KOMMENTAR: Oljeboring i Barentshavet

Gullfeberen rår, tross alle tørre brønner. Kan vi tro på flere lykketreff i Barentshavet?

Vi skal ha flaks om én av de 125 nye leteblokkene i Barentshavet leder til utbygging.

Så langt har ikke oljen og gassen som produseres fra Snøhvit og Goliat klart å tjene inn igjen investeringene i Barentshavet. Bildet viser Goliat som ankommer Hammerfest.
Så langt har ikke oljen og gassen som produseres fra Snøhvit og Goliat klart å tjene inn igjen investeringene i Barentshavet. Bildet viser Goliat som ankommer Hammerfest. (Foto: Eirik Helland Urke)

Vi skal ha flaks om én av de 125 nye leteblokkene i Barentshavet leder til utbygging.

Det finnes olje og gass under Barentshavet. Den er bare veldig vanskelig å finne, og enda vanskeligere å hente ut på en lønnsom måte.

Teknisk Ukeblad har dokumentert resultatene av hele 40 års letevirksomhet i Barentshavet. I løpet av denne perioden er det boret under 160 letebrønner og vi har bare fått tre utbygginger.

Store ressurser – men klarer vi å finne dem?

Onsdag varslet energiminister Tina Bru at regjeringen vil utlyse 125 nye leteblokker i Barentshavet. Om jakten på drivverdige funn er like vellykket som tidligere, betyr det nye muligheter for svært mange nedslående resultater.

63 prosent av de uoppdagede ressursene på norsk sokkel antar vi finnes i Barentshavet. Sånn sett er det på en måte forståelig at innsatsen rettes dit.

Vi har vært godt vant i Nordsjøen og til dels Norskehavet, med en rekke viktige funn. Men særlig Nordsjøen er en ganske unik offshore-region, som Barentshavet ikke kan sammenliknes med. Noen av funnene i nord hadde blitt utbygd for lengst, om de hadde vært avdekket i Nordsjøen.

Området beskrives som geologisk vanskelig å forstå, og det har vært gjennomført flere borekampanjer i havområdet med skuffende resultater. I tillegg er det flere steder vanskelige grunnforhold, som gjør at selv der man har gjort større funn, så sliter man med å få oljen opp av bakken på en lønnsom måte.

Mørketid og ising er også problemstillinger som man må ta hensyn til, i tillegg til at mye selvsagt ligger svært langt fra land. Økonomien blir svært usikker.

På toppen av dette befinner vi oss i de arktiske strøkene, med den berømmelige iskanten og viktige miljøhensyn som må tas i et svært sårbart område.

Tiden virker mot Barentshav-jakten

Alt dette gjør at det tar lang tid, selv om man eventuelt skulle avdekke nye funn i Barentshavet, til slike kan være i drift. Ti år fra funn til produksjonsstart er ikke uvanlig. De blokkene som nå lyses ut, vil altså ikke levere olje eller gass før på 2030-tallet. 

Innen den tid vil mye være endret. Etterspørselen etter olje – og oljeprisen – er betydelige usikkerhetsmomenter. Verden kommer til å etterspørre olje i mange tiår, men når vi ser på alle de andre elementene, er det slett ikke sikkert at det er oljen fra Barentshavet som blir den som etterspørres.

– Vi mener at det finnes mye olje og gass her, men geologene sliter fremdeles med å finne ut akkurat hvor, hvordan vi skal finne den og utvinne den. Men borer vi ikke brønner, så kommer vi ikke videre, sier underdirektør for leting i Oljedirektoratet Stig-Morten Knutsen til TU.

Han beskriver regionen som et «geologisk puslespill». 

Nå har vi altså brukt 40 år på Barentshavet, og foreløpig fått til ganske lite. Kartet til høyre viser hvor vi har truffet og bommet i letingen etter nok hydrokarboner. Er vi for langt ute i oljealderen til at vi kan bygge opp Barentshavet til å bli en moden oljeregion, med alt det innebærer av investeringer, infrastruktur og annet?

Barentshavet kan vagt minne om gullrushet i Klondike, som mange av oss har sett filmer eller lest bøker om. Jakten på gull ble for de fleste resultatløs, og gullalderen i Klondike tok brått slutt.

I Klondike var det ingen kanadisk stat som tok mesteparten av letekostnadene, slik det er i Barentshavet. Det reduserer risikoen for oljeselskapene, og øker dermed muligheten for at man leter flere steder – i alle fall så lenge troen på at det faktisk finnes sort gull, er stor nok.

– Vi har investert i dette området, og har dermed gode grunner til å bli værende og få maksimalt utav det vi har i Barentshavet. Så vi vil fortsette å investere her, ikke minst for å utnytte infrastrukturen, og tror det vil være produktivt, sier letedirektør Denis Palermo i Vår Energi til TU.  

Ble oljetoppen nådd i fjor?

Oljeanalytiker Jarand Rystad spekulerte i et webinar på TU tidligere i år, at verden kanskje passerte «peak oil» i fjor.

– Før krisen trodde vi peak oil skulle komme i 2028, med 107 millioner fat olje. Nå går etterspørselen veldig ned i år, og kanskje kommer den aldri opp igjen på det nivået vi så i fjor. Kanskje var peak oil i fjor, det vet vi ikke ennå, sier Rystad.

Med dette som bakteppe, er det kan hende en bedre strategi å hente opp det som er mulig å få ut av feltene i Nordsjøen og Norskehavet, og heller gjenbruke infrastrukturen som finnes her via nye funn nær eksisterende felt, og forbedret teknologi som øker utvinningsgraden.

Parisavtalen

Da har vi ikke engang nevnt Parisavtalen – og ikke minst kommende klimaavtaler som etter alle solemerker må bli enda strengere. På toppen av alle praktiske problemer for Barentshavet, kommer det faktum at verden dramatisk må kutte i sine utslipp av klimagasser. Det er også et argument for at det kanskje ikke er olje fra Barentshavet vi skal prioritere å hente ut. Til det er puslespillet kanskje rett og slett for komplekst i en for vanskelig del av verden – og for lite klimavennlig til å kunne tilby riktig type energikilde?

Les også

Kommentarer (7)

Kommentarer (7)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå