Kjeldsberg overtok for en del år siden roret i familiebedriften Kjeldsberg, som er mest kjent for kaffe og eiendom, i Trondheim.
Nå har hun forlatt direktørkontoret, men er fortsatt meget engasjert på gründernes vegne.
Hvordan fikk du din første jobb?
Min først jobb var vel som 10 - 12 år gammel ”hypper” i en nepeåker på Melhus utenfor Trondheim. Jeg tror vi fikk 50 øre raden, og den var laaang. Min venninne hadde en onkel med gård, og der tilbrakte vi utallige helger. Vi melket kyr og passet griser. En deilig tid.
Hva er den beste måten å skaffe seg jobb på?
Det hjelper fælt med utdanning, bekjentskaper og en allsidig bakgrunn, selv om man har fokus på ett bestemt felt. Å være frimodig nok til å markedsføre seg selv skikkelig på intervju, slik at du viser hvem du er, kan være lurt. Det gjelder å fremstå som unik. Og utstråle energi.
Hvilket yrke kunne du tenkt deg?
Da jeg var ung tenkte jeg både på å bli lege og arkitekt. Lege fordi man gjør noe meningsfylt for andre mennesker samtidig som det er utfordrende og interessant. Arkitekt fordi man kan påvirke omgivelsene, være kreativ og jobbe med mennesker. Å ta opp igjen møbelsnekkerutdannelsen min er også noe som kunne vært aktuelt. Da får man skape noe med egne hender.
Hvilket yrke kunne du absolutt ikke ha tenkt deg?
Jeg har mange ganger tenkt at jeg er glad jeg ikke er vakt på et kunstmuseum. Det ser temmelig kjedelig ut, må jeg si. Selv om bildene er vakre, er det vel en grense for hvor lenge de er interessante å stirre på.
Hva er ditt beste minne fra yrkeskarrieren?
Kanskje da jeg innså at jeg ikke var for gammel til å skifte karriere fra journalist (Adressa og Firdaposten) til forretningskvinne innen eiendom som 45-åring. Da fikk jeg tillit fra medaksjonærene i vårt familiefirma til å gå inn som leder. Jeg gikk inn i en bratt lærekurve, men oppdaget heldigvis at jeg mestret overgangen brukbart. Nå flytter jeg til Tønsberg for å bli kornbonde.
Hva vil gjøre norsk arbeidsliv bedre?
Mindre byråkrati. Når jeg ser hva for eksempel det kompliserte momsregelverket krever av oss innen eiendom, blir jeg rett og slett forbannet og maktesløs. Myndighetene er blitt alt for detaljorientert og styringskåte.
Det virker som hovedhensikten med byråkratiet er å lete opp alle muligheter for å begrense, og ikke være med på å bygge. Deler av byråkratiet har blitt en negativ maktfaktor i kraft av seg selv, blottet for utviklingsstrategi.
Vi som ønsker å skape noe, får følelsen av å være uvelkomment rusk i maskineriet i stedet for en viktig bidragsyter til velferden - noe vi faktisk er.
