå pågår prosessen med å sikre en lisens til reservoaret. Reservoaret er forventet å kunne ta imot over 100 millioner tonn CO2.
Horisont har inngått en intensjonsavtale med Baker Hughes, et av verdens største oljeserviseselskaper, om Polaris-prosjektet.
11. Kroatia, INA
Det kroatiske oljeselskapet, Ina, har satt i gang en mulighetsstudie for å se på finansiering, kostnader, teknologi og rammeverk for CCUS ulike steder i Kroatia. Ina er operatør for Kroatias to eksisterende prosjekt for økt oljeutvinning ved hjelp av CO2-injeksjon, ved Ivanić- og Žutica-feltene.
De ser først og fremst bruk og lagring, ved å injisere CO2 i feltene for økt utvinning, som deretter blir permanent lagret i oljereservoaret. Det er beregnet at det er en kapasitet til å lagre 33 millioner tonn CO2 gjennom økt utvinning på syv felt i regionen over en 15-årsperiode. Det inkluderer ikke eventuelle lagringsmuligheter etter at CO2-injisering for oljeutvinning er fullført.
Nordlige Kroatia har allerede et godt utbygd nettverk av rørledninger som kan transportere gass. Disse brukes i dag til naturgass, men det er forventet at det samme nettverket kan brukes til CO2.
12. Hellas, Energean
Også Hellas har begynt å se på mulighetene for å bruke gamle oljefelt til CO2-lager. Det greske oljeselskapet Energean skal kutte utslippene til netto null innen 2050, og ser på CCS som en del av løsningen.
Selskapet har søkt greske myndigheter om å få bygge et CO2-lager og et hydrogenanlegg i nordlige Hellas, i nærheten av oljefeltet Prinos. Det skal være mulig å lagre rundt 50 millioner tonn CO2 totalt. Dersom prosjektet blir realisert ligger det an til å bli det første i området rundt Middelhavet.
13. Sleipner og Snøhvit
Som en liten bonus tar vi med Sleipner- og Snøhvit-feltene. For Equinor har i 25 år fanget og lagret CO2 fra gassen på Sleipner-feltet i Nordsjøen, og fra 2008 har de gjort det samme på Snøhvit-feltet i Barentshavet.
Gassen på feltene inneholder nemlig en høy andel CO2, som de er nødt til å fjerne før den eksporteres til forbrukerne. På Sleipner er det omkring 9 prosent CO2 i naturgassen, på Snøhvit mellom 5 og 8 prosent. Denne reinjiseres ned i formasjonen på feltene.
Sleipner består av en stor gassprosesseringsplattform og den mindre T-plattformen, som huser CO2-anlegget. De fanger CO2 ved hjelp av aminteknologi, som så blir sendt i et rør, ned i injeksjonsbrønnen til lageret.
I starten ble det lagret omkring én million tonn CO2 i året, men etter hvert har det sunket til et snitt på 0,8 millioner tonn, enkelt og greit fordi det er mindre CO2 tilgjengelig. De fanger nå også CO2 fra andre gassfelt i området, og fungerer som en slags hub for CO2-fangst og -lagring for området.
Ved utgangen av 2020 var det totalt lagret nærmere 19 millioner tonn.
Snøhvit er et undervannsfelt, med rørledninger inn til land. Naturgassen sendes dermed først inn til land, før CO2-en fjernes og deretter sendes ut igjen til lageret.
På Snøhvit er det nå lagret nesten 7 millioner tonn CO2. Samlet på de to feltene har Equinor deponert totalt 26 millioner tonn CO2.
