.jpg)
En tidligere sjef sa en gang til meg at trebjelkene i et hus bare ble sterkere med årene. Jeg fant dette veldig paradoksalt all den tid vi solgte nye byggevarer. Burde vi ikke heller pushe nye bjelker? Da jeg senere begynte å studere byggteknikk oppdaget jeg at det er ikke alderen som gjøre bjelkene sterkere, men at den tørker og dermed har mindre fuktighet. Likevel var det noe med dette utsagnet til min tidligere sjef som fenget. Burde ikke gamle bjelker få lov til å bære, de også?
I en verden med globalt overforbruk, hvorav Norges sitt forbruk ville vært ressurser tilsvarende 2-3 jordkloder hvis alle hadde samme forbruksmønster som oss, har satsning på ombruk gjennom sirkulærøkonomi aldri vært viktigere. FNs bærekraftsmål nummer 12 ansvarlig forbruk og produksjon setter ombruk på agendaen. Norge må, som alle andre, se på hvordan vi kan redusere forbruksmønsteret vårt. Hvert år pusser nordmenn opp for svimlende 94 milliarder. Trenger alt dette å være nye bygningsmaterialer?
Samtidig som vi pusser opp, river vi ifølge Grønn byggallianse 22.000 bygg i året. Dette er bygg som ikke har noe formelt vern og er av liten kulturhistorisk betydning. Kan man gjennom vareuttak fra disse byggene som blir revet både redusere forbruk og øke kulturhistorisk formidling? Kan vi gjenbruke historien vår?
Bruk og kast eller riv og bruk?
Gjenbruk av bygningsmaterialer er heftet med noen fundamentale utfordringer som økonomi, et lite og uutviklet marked og manglende dokumentasjon. Sintef, Asplan Viak og Resirqel har alle i uavhengige rapporter sett på hvordan et forsvarlig gjenbruk kan og bør være. Felles for dem alle er at det finnes muligheter der hvor det også er utfordringer. Det gjelder bare å se dem.
Å rive noe for å ombruke det krever helt klart mer tid enn om man bares skulle deponert det. Samtidig med denne ressursbruken skal man ofte mellomlagre før ombruk. Dette binder opp kapital som man ikke får tilbakeført før uttak fra lager. Det fantes ikke et marked for dette tidligere, men fremveksten av aktører som jobber med ombruk i byggebransjen er i aller høyeste grad til stede. Dette er en indikator på samfunnet både vil og krever en slik tilnærming til overforbruket vårt.
Materialbank er i utgangspunktet et nytt konsept, men det bygger på gamle forvaltningstradisjoner, spesielt i landbruket – ta vare på alt som kan ha en gjenbruksfaktor. Materialbanker kan være leddet som forbinder riv og ombruk. Gjennom å la slike banker få tilgang til rivningsobjekter mot en avregnet gevinst vil byggherre kunne få revet, fjernet og ivaretatt miljøet. En meget bærekraftig løsning for alle parter. En spesielt viktig funksjon for en materialbank vil være å fungere som byggevareforretning ved restaurering av eldre bygninger som behøver tilgang på autentiske og tidsriktige varer.
Bruktbutikker for møbler, klær og lignende har lenge vært en del av vår kultur og økonomi. Da burde det faktisk være muligheter for byggebransjen å koble seg på bruktmarkedet.
Eierskap til de gode fortellingene
Vern gjennom bruk er blitt formidlet som en løsning som fungerer for alle parter. Byggherre får bruke bygget, samtidig som omverden får bevart bygget gjennom vedlikehold. Historien blir værende selv om komforten oppgraderes noen hakk. I det minste i kraft av den synlige og alltid tilstedeværende fasaden.
