Klima- og energiåret 2021

Frontene i klimadebatten blir nok enda hardere neste år. Vi må heller følge flere veier til målet

Vi er på etterskudd i forhold til Parisavtalen, og globalt vil olje og gass vokse mer enn fornybart også i 2021 – samtidig som vi krangler så fillene fyker om løsninger hvor «alle» vet svaret. Er det på tide å tenke annerledes?

Artikkelforfatteren er uenig med den svenske skoleeleven Greta Thunberg i at vi skal behandle klimaspørsmålet som om det «brenner i huset».
Artikkelforfatteren er uenig med den svenske skoleeleven Greta Thunberg i at vi skal behandle klimaspørsmålet som om det «brenner i huset». (Foto: Jessica Gow, AP, NTB)

Vi er på etterskudd i forhold til Parisavtalen, og globalt vil olje og gass vokse mer enn fornybart også i 2021 – samtidig som vi krangler så fillene fyker om løsninger hvor «alle» vet svaret. Er det på tide å tenke annerledes?

2020 ble preget av en global koronapandemi, hvor Norge så langt har klart seg langt bedre enn mange andre land. Dette skyldes delvis vår tilgang til et stort oljefond, men også at Norge er et land der befolkningen har stor tillit til hverandre og til myndighetene. Vi har stått samlet for å løse utfordringene, og vi har lyktes. Vi har vært igjennom den dypeste, men også den korteste økonomiske nedturen noensinne.

Denne tilliten kan vi dra nytte av når vi skal søke å løse klima- og energiutfordringene i vårt eget land, men det krever at debatten blir mer konstruktiv enn den nå er. Utgangspunktet må være anerkjennelse av at vi har en klimautfordring som vi er nødt til å gjøre noe med, og hvor vi søker å løse denne ved å forholde oss til helheten, som handler om mer enn klima.

Det meste blir bedre, selv om ikke alt er bra

Det er nå fem år siden Parisavtalen kom i stand og 2-gradersmålet ble satt. Men vi ligger på etterskudd, noe som kom tydelig fram på årets Climate Ambition Summit, hvor FNs generalsekretær António Guterres ba verdens ledere om å erklære klimakrise i sitt eget land.

Det er likevel nødvendig å erkjenne at det meste faktisk går i riktig retning både i Norge og resten av verden, selv om de fleste feilaktig tror det motsatte. Blant annet ser vi at luftkvaliteten bedres, levealderen øker, ekstrem fattigdom avtar, og vi håndterer naturkatastrofer bedre enn noensinne, faktisk så mye at naturkatastrofer nå ligger nederst på listen over dødsårsaker. Det gir håp for fremtiden, og selv om fossil energi på sikt ikke kan fortsette å dominere, så har tilgang til fossil energi vært sentral for at verden i dag er et bedre sted å leve enn noensinne tidligere, ikke minst for oss som bor i Norge.

Men selv om det meste blir bedre, så betyr ikke det at alt er bra. Vi må skille mellom prosess og tilstand. Det gjelder også klimautfordringene, og en økt aksept av utfordringene leder også til økt handling. Mange land, inklusiv Norge, skjerpet i år sine mål for utslippskutt, og hvis landene holder det de lover, så er det, ifølge Climate Action Tracker, mulig å stoppe temperaturstigningen ved 2 grader.

De globale klimagassutslippene ser omsider ut til å bevege seg i riktig retning, og 2019 kan faktisk bli året da utslippstoppen ble nådd. Koronapandemien har ført til lavere oljeforbruk i 2020 og hele 7 prosent reduksjon i klimagassutslippene. Selv om dette etter hvert vil normalisere seg igjen, så begynner tiltakene landene iverksetter å få virkning. «Business as usual» betyr nå at vi ligger an til en 3 graders temperaturstigning, noe som er vesentlig bedre enn for få år siden. Færre forskere står fram i mediene med unødvendig fokus på «worst case scenario» og såkalte «tipping points», som de fleste med god nok innsikt er enige om at er usannsynlige.

