1. januar 1998 mistet Telenor eneretten til å drive offentlige telenett og tilby offentlige teletjenester. De første årene med konkurranse har vært preget av de ulike aktørenes kamp for å få tilgang til infrastrukturen kontrollert av Telenor, på de vilkår som er nedfelt i blant annet teleloven og offentlignettforskriften.
Sentralt står kravet til ikke-diskriminering og kostnadsorienterte priser. Medfører markedsutviklingen, med konvergens mellom tele og medier, fare for en ny monopolsituasjon?
TV og fast-telefoni
Gjennom oppkjøpet av Kanal Digital har Telenor styrket sin posisjon innenfor distribusjon av TV i Norge. Telenor er nå Nordens største distributør av satellittbasert TV. Fra før eier Telenor tre satellitter og har eierposisjoner i flere andre. Gjennom Norkring kontrollerer Telenor bakkebasert distribusjon av analog TV, og selskapet er Norges største kabeloperatør gjennom Telenor Avidi. I tillegg har Telenor gjennom sitt datterselskap Zonavi tilkjennegitt en offensiv satsing på utvikling av egne interaktive TV-tjenester.
Telenor er videre så å si enerådende på fastnett taletelefoni med en markedsandel på ca. 95 prosent regnet i sluttbrukertrafikk samt trafikk som avregnes mot de andre teleoperatørene.
Størst på mobil
I mobilmarkedet, som in-facto er et duopol bestående av Telenor Mobil og NetCom, utgjør Telenor Mobils andel i overkant av 70 prosent. Telenor er også en av fire aktører som har fått konsesjon for utbygging av tredje generasjons mobile nettverk – UMTS.
I tillegg til ovennevnte posisjonerer Telenor seg i forhold til innholdsleveranse også ved strategiske oppkjøp og inngåelse av allianser. Vi nevner i denne sammenheng det varslede samarbeid mellom Telenor og NRK/TV2, samt Telenors eierskap i A-pressen.
Integrasjon
Kampen fremover vil først og fremst stå mellom de aktører som kontrollerer distribusjonskanalene (fastnett/mobile nett/satellitt/kabel med mer) og de aktører som skal levere innhold/innholdstjenester via de samme kanaler. Teknologisk går utviklingen innenfor IKT-sektoren i retning av økt integrasjon mellom ulike medier. På infrastruktursiden medfører sammensmeltingen at en distributør kan transportere ulike signaler i ett og samme nettverk. Eksempelvis kan kabelselskapene i dag levere TV, telefoni og internett gjennom sitt eget nettverk. Tilsvarende vil innføringen av UMTS medføre økte muligheter for levering av tale, data og bilde.
Konvergensutviklingen gir økt mulighet for en vertikal integrasjon mellom de ulike medier. Videre vil de som får kontroll med distribusjonen også kunne utøve stor innflytelse over hvem som skal få sende hvilket innhold til hvem. Dette først og fremst ved å fastsette inngangsprisen for formidling av innholdsleverandørens tjenester. For tjenester via mobilnettet (nå først og fremst SMS) er allerede diskusjonen i gang om hvor mye Telenor Mobil/NetCom kan ta seg betalt. Spørsmålet er om det er distributørene, hovedsakelig representert ved Telenor, og ikke innholdsleverandørene som vil drive utviklingen og sette premissene for når og hva brukerne vil få tilgang til.
Kontroll i alle kanaler?
Som det fremgår av avsnittene ovenfor er Telenor den dominerende distributøren av innholdstjenester i Norge, både i antall distribusjonsnettverk de eier/kontrollerer, og i markedsandel for hvert enkelt nettverk. Ved å være den klart største distributør av innhold, vil Telenor også kunne få sterk dominans over innholdssiden av verdikjeden.
Om Telenor får en slik kontroll over innholdssiden, i tillegg til og som følge av den dominans de i dag har på distribusjonen, vil blant annet avhenge av innholdsleverandørenes styrke, samt utviklingen av en konkurranseutsatt arena også for distribusjon. En utfordring her er at det på tross av flere års formell konkurranse i markedet ikke finnes markedsaktører som kan måle seg med Telenor i form av finansiell styrke og markedskontroll. Som følge av dette er det behov for et regelverk med tilstrekkelige fullmakter kombinert med vilje hos tilsynsmyndighetene til å håndheve dette proaktivt og i form av etterkontroll.
Motvekt
Vedtakelsen og implementeringen av seks nye EU-direktiver som omhandler elektronisk infrastruktur og tjenester, herunder både telekommunikasjon og kringkasting, kan kanskje rette opp noen av skjevhetene i markedet. Det viktigste er imidlertid at myndighetene følger dette opp med klare retningslinjer til Telenor og de øvrige aktører som sikrer at det ikke alene er Telenor som får styre utviklingen.
Uten den nødvendige innblanding kan vi risikere at Telenor gjør Ibsens ord, i en omskrevet form, til sine: – Ikke stykkevis og delt, men fullt og helt!
Artikkelforfatterne
NICOLAI SUNE OG THORUNN K. BAKKE
er tilknyttet Advokatfirmaet Selmer DA.