Kunnskap om gamle håndverksteknikker og materialbruk er selve grunnsteinen i kulturhistoriskformidling av bygningsarven vår. Men selv om noe er gammelt har det jo ikke automatisk fredning. Vi klarer ikke å ta vare på alt og det er heller ikke hensiktsmessig eller et uttalt politisk mål. Selv om man river objektet, betyr det ikke at det er strippet for kulturhistorie – eller muligheter.
De siste 15 årene har man sett en enorm vekst i markedet for kortreiste produkter i form av små uavhengige produsenter, som ofte selger sine produkter gjennom REKO-ringen, markeder og utsalg. Hvordan skiller eplemosen fra en liten aktør seg ut i møte med de konvensjonelle fra de store kjedene? Den gode fortellingen som er innbakt i produktet. Det å kunne formidle til gjestene dine at dette er eplemos fra nabodalen hvor bestemoren din gjemte motstandsfolk under krigen. Ikke nødvendigvis så spesifikt, men det å kunne formidle en annerledes historie gir et eierskap.
Det samme vil kunne gjelde for byggevarer. En gammel tresøyle fra det gamle skipperhuset som nå er revet får et nytt liv gjennom ombruk. Like kult å vise gjestene dette, som å by på ost fra nabogården. Felles for begge er at man får eierskap til de gode fortellingene. Og gjennom disse formidler man kulturhistorie. Bevisst eller ubevisst. På ingen måte det samme som gjennom vern, men likevel et verdig alternativ i møte med faren for å glemmes når bygget er revet og borte vekk?
Fremtidens pillekamera: Gjengir tarmen i 3D og oppdager sykdom selv
Mye heft og lite fest
Byggeavfall står for ¼ av alt avfall som avhendes i Norge ifølge tall fra SSB, av dette er 40 prosent fra riving. Potensialet for ombruk og reduksjon av forbruket vårt er dermed helt klart til stede. Norge har forpliktet seg til å redusere sitt forbruk gjennom flere internasjonale forpliktelser og har også vedtatt nasjonale mål. Snart vil regjeringen presenterer en handlingsplan for FNs bærekraftsmål – som skal oppnås innen 2030. Dette vil kanskje gi flere insentiver for å redusere forbruksfesten vår.
I 2013 ble forskrift om dokumentasjon av byggevarer (DOK) vedtatt. Her stilles det krav til dokumentasjon av produktegenskaper for omsetting av byggevarer. Det finnes ingen analoge eller digitale arkiver for dette på gamle bygg. Håndverkstradisjon var som oftest en muntlig overlevering og dermed ble det heller ikke produsert særlig mye dokumenter når man solgte trelast. Det gikk på tillit og yrkesstolthet.
Ved ombruk møter man på denne problemstillingen hver gang det omsettes noe som helst. Desto eldre, desto verre. Det finnes ikke noe som kan dokumentere bæreevnen til gulvbjelken. Eller? Så lenge man ikke endrer bruk eller påfører mer stress på en ombrukt bygningskomponent så har man i teorien ikke endret på noe annet en romlig plassering. Burde ikke det faktum at bjelken har bæret mennesker trygt gjennom mange tiår, noen ganger opp til et århundre, kunne substituere manglende dokumentasjon?
Kanskje noe forenklet, men essensen er at man ikke tilrettelegger for ombruk gjennom et rigid lovverk som ikke harmonerer med vedtatt mål. Det er ingen vei utenom en form for regulering som stiller krav utøvende og gir rettslig vern til kunden, men er dagens forskrift den løsningen vi trenger?
Se oss tilbake
Vern gjennom ombruk er en fragmentert formidling. Den kan ikke likestilles med bevaring av hele bygget. Men kan den ikke være et supplement all den tid det likevel rives?
Samtiden kan alltid lære av fortiden. Dagens forbruker er mer miljøbevisst og ønsker å redusere sitt klimaavtrykk. En fragmentert kulturarv stående midt i stuen kan være en daglig påminnelse om det som har skjedd, og som må skje.
Lekkasje: Norge må avklare sitt energiforhold til EU
