FORSVAR

Flyforbudssone er vanskelig nok mot en underdog, det har Russland selv erfart

I Ukraina vil Nato for første gang måtte slåss til seg en flyforbudssone.

Nato har for tida det italienske hangarskipet ITS Cavour (CVH 550), amerikanske USS Harry S. Truman (CVN 75) og franske FS Charles de Gaulle (R 91) i Middelhavet.
Nato har for tida det italienske hangarskipet ITS Cavour (CVH 550), amerikanske USS Harry S. Truman (CVN 75) og franske FS Charles de Gaulle (R 91) i Middelhavet. MC3 Bela Chambers
Dette er en Ekstra-sak som noen har delt med deg. Abonnere for å få full tilgang til alt innhold.

Å etablere én eller flere flyforbudssoner i Ukraina vil være svært komplisert, ressurskrevende og med en overhengende fare for at konflikten eskalerer.

Det var budskapet fra oberstløytnant Dag Henriksen, professor ved Luftkrigsskolen, som onsdag ettermiddag holdt et foredrag om flyforbudssoner og tidligere erfaringer med dette virkemiddelet.

Han tok ikke stilling til hvorvidt dette er noe Nato bør eller ikke bør gjøre, men påpekte at det bør være en kunnskapsbasert avgjørelse der man er klar over både konsekvensene man risikerer og hvor krevende operasjon dette vil være.

Enormt krevende operasjon

Henriksen påpekte at flyforbudssone er krevende nok mot en underdog, og at det er all grunn til å anta at det blir enda vanskeligere mot en bortimot likeverdig motstander, en såkalt «near-peer-war».

Lars Peder Haga fra Luftkrigsskolen snakker om flyforbudssoner.

Det har Russland allerede erfart i Ukraina, der blant annet deres S-300 og annet luftvern har gjort det ukomfortabelt for dem å operere i luftrommet der.

Dette har også Nato selv kjent på i Kosovo i 1999, da det ifølge Henriksen ble skutt over 700 AGM-88 Harm luft-til-bakke-missiler uten å lykkes med å ødelegge stort mer enn ti prosent av S-300-ene.

Så er det den enorme operasjonen dette vil kreve i store Ukraina, der truslene kan komme fra både øst, nord fra Hviterussland og sør fra Svartehavet.

I motsetning til i tidligere flyforbudssoner, vil Nato i Ukraina måtte slåss seg inn mot veldig kraftfulle systemer. Det må i så fall møtes med noe som kan håndtere sofistikerte trusler, og da snakker vi om tjue F-35A, ikke fire, eksemplifiserte professoren.

Det er bare en liten del av den logistiske kabalen som må gå opp daglig, med behov for digre flåter tankfly, EK-fly (elektronisk krigføring), bemannede og ubemannede ISR-fly (etterretning, overvåking og oppklaring), Awacs og lengre bak bombefly, beskyttelse av egne baser og samspillet med hangarskip og kryssermissilbatterier.

Mer behov for S-300 enn MiG-29

Henriksen fortalte om tre tidligere etablerte flyforbudssoner, alle med mandat fra FNs sikkerhetsråd: Irak i 1991-2003, Bosnia i 1993-1995 og Libya i 2011.

Fra flyforbudssona over Bosnia ga han eksempler på svakheter ved dette verktøyet, eksempelvis det sirupsaktige kommando/kontroll-regimet der det å angripe bakkemål krevde både godkjenning fra FN og Nato, samt at dette som kjent ikke var nok til å forhindre Srebrenica-massakren.

Les også

Den lengstvarende, som var to soner, én i nord og én i sør i Irak, kostet USA rundt 700 millioner dollar i året og påførte stor slitasje på personell, materiell og det logistiske systemet.

Herfra ga han eksempler på problemstillinger som vil være aktuelle også i Ukraina, nemlig faren for å skyte ned egne fly og hvordan engasjementreglene skal fastsettes.

Når skal Nato-fly angripe russiske bakkemål? Når de målbelyses eller når de skytes på, og eventuelt inne på russisk territorium? Henriksen viste plansjer av den betydelige A2/AD-sona (tilgangs- og områdenektelse) Russland har med sitt langtrekkende S-400-luftvern. 

Dessuten vil basene flyene opererer fra i Nato-land her kunne bli legitime mål. I forlengelsen av dette resonnementet følger det at det vil være svært krevende å avgrense konflikten. USA/Nato har fram til nå alltid unngått direkte konfrontasjon med Sovjetunionen/Russland, enten det har vært i Midt-Østen, Afghanistan eller Vietnam.

Ifølge Luftkrigsskolen hadde Ukraina rundt 100 kampfly da Russland angrep for en måned siden, og har anslagsvis 50 igjen som flyr.

Henriksen påpekte at tida neppe er på ukrainernes side og at de etter hvert vil miste evnen til å nekte russerne tilgang til luftrommet. Han mener at Ukraina trolig har langt større behov for å få tilført mer S-300 enn eksempelvis MiG-29 fra Nato-land som tidligere var en del av Sovjetunionen eller del av Warszawa-pakten.

Les også

Kommentarer:
Du kan kommentere under fullt navn eller med kallenavn. Bruk BankID for automatisk oppretting av brukerkonto.