I klimadebatten har slik krisemaksimering blitt benyttet for å sette søkelys på noe som ligger langt fram i tid, og forskningsmiljøene har bidratt. Jeg er ingen tilhenger av dette, og er uenig med Greta Thunberg som sier vi må få panikk som om huset vårt brenner. Panikk leder sjelden til rasjonelle og gode beslutninger. Forskere skal heller ikke drive politikk, og bør holde seg for gode til å bruke ord som «vi vet», når faktum er at alle klimaanalyser og -modelleringer involverer usikkerheter. I stedet bør de bidra til å holde debatten saklig. Det framstår flaut når forskere som mener «de vet» harselerer med andre forskere, og sågar ikke-forskere.

Vi er avhengig av saklig uenighet for å utvikle oss, både som mennesker og samfunn. Klimadebatten er intet unntak. Uenighet tvinger oss til å lære mer. Sakte, men sikkert øker kunnskapen om totaliteten til våre energikilder. Det bringer oss nærmere realiteten, som er kompleks, noe kanskje vindkraftdebatten er et eksempel på. Det handler ikke bare om klima, men også om helse, økonomi, natur og miljø.

Nobelprisvinneren Daniel Kahneman skriver i sin bok «Thinking fast and slow», at det å vite lite gjør det lettere å få alt du vet til å passe inn i et sammenhengende mønster. Vi har allerede sett for mye av det i klimadebatten.

Energikonsumet vokser fortsatt raskere enn fornybart

Våren 2020 sank oljekonsumet drastisk, men det hentet seg nokså raskt inn igjen, og globalt vil konsumet i 2021 nærme seg nivået før pandemien – og etter hvert passere dette. Det er ikke fordi fornybart ikke har rask vekst, men fordi sol- og vindkraft fremdeles utgjør en svært liten andel av det totale energikonsumet. På toppen av dette kommer økende energibehov fordi vi blir flere mennesker, og fordi kravene til levestandard øker.

Det vil derfor ta tid å endre energimiksen, noe lavkarbonkildenes andel i energimiksen er et godt eksempel på – kun 3 prosent økning de siste 20 årene, mye fordi energikonsumet fremdeles vokser raskere enn fornybart. Fossilt vil dominere i mange år til, og gass er den energikilden som de siste årene har økt mest i faktisk levert energi. Det er grunn til å tro at dette vil fortsette neste år.

I 2019 økte gass nesten dobbelt så mye som fornybart, målt i leverte terawattimer, men fordi gass erstatter kull, så er den positive effekten at klimagassutslippene reduseres.

Kullkraftproduksjonen har derimot stagnert, og viste en svak nedgang i 2019. COVID-19 gjør at 2020 blir et unntaksår med drastisk nedgang i kullkraft på grunn av redusert energikonsum og billig gass som erstatter kull. Vi må anta at kullforbruket øker igjen i 2021, men deretter vil det sannsynligvis gå nedover. For klima, helse og miljø er det gode nyheter.

Prisen på solcellepaneler og vindturbiner vil fortsette å synke neste år, og etter en midlertidig nedgang i vekstraten for sol- og vindkraft i 2020, vil denne fortsette å øke. Teknologiutvikling vil bidra til ytterligere reduserte kostnader for havvind og hydrogen. Samtidig vil vi se at Kina effektivt bygger nye kjernekraftverk og setter dem raskt i drift, og derved bidrar til reduserte klimagassutslipp.

Kina kan bli landet som viser oss andre hvorfor kjernekraft bør ha en sentral plass i energimiksen. Grønne investeringer vil fortsette, men vekstraten, blant annet for selskaper uten inntjening, er for høy, og gir assosiasjoner til tidligere bobler. Investeringer innebærer uansett risiko, noe våre politikere er fullt klar over når det gjelder karbonfangst og -lagring, og vi må håpe at investeringen i karbonlagringsprosjektet «Langskip» vil lykkes, ettersom potensialet er enormt.

Vi kan dessverre forvente ytterligere polarisering av klima- og energidebatten i 2021, også i Norge. Lite tyder på noe annet. Frontene tilspisser seg, ordvekslingen hardner, og debatten mangler saklighet – godt hjulpet av sosiale medier og influensere. Et eksempel er Equinor som nylig la ut en annonse på Facebook for å markedsføre et seminar om grønne innovasjoner. Kommentarfeltet, hvor personer står fram med fullt navn, minner mye om det vi tradisjonelt sett har vært vant til fra frustrerte fotballsupportere. Det må være lov å tjene penger på grønne investeringer, selv for et olje- og gasselskap.

Les også

Det er flere veier til mål

Vi har nå høstet nok erfaring til å innse at det er flere veier som leder til mål, slik Klimapanelet har gjort i sin 1,5-gradersrapport. Den tar utgangspunkt i hele 85 utvalgte veier (scenarioer) for å begrense temperaturstigningen. Spennet for energimiksen i 2050 er stort, og består av 28-88 prosent fornybart (median 60 %), 0,4-14 prosent kjernekraft (median 4 %) og 8-61 prosent fossilt (median 33 %).

Dette gir oss handlingsrom, og ulike land kan velge ulike løsninger. Men noen ting går igjen, som at nesten alle veiene inneholder langt mer fornybart og kjernekraft enn det vi har i dag. Ingen av de utvalgte veiene fjerner fossilt, og langt de fleste modelleringene krever utstrakt bruk av karbonlagring. Det bør sette forventninger til klimatoppmøtet i Glasgow neste høst, ikke minst når det gjelder enighet om innføring av en høy karbonskatt. Nå er det globale snittet på 2 USD/tonn CO₂, og ifølge International Monetary Fund må denne være rundt 75 USD for å være i tråd med 2-gradersmålet.

Et godt eksempel på at klimagassutslipp kan reduseres på ulike måter, ser vi ved en sammenligning av Tyskland og USA, som begge, siden årtusenskiftet, har redusert andelen fossilt i energimiksen med rundt 6 prosent. Kostnaden for Tyskland har imidlertid vært langt større. En vesentlig del av utfordringen for Tyskland, er at fornybart både skal erstatte fossilt og godt drevne kjernekraftverk, noe som stiller spørsmål ved om valgene som ble tatt etter Fukushima-ulykken var riktige.

Bare de siste fem årene har Tyskland brukt 1 700 milliarder kroner på sitt Energiewende. Strømprisene har doblet seg siden år 2000, og er nå nesten tre ganger høyere enn i USA. Mye av årsaken er Tyskland sitt behov for stabile energileveranser, noe som krever installert overkapasitet og parallelle energisystemer.

Ingen av landene er imidlertid i rute for å nå nullutslipp innen 2050, men Tyskland skal berømmes for å ha valgt handling framfor passivitet. Norge kan nå høste erfaring fra begge, og vi bør bruke 2021 på å gjøre nettopp det.

Forhåpninger til året som kommer

Jeg håper (uten at jeg nødvendigvis tror), at 2021 blir året der vi begraver stridsøksene, og starter et samarbeid om å løse klimautfordringene gjennom konstruktiv dialog der uenighet og kompleksitet aksepteres. Og hvor vi slutter å krisemaksimere eller å fornekte utfordringene, og forholder oss til fakta heller enn sterke meninger.

Vi bør starte året med å være mer kritiske til hvor informasjonen kommer fra, gjerne med utgangspunkt i sitatet som er rettet mot sosiale medier: «If you’re not paying for the product, then you are the product». Jeg håper at kjernekraft neste år kommer mer på banen i den politiske debatten som en aktuell energikilde også i Norge, rett og slett fordi det vil være et klokt valg, som kan spare oss for unødvendige naturinngrep. Godt nytt energiår!

Jonny Hesthammer er daglig leder av M Vest Energy og har vært med på å utvikle nettstedet energy.glex.no. 

Les også

Kommentarer (29)

Kommentarer (29)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